Det ligger mye arbeid bak vannet som kommer ut av krana. Og enda mer jobb skal til for å rense det skitne vannet før det slippes ut i en elv, sjø eller fjord nær deg. (Foto: nikkytok / Shutterstock / NTB scanpix).
Det ligger mye arbeid bak vannet som kommer ut av krana. Og enda mer jobb skal til for å rense det skitne vannet før det slippes ut i en elv, sjø eller fjord nær deg. (Foto: nikkytok / Shutterstock / NTB scanpix).

Vi sløser med vannet i Norge. Det får konsekvenser for klima og miljø.

Nordmenn bruker nesten dobbelt så mye vann som dansker. Det har sin pris.

Publisert

Pleier du å la vannet renne når du pusser tenner? Vanne plenen med hageslange? Eller trykke på den store knappen når du har gått på toalettet, selv om du bare har tisset?

For vi har jo mer enn nok vann i Norge, så det er vel ingen grunn til å spare?

I så fall er du ikke alene. Hvert døgn bruker hver nordmann i gjennomsnitt 180 liter vann, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå for 2018. Det er nesten dobbelt så mye som danskene, som snart er nede i 100 liter i døgnet, ifølge den danske bransjeorganisasjonen for vannselskaper Danva.

Men er det egentlig noen grunn til å spare på vannet i Norge? Kunne vi spart penger? Strøm? Eller miljøet?

Fra Oslo kommune er i hvert fall svaret klart.

− Ja, ja, ja og ja, svarer Frode Hult i en e-post til forskning.no. Han er seksjonsleder for Vannmiljø i avdeling drift og vedlikehold, Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

For det ligger mye arbeid bak vannet som kommer ut av krana, og enda mer etter det har rent ned i sluket.

Undervurdert miljøbelastning

Forsker Christian Vogelsang ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) tror det er mange som ikke er klar over at vannbruken vår påvirker miljøet.

− Miljøbelastningen av vårt kranvann er nok lite kjent, ja. Hvor stor denne er, avhenger også ganske mye av hvordan det beregnes og hvor man bor i landet.

Anleggene som behandler vannet før vi kan drikke det, ligger gjerne skjult under bakken. Her er inngangen til vannbehandlingsanlegget på Romerike. (Foto: Cornelius Poppe / Scanpix)
Anleggene som behandler vannet før vi kan drikke det, ligger gjerne skjult under bakken. Her er inngangen til vannbehandlingsanlegget på Romerike. (Foto: Cornelius Poppe / Scanpix)

Men selv om det er store forskjeller rundt om i landet, er det også mange likhetstrekk. Felles for behandlingen av drikkevannet vårt er at det først renses, så pumpes ut til alle husstandene – og så renses igjen før det slippes ut i fjorder, innsjøer eller elver.

Denne jobben krever masse strøm, biltransport og ikke minst kjemikalier – men det merker de fleste av oss ingenting til.

Skjulte strømutgifter

For når du bruker kaldtvann i hjemmet ditt, påvirker det for eksempel ikke din egen strømregning.

Derimot bruker kommunen du bor i mye strøm for å gi deg dette vannet.

Det er ikke lett å finne ferske tall, siden kommunene ikke har hatt krav om å rapportere inn strømforbruk i vann- og avløpssektoren til staten. Men i 2014 brukte norske kommuner over 400 millioner kroner på strøm til vann og avløp. Dette var mer enn en tiendedel av det totale strømforbruket til kommunene, ifølge et notat som ble utarbeidet på oppdrag av bransjeorganisasjonen Norsk Vann.

Pumping av vannet til og fra boligene våre er spesielt energikrevende, ifølge Hult.

For vannet klarer ikke renne av seg selv helt fra drikkevannskilden inn til boligen din. Og når du trekker ned i do eller vaskemaskinen din tømmes for vann, så renner heller ikke vannet ned til avløpsrenseanlegget på egen hånd.

Den energikrevende rensingen

Men også rensingen av avløpsvannet, før det slippes ut i en fjord, innsjø eller elv nær deg, krever mye energi, sier Vogelsang.

For på vei ut av boligen din blander det rene drikkevannet seg med matrester, sjampo, vaskemiddel − og ikke minst urin og avføring. For å fjerne disse stoffene går vannet gjennom en omfattende renseprosess.

Avløpsvannet kan bli renset i tre typer renseanlegg: mekanisk, kjemisk og biologisk. Gjerne en kombinasjon av alle tre.

I de kjemiske renseanleggene er det kjemikalier som fjerner en del stoffer fra vannet, mens i de biologiske anleggene er det levende bakterier, som finnes naturlig i kloakken vår, som bryter ned en del andre stoffer.

Det er en stor jobb å rense vannet som renner ut av boligene våre for avføring, urin, såpe, matrester og andre avfallsstoffer, før det slippes ut i elver, vann eller fjorder. Bildet er fra Bekkelaget renseanlegg i Oslo (Foto: Terje Bendiksby / Scanpix)
Det er en stor jobb å rense vannet som renner ut av boligene våre for avføring, urin, såpe, matrester og andre avfallsstoffer, før det slippes ut i elver, vann eller fjorder. Bildet er fra Bekkelaget renseanlegg i Oslo (Foto: Terje Bendiksby / Scanpix)

Bakteriene bryter ned avfallsstoffer både ved hjelp av råtning, som skjer uten oksygen, og med nedbrytning med oksygen til stede.

− En stor energikostnad er knyttet til luftingen i det biologiske rensetrinnet, sier forskeren.

Å forsyne bakteriene med luft krever nemlig mye strøm.

Transport og klimagassutslipp

Når bakteriene bryter ned avfallsstoffer, produserer de også klimagasser som CO2, metan og lystgass. Metangassen blir typisk brukt til å lage strøm til renseanlegget. Og ved enkelte anlegg blir klimagassen til biodrivstoff som brukes i for eksempel busser.

Men foreløpig er det ingen anlegg som fanger opp CO2 eller lystgass, ifølge Vogelsang. Det betyr at disse klimagassene slippes ut i lufta.

Undersøkelser har vist at lystgassproduksjonen kan bli høy, men foreløpig er det ikke vanlig å måle nivåene av denne potente klimagassen ved avløpsrenseanleggene i Norge.

En annen viktig kilde til klimagassutslipp er biltransporten til og fra renseanleggene, ifølge Hult. Disse bilene frakter kjemikaliene som brukes til å rense både drikkevannet og avløpsvannet.

I Oslo ville kommunen kunne brukt færre biler til å transportere kjemikalier hvis innbyggerne ikke hadde brukt så mye vann, mener Hult. Dette gjelder trolig også andre steder i landet, særlig der det er mange innbyggere.

Store mengder kjemikalier

Og kjemikaliene som renser vannet er også en belastning for miljøet i seg selv.

− Kjemikaliene som brukes, er blant annet jern- og aluminiumsalter og ulike typer polymerer. De brukes både for å lage drikkevannet og rense avløpsvannet, sier Vogelsang.

Rollen til jern- og aluminiumsaltene er å binde seg til ulike stoffer for at de skal synke til bunnen som slam.

Og å lage disse kjemikaliene er ressurskrevende.

Vogelsang er derimot ikke sikker på om renseanleggene hadde brukt mindre kjemikalier hvis vi slutter å sløse med vannet vårt.

− Ingenting av dette er rett frem. Doseringen av kjemikaliene er ikke nødvendigvis avhengig av vannmengden, men mer stoffbelastningen og pH-en på vannet.

Går glipp av verdier fra do

Men å sløse med vannet har også en annen konsekvens.

Alt vannet vi bruker, er nemlig med på å tynne ut både farlige og nyttige stoffer som kommer fra husholdningene våre.

Det gjør at stoffene blir vanskelig å fjerne eller gjenvinne.

− Det aller mest verdifulle, bortsett fra selve drikkevannet, kommer fra toalettet, sier NIVA-forskeren. I urin og avføring finnes det nemlig både organiske stoffer, nitrogen og fosfor.

Bearbeidet slam fra kloakken brukes som jordforbedringsmiddel i norsk landbruk i dag. Men mye fosfor og nitrogen, som er livsviktige stoffer for planter og dyr, går tapt.

Når kloakken tynnes ut med mye vann er det vanskeligere å gjenvinne nyttige stoffer avføring og urin. Bildet er fra Oslos avløpsrør under Kongensgate. (Foto: Heiko Junge / Scanpix)
Når kloakken tynnes ut med mye vann er det vanskeligere å gjenvinne nyttige stoffer avføring og urin. Bildet er fra Oslos avløpsrør under Kongensgate. (Foto: Heiko Junge / Scanpix)

Forskere og de som driver renseanleggene prøver å finne nye metoder for å hente ut disse verdifulle stoffene, slik at de brukes i jordbruk, som du kan lese mer om i denne saken på forskning.no.

Men dette ville altså ha vært enklere om vi ikke tynnet ut kloakken vår med så mye vann.

− Jo tynnere vann du har jo mer krevende er det å rense det, inntil en viss grense. Det som er fordelen med å ha et tykt vann, er at du kan bruke helt andre prosesser. Du kan bruke en råtneprosess, forteller Vogelsang.

Mikroplast og hormonforstyrrende stoffer

Og det handler ikke bare om å gjenvinne nyttige stoffer.

− I tillegg er det viktig å nevne at det blir mindre utslipp av forurensning fra avløpssystemet til byvassdragene og fjorden hvis vi bruker mindre vann, sier Hult på vegne av Oslo kommune.

Det gjelder nitrogen og fosfor, som kan føre til algeoppblomstring. Og det er mange andre stoffer i avløpsvannet som kan påvirke alger, fisk og annet liv der det renner ut.

For vannet som renner ut av vasken, dusjen, vaskemaskinen, oppvaskmaskinen og do inneholder alt fra mikroplast, såperester, legemidler og hormonforstyrrende stoffer − til tarmbakterier som er resistente mot antibiotika.

Tips for å spare på vannet:

  • Slå av rennende vann mens du pusser tenner
  • Tiss i dusjen på morgenen fremfor å gå på do
  • Bruk «spareknappen» på toalettet når du har tisset
  • Skrap matavfall av tallerkener uten å skylle før du setter dem i oppvaskmaskinen
  • Vask kun fulle vaskemaskiner
  • Invester i vanngjerrige vaskemaskiner og oppvaskmaskiner
  • Aldri vann gressplener
  • Vanne blomster og busker med kanner

Kilde: Oslo kommune

Press på vannforsyningen

Men hva med selve vannforsyningen? Kan vi gå tom for vann i dette landet?

− Det er få som opplever at drikkevann er en mangelvare i Norge. Fjoråret var et unntak da det ble innført vannsparing, pålegg om ikke å vanne i hagene og prøve å begrense bruken av rent drikkevann. Foreløpig er det en unntakstilstand. Men prognoser viser at klimaendringene kan føre til at det inntreffer oftere, sier NIVA-forskeren.

I Oslo er det allerede prekært, ifølge Hult. Hele 90 prosent av drikkevannet i kommunen kommer nemlig fra Maridalsvannet, som renses ved Oset vannbehandlingsanlegg.

− Dette gjør vannforsyningen sårbar for hendelser som gjør kilden uegnet eller som setter behandlingsanlegget ut av drift. Et eksempel kan være at vi får begrensninger i vannforsyningen hvis vi får to tørre år etter hverandre, sier seksjonslederen i Oslos vann- og avløpsetat.

De jobber nå med å få på plass en ny drikkevannskilde i Holsfjorden innen 2028.

Befolkningsveksten i byer som Oslo legger også et ekstra press på vannforsyningen.

Derfor hadde det vært mye å hente på å spare på vannet, slår Hult fast.

− Etaten har i mange år jobbet med kampanjer for å øke forståelsen for at drikkevannet er verdifullt og viktigheten av å spare på vannet.

De skjulte tjenestene

Men det høye vannforbruket vårt tyder på at budskapet ikke har nådd frem.

Vann er billig i Norge, og de fleste av oss er nok mer opptatt av om drikkevannet er trygt å drikke enn om vi sløser med det.

Vogelsang tror noe av forklaringen ligger i at vi ikke kan se innsatsen som ligger bak drikkevannet vårt.

− Det er vel også en gjengs oppfatning i bransjen at man jobber i «de skjulte tjenestene», siden det aller meste av infrastrukturen ligger ute av syne under bakken − både rør og også mange av renseanleggene − og transporten og rensingen «bare skjer».