Nei. Hukommelse er ikke bare hjernens harddisk, der vi lagrer informasjon og minner. Det er noe mer komplisert enn det. (Foto: Veles Studio / Shutterstock / NTB scanpix)
Nei. Hukommelse er ikke bare hjernens harddisk, der vi lagrer informasjon og minner. Det er noe mer komplisert enn det. (Foto: Veles Studio / Shutterstock / NTB scanpix)

Spør en forsker:
Hva er egentlig hukommelse?

Det er ikke noe som bare lagres i hjernecellene, men noe man aktivt skaper. Vi utforsker et komplisert spørsmål.

Publisert

Hva er ditt tidligste minne? Hva gjorde du i går? Når var Nixon president i USA?

Vi mennesker kan huske mange ting, men hva er det egentlig som skjer i hodet når vi husker hva vi opplevde i går eller trekker fram et årstall fra hjernens skattkammer?

Med andre ord: Hva er egentlig hukommelse?

Det lurer videnskab.dk-leser Anne Dreyer Walther på, og derfor har hun skrevet en e-post til redaksjonen.

«Hvor lagres hukommelsen? I hjernecellene? Men hva skjer når gamle hjerneceller erstattes av nye?», spør hun.

Det finnes ikke én hukommelse

Vi har sendt spørsmålet videre til Asmus Vogel, nevropsykolog og førsteamanuensis ved Københavns Universitet og Hukommelsesklinikken ved Rigshospitalet i København.

Han påpeker raskt at det ikke gir mening å snakke om én hukommelse eller hukommelsen i bestemt form.

– Hukommelsen inneholder en lang rekke komponenter, så i virkeligheten er det ikke riktig at vi har én hukommelse. Vi har flere typer hukommelser, slår Vogel fast.

Derfor arbeider forskerne med ulike kategoriseringer av hukommelse. Noen vil vite at man for eksempel skiller mellom langtidshukommelse og arbeidsminne.

Man skiller også mellom semantisk, episodisk og autobiografisk hukommelse. Samt bevisst og ubevisst hukommelse.

Men skillene er ikke helt klare.

De er kartlagt gjennom mange studier, der forskerne har sett hvilke deler av hjernen som aktiveres under ulike omstendigheter.

Å huske på ulike måter

For å illustrere hukommelsens mange skikkelser lister Asmus Vogel opp et par eksempler.

  • Første eksempel: Forestill deg at du sitter i en stol og slapper av. Ja, du har nærmest ikke engang fornemmelsen av å tenke en tanke. Du lar så å si tankene flyte. Tilfeldigvis dukker dine foreldres gamle telefonnummer opp av tankemylderet.
  • Andre eksempel: Du sitter bøyd over en bok og leser til eksamen. Du kjemper for å forstå noe og gjør ditt beste for lagre det et sted i hodet. Det kan for eksempel være en ligning som du må kunne på eksamen.
  • Tredje eksempel: Du er på jobben, og mens du foretar deg 117 andre ting, må du memorere et telefonnummer. Du har det i hodet, skriver det ned på telefonen, og så er nummeret forduftet fra hukommelsen.

I alle de tre tilfellene tenker du faktisk på et tall, men du gjør det på ulike måter, og derfor bruker du ulike deler av hjernen.

– Alle de tre tilfellene har med hukommelse å gjøre, og man bruker flere typer hjerneområder og komponenter i hvert scenario, forteller Vogel.

– Derfor er det for eksempel feil å si at langtidshukommelsen ligger i hippocampus og så videre. Det er mange områder i bruk, alt etter hvilke måter vi husker på, legger han til.

Å huske ulike ting

Samtidig med at man kan huske på ulike måter, kan man også skille mellom hva man husker.

Det er nemlig forskjell på hvordan du bruker hjernen når du husker telefonnummeret til barndomshjemmet og når du husker mer sanselige ting som omgivelsene og duften av barndomshjemmet, samt smaken og konsistensen av de rundstykkene moren din bakte.

Her kan vi skille mellom den semantiske hukommelsen og den episodiske hukommelsen.

Asmus Vogel trekker fram enda et eksempel. Denne gangen drikker vi kaffe på en kafé med en venn som heter Maria.

– Du vet at det noe som heter «kaffe», og du vet at det er en person som heter «Maria». Her er den semantiske hukommelsen involvert, forklarer Vogel.

– Denne kunnskapen blir bundet sammen med tid og rom. Det var i går du var på en bestemt kafé med en bestemt person og drakk en bestemt kopp kaffe, noe du kan forestille deg i en sammenheng.

Det er den episodiske hukommelsen man bruker til det, og, som du kanskje har gjettet, er det igjen ulike deler av hjernen som brukes.

Hukommelse er en skapende prosess

Vi kan altså ikke gi hukommelsen en bestemt adresse i hjernen. Mange hjerneområder er involvert, alt etter hvordan man bruker hukommelsen.

Få oss derfor se nærmere på hvilke fysiologiske mekanismer som er involvert, når hukommelsen aktiveres.

Men her bryter Asmus Vogel igjen inn med enda et skille: For det er ikke riktig å si at hukommelsen bare lagres i hjernecellene.

– Det er veldig populært å snakke om hjernen som en datamaskin og se hukommelsen som en harddisk. Men hukommelsen virker ikke som en harddisk der man bare kan lagre ting, påpeker han.

– Hukommelse er en skapende prosess. Man kan ta informasjon inn i hjernen, men det avgjørende for hukommelsen er hva man gjør med den, legger han til.

Derfor må vi se nærmere på forbindelsene i hjernen. Den såkalte synoptiske aktiviteten.

Synaptisk aktivitet bestemmer hukommelsen

Hvis hukommelse er en skapende prosess, skaper man også – ofte veldig selektivt – sine egne minner.

Kjærestepar kan for eksempel ha to helt ulike minner om hvordan en krangel begynte.

Men hvordan er det vi skaper og aktiverer hukommelsen i hjernen?

– Vi vet ganske lite om hva som skjer inne i hjernecellene når hukommelsen aktiveres. I cellen aktiveres et protein som heter CREB, som er viktig i dannelsen av langtidsminner, forteller Vogel.

Den avgjørende prosessen for hukommelsen er ikke så mye i selve hjernecellen, men forbindelsen mellom hjernecellene, som aktiveres av de såkalte synapsene.

Denne videoen gir en enkel og kort forklaring på hvordan synapser fungerer. (Video: Neuroscientifically Challenged)

Når vi husker noe, ser vi at synapsene aktiveres.

Man kan faktisk se at når man husker noe veldig godt, for eksempel hverdagsting som å sykle eller gå eller noe som har med sitt eget fagområde å gjøre, er den synoptiske aktiviteten veldig sterk.

Det skjer blant annet gjennom et fenomen som kalles «long-term potentiation», der signalet mellom hjernecellene forsterkes over tid.

Forbindelse av synapser i hjernen blir som motorvei hvis vi blir veldig flinke til noe.

Hjerneceller er ikke avgjørende

Når det er synapsenes aktivitet som er avgjørende, trenger vi altså ikke være redde for at noen minner fordufter når gamle hjerneceller erstattes.

Og hjerneceller forsvinner ikke helt plutselig, forklarer Asmus Vogel.

Og det er som nevnt ikke hjernecellene som lagrer minnene. Ulike minner og erindringer er ikke fastfrosset til bestemte hjerneceller. Det er de synoptiske forbindelsene som aktiverer hukommelsen.

– Det er ikke de samme hjernecellene som aktiveres når vi forsøker å huske de samme tingene. Erindringer blir ikke liggende som en enhet det samme stedet i hjernen. Derfor endrer erindringer seg også hele tiden, sier han.

– Når vi har lært noe veldig godt og repetert det mange ganger, fjerner hjerneaktiviteten seg for eksempel fra innsiden av temporallappen og flytter ut seg til det stedet i hjernen der vi har etablert kunnskap, forteller Vogel.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.