Klarer du å huske hva familien din gjorde den ferien du var ti år gammel? Eller hva du spiste forrige gang du var på restaurant?

Hva som skjer i hjernen når du prøver å huske en episode fra fortiden, er et spørsmål hjerneforskere har prøvd å svare på i mange år.

Og de har enda ikke kommet i mål.

Men det finnes en rådende teori, forteller Menno P. Witter. Han er professor ved Kavliinstituttet for nevrovitenskap, NTNU.

Den minner litt om hvordan du søker etter en fil på en datamaskin.

− Ideen er at vi har et slags indeks-system i hjernen vår, forteller Menno P. Witter til forskning.no.

På datamaskinen trenger du ikke å lete gjennom hver eneste mappe for å finne en bestemt fil. Hvis du bare husker ett ord av filnavnet, kan maskinen bruke en liste − eller en indeks − for å finne frem til rette fil.

Et lignende indeks-system finnes i hippocampus, forklarer Witter. Denne delen av hjernen finnes bak tinningbeinene våre.

Men de faktiske minnene ligger lagret andre steder i det imponerende organet.

Å huske handler om å gjette

− Vi vet helt sikkert at hippocampus ikke er den endelige lagringsplassen for minner, sier Witter.

Pasienter som skader denne delen av hjernen, kan nemlig fortsatt huske gamle minner. Bare ikke like effektivt og detaljert.

Til og med Henry Molaison, som fikk operert bort blant annet hippocampus, på 1950-tallet, kunne fortsatt huske ting fra fortiden.

Gamle minner lagres istedenfor i hjernebarken, som er den ytterste, ruglete delen av organet.

Så når du prøver å huske noe, vil hippocampus hente ut informasjon derfra.

Men istedenfor å bla gjennom en liste, vil hippocampus prøve å gjette seg frem til riktig svar.

Rød sykkel?

Hvis du for eksempel prøver å huske hvordan sykkelen du fikk til 14-årsdagen din så ut, gjetter kanskje hippocampus at den var rød.

Så sjekker den med hjernebarken om det stemmer.

Da får den tak i det riktige minnet og finner ut at, nei, sykkelen var faktisk grønn.

− Hukommelse handler i bunn og grunn om å forutse ting og sjekke om det stemmer, sier Witter.

Gjettingen er altså en måte å få tak i minnene på. Men det handler om mye mer enn å mimre om fortiden.

Forutse farer

− Det viktigste med hukommelsen er å overleve, poengterer Witter.

Alt det gamle som ligger lagret i hjernen, gjør det nemlig mulig å spå hva som vil skje i fremtiden.

For det vi har opplevd før, kan hjelpe oss i mange situasjoner.

Witter bruker seg selv som eksempel. Når han sitter foran datamaskinen og snakker med forskning.no på telefonen, forutser hjernen hans at han er trygg.

Kommer det derimot plutselig en høy lyd, vil hippocampus kanskje gjette at det er fare på ferde.

Men så sjekker denne hjernedelen om antagelsen stemmer.

Da finner den minner i hjernebarken som forteller at lyden er fra en hammer. Og at hammere blir brukt til å snekre og pusse opp.

Hjernen konkluderer med at forskeren fortsatt er trygg.

Kan endre minner

For andre kan derimot en høy lyd vekke minner som gjør at hjernen konkluderer med at de er i fare.

Folk som har opplevd krig kan for eksempel ha mange minner fra skudd og eksplosjoner.

Den gode nyheten er likevel at koblingene i hjernen kan endres. Det er et plastiske organ.

− Plastisiteten gjør at vi kan endre hukommelsen. Vi kan overskrive minner, for eksempel etter traumatiske opplevelser, forklarer Witter.

De som lider av posttraumatisk stresslidelse, kan nemlig behandles godt med samtaleterapi.

Slik behandling kan til og med foreldre og andre omsorgspersoner lære seg. Det viste en studie som ble gjennomført i Kenya. Foreldreløse barn fikk det bedre etter de voksne de bodde med lært seg teknikker for å endre tankemønstrene til barna.

Små og store nettverk av hjerneceller

Nøyaktig hva som skjer inni hjernen når den lagrer, husker eller endrer minner er et stort forskningsfelt.

Men i bunn og grunn handler det om hvordan hjernecellene – nevronene − er bundet sammen.

Trolig er det enkeltceller eller små nettverk av celler i hippocampus, som er koblet sammen med større minne-nettverk i hjernebarken, forklarer Witter.

Samtidig tar han følgende forbehold:

− Det er viktig å påpeke at vi tror vi vet mye, men det er veldig mye vi fortsatt ikke vet.

Professoren ved NTNU har selv opplevd at en av hans egne stipendiater oppdaget noe som motbeviste en av hans egne teorier om hvordan hjernen fungerer.

Mange typer hukommelse

Det er også verdt å merke seg at å huske gamle minner, bare er én spesiell type hukommelse. Det kalles gjerne episodisk hukommelse.

Hvis du derimot prøver å huske hvor du la brillene dine, er det andre mekanismer i hjernen som hjelper deg.

Det finnes altså mange typer hukommelse.

les også:

Hjernen vår ligner på universet. Er det tilfeldig?