Barna som deltok i studien i Kenya og Tanzania var mellom 7 og 13 år. De slet med følelsene etter at en eller begge foreldrene gikk bort. Barna på bildet er ikke knyttet til saken.(Foto: Antony Njuguna/Reuters Creative/NTB scanpix)
Familien kan gi behandling til traumatiserte barn
Foreldreløse barn i Kenya fikk det bedre da de voksne lærte å hjelpe barna med å takle vonde følelser.
Barna bar på traumer etter at en eller begge foreldrene døde for mer enn et halvt år siden.
De unngikk kanskje det som minnet dem om forelderens død eller ble veldig stresset når de tenkte på det. Flere hadde symptomer på posttraumatisk stress.
De små mellom 7 og 13 år fortalte også om en langvarig sorg. De følte seg ensomme og savnet forelderen.
Men det skal ikke så mye til for å få det bedre, viser studien av 640 barn i Kenya og Tanzania.
Omsorgspersonene deres fikk to ukers opplæring i å snakke med barna.
De ga terapi til halvparten av barna i tre måneder i grupper og hver for seg. Resten av barna fikk vanlig oppfølging – som oftest støtte til skolegang, noen få fikk psykisk helsehjelp.
Etterpå fikk særlig de kenyanske barna det bedre med terapi enn uten.
Snakker om traumene
I gruppene møtte barna andre i samme situasjon og snakket med hverandre om problemer.
«Jeg er ikke den eneste som bekymrer meg for hvem som skal elske meg nå som mammaen min er borte», sa et av barna.
Studien viser at det finnes muligheter selv med små ressurser på steder der det er lite tilgang til profesjonell helsehjelp, mener forskerne.
De kartla stress ved å spørre barna og vergen deres. Barna ble ikke undersøkt av helsepersonell og har dermed ikke fått påvist en posttraumatisk stresslidelse.
Kenyanske barn øver på stressmestring. Instruktøren er ikke helsepersonell, men har fått opplæring i terapi gjennom organisasjonen Ace Africa.(Foto: Ace Africa)
Barna lærte teknikker for å håndtere stresset, som å snakke om følelser og bearbeide traumene knyttet til det å miste en forelder. For eksempel å takle at ubehagelige minner dukker opp.
Omsorgspersonene deres fortalte dem at de kan beholde forelderen i livet sitt gjennom minnene. Det kan gi trøst å huske hvordan moren lagde mat eller sangene faren lærte dem.
Tester behandling i familien på norske barn
Behandlingen kalles traumefokusert kognitiv adferdsterapi og går ut på å prøve å endre tankemønstre og oppførsel for å få det bedre.
Ikke først og fremst fordi det koster mindre penger, men fordi det er viktig å involvere familien.
Annonse
Når barn har opplevd noe vondt, får foreldrene også sterke reaksjoner som kan trenge behandling.
– Når foreldre blir involvert i barnets behandling, og trygge på hva de kan gjøre for barnet sitt, kan det i seg selv ha en positiv effekt på foreldrenes helse, sa prosjektleder Marianne Martinsen ved NKVTS da forskerne startet prosjektet i 2018.
Foreldrene sliter selv
De fleste barna i den afrikanske studien bor hos noen i familien, som den andre forelderen, en bestemor eller onkel.
De voksne kan selv streve med sorgen etter at den de var glad i ble borte. Derfor lærte de også å bruke teknikkene for å takle egne følelser.
Rådgiverne fikk oppfølging hver uke av to organisasjoner, som også sto for opplæringen.
Også andre land har hatt gode erfaringer med å lære opp folk utenfor helsevesenet i psykisk helsearbeid.
Personer med psykiske plager som angst og depresjon fikk det bedre ved å snakke med lekfolk som var blitt trent i å lytte til og støtte dem.
Større virkning i Kenya enn i Tanzania
Opplegget for de foreldreløse barna fungerte best i Kenya. Barna som fikk terapi hadde færre symptomer på stress rett etterpå enn de andre barna både i byen og på landsbygda. De hadde det også bedre et helt år seinere.
Barn i Tanzania fikk også terapi. Men der gjorde den ingen forskjell for barna på landsbygda, bare hos dem som bodde i byen.
Annonse
Etter ett år ga terapien heller ikke lenger fordeler for bybarna i Tanzania. Barna fikk det bedre i løpet av året også uten terapi.
Forskning fra USA viser at tida kan lege en del sår hos foreldreløse barn, selv uten oppfølging. Nå ønsker forskerne i Afrika å undersøke nærmere hvorfor behandlingen så ut til å gjøre størst forskjell i Kenya.
Foreløpig tror de at noe av forklaringen kan være at barna i Kenya er utsatt for langt verre kår enn barna i Tanzania. De lever med fattigdom, matmangel og annet stress i tillegg til tapet av forelderen. Da kan de trenge mer hjelp for å få det bedre psykisk.
