Samfunnsnyttig tare

Ålegrasenger og tareskog er bra å ha langs kysten. Men hvor verdifulle er de egentlig for oss mennesker?

Publisert
Stortareskog. (Foto: NIVA)
Stortareskog. (Foto: NIVA)

Økosystemtjenester er varer, tjenester og funksjoner i økosystemet som vi mennesker drar nytte av. Tareskog og ålegrasenger produserer viktige økosystemtjenester, som for eksempel fotosyntese og binding av klimagassen karbondioksid (CO2).  

De danner artsrike samfunn med stor økologisk betydning ved at de produserer plantemateriale og er leveområder for et stort antall tilhørende planter og dyr. I tillegg gir de verdifullt råstoff til industrien.

- Vi vil ha store fordeler av å beskytte deres leveområder, hindre forurensning og invasjon av fremmede arter, sier forsker Trine Bekkby ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Hun har samarbeidet med Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) om å vurdere økosystemtjenestene til tareskog og ålegras i Nordsjøen.

Dersom disse naturtypene blir utsatt for store påvirkninger, kan de bli erstattet av andre samfunn med en annen og oftest dårligere økologisk funksjon. Dette kan igjen påvirke næringsnettet, naturtypenes evne til å regulere prosessene i havet og redusere deres rolle i binding av CO2.

En undersøkelse initiert av FN («Millenium Ecosystem Assessment») viser at 60 prosent av verdens økosystemtjenester er forringet pga. menneskelig aktivitet. I Norge er lignende beregninger ikke blitt gjort, men naturtypen sukkertareskog er vurdert som «sårbar» i Nordsjøen og «sterkt truet» i Skagerrak ifølge Norsk rødliste for naturtyper. Stortare og vanlig ålegras er ikke på denne rødlisten.

Til sammen dekker de tre naturtypene sukkertare, stortare og ålegras 8000 kvadratkilometer og har en samlet biomasse på 80 millioner tonn.

Binder karbondioksid og produserer oksygen

- Sukkertare, stortare og ålegras spiller også en stor rolle for binding av karbondioksid fra atmosfæren, understreker Bekkby.

Dagens stående biomasse i Norge beregnes å binde nesten 30 millioner tonn CO2. Tare og ålegras fjerner karbon fra havet når de transporteres ut på dypt vann, gjerne under stormer, og begraves i sedimentene. Våre beregninger viser at dette utgjør nesten 1 million tonn CO2 i året. 

Stortaren langs kysten av Midt- og Nord-Norge har vært kraftig nedbeitet av kråkeboller gjennom flere tiår. Dersom tareskogen vokser til igjen kan mengden CO2 som bindes øke. Det samme kan skje ved gjenvekst av sukkertareskog langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen ved bedret vannkvalitet.

Innholdet av CO2 i atmosfæren har direkte effekt på innholdet av denne gassen i havet, og påvirker dermed havets pH. Ålegras og tare binder CO2 i biomasse når de vokser. Det senker CO2 -nivået i vannet og gir høyere pH, og er derved med på å motvirke forsuringen av havet.

Algene og de grønne plantene produserer oksygenet som nesten alt liv på vår planet er avhengig av.

Hindrer oppblomstring av uønskede alger

Ålegras og tare binder nitrogen og fosfor fra forskjellige forurensningskilder og reduserer derved tilgjengeligheten av disse stoffene i vannmassene.

Derved motvirker de ugunstig høy primærproduksjon ved å dempe veksten av planktonalger, mattedannende mikroalger og blågrønne bakterier. Disse kan føre til redusert siktedyp, dårlige oksygenforhold og ugunstige vekstforhold for mange andre organismer.

Konsekvenser av forringelse av disse naturtypene er tap av biologisk mangfold, fundamentalt endret økologisk funksjon og redusert økologisk motstandskraft. Dette ser vi tydelig i områder langs norskekysten der kråkeboller beiter ned tareskogen. Forandringer skjer ikke nødvendigvis gradvis; plutselig kan en terskel overskrides, noe som kan føre til en mer eller mindre irreversibel endring.

Høyt biologisk mangfold

Ved å danne enger og skoger skaper ålegras og tare habitater som gir skjul og underlag der andre arter kan vokse og finne mat, også mange arter som utnyttes kommersielt, for eksempel torsk og krabbe.

Stortareskog. (Foto: NIVA)
Stortareskog. (Foto: NIVA)

Siden tareskogen og ålegrasengene inneholder mange av de artene som lever i tangbeltet, vil disse kunne fungere som en artsbank når ødelagte strandsamfunn skal reetableres, for eksempel etter oljesøl eller annen påvirkning.

Disse naturtypene har egenskaper som også gir økologisk motstandskraft mot forandring og evne til å hente seg inn etter belastninger.

Råstoff for industrien

Cirka 170 000 tonn stortare tråles årlig langs kysten fra Rogaland til Trøndelag for produksjon av alginat. Alginat produsert fra stortare blir brukt blant annet som fortykningsmiddel og stabilisator i næringsmidler, kosmetikk, maling og legemidler.

Den biomassen som høstes er beskjeden i forhold til stående biomasse, men biodiversiteten i tareskogen kan likevel i noen grad påvirkes negativt av trålingen. Selve tareplanten vokser raskt tilbake, men alle organismene som lever i tareskogen rekker ikke å reetablere seg før neste tråling.

Og selv om det er en relativt liten andel av tareskogens areal som høstes hvert år, så vil alle områder som har blitt trålt i løpet av de siste fem årene være berørt til en hver tid.

Sukkertareskog

Sukkertare (Saccharina latissima) vokser langs hele norskekysten, inkludert Svalbard, og 25–50 prosent av den beregnede europeiske og 5–25 prosent av den globale bestanden finnes langs norskekysten. Sukkertaren dekker et areal på cirka 2 000 kvadratkilometer med en biomasse anslått til 20 millioner tonn.

Sukkertaren er 1–3 meter lang og skaper leveområder for dyr og alger på fjell, stein og skjell (fra ca. 1–30 meter) i beskyttede og moderat bølgeeksponerte områder. Man finner stedvis sukkertare sammen med stortare i eksponerte kystområder.

Tareskog, sukkertare i forgrunnen. (Foto: NIVA)
Tareskog, sukkertare i forgrunnen. (Foto: NIVA)

En betydelig andel av sukkertareskogen i Norge har forsvunnet fra Svenskegrensen og til Møre og Romsdal. Kysten av Skagerrak er hardest rammet. Der tareskogen har forsvunnet er den i stor grad erstattet av trådformede alger. I enkelte fjorder i Nordsjøen har også sukkertaren blitt beitet ned av kråkeboller, men omfanget av dette vet vi lite om.

En konsekvens av at sukkertaren har forsvunnet mange steder, er tap av egnede leveområder for mange arter av planter og dyr. Sukkertareskogen er mange steder erstattet av trådformede alger som danner et ettårig og mye mindre stabilt samfunn. De produserer mye mindre biomasse og har en mer beskjeden mengde dyr.

En sammenligning av frisk sukkertareskog med trådalgesamfunn sommerstid viser at antallet arter av smådyr ble redusert med 33 prosent, mens antall dyr (individer) ble redusert med nesten 75 prosent. Redusert matfat og skjul for dyr, inkludert fisk, antas å være to viktige konsekvenser av sukkertaredød.

Stortareskog

NIVA har beregnet at det langs kysten av fastlands-Norge er et areal tilsvarende 5900 kvadratkilometer som er bevokst med stortare (Laminaria hyperborea), og biomassen beregnes til 59 millioner tonn. Dette er tall basert på dagens utbredelse, og vil øke etter hvert som taren vokser tilbake i nedbeitede områder.

Stortaren skaper leveområder for dyr og alger på hardbunn (fra cirka 1–25 meters dyp) i bølgeeksponerte områder. Tareskogene er viktige gyte-, oppvekst- og beiteområder for mange arter av fisk, fugl og sjøpattedyr. Mange av disse er også kommersielle arter og levebrød for mennesker.

Antallet dyr i tareskog kan komme opp i mange hundre tusen individer per kvadratmeter. På bunnen mellom tareplantene er det også mye dyr og planter (f.eks. små krepsdyr, krabber og fisk).

Ålegrasenger

Ålegras (Zostera marina) er utbredt langs hele norskekysten (men opptrer mer spredt i nord) og finnes på sand og mudderbunn ned til cirka 10 meters dyp. Arealet som er dekket med ålegras langs norskekysten er anslått til 100 kvadratkilometer og den samlede biomassen er omlag 100 000 tonn.

Ålegrasengene inneholder høy biomasse av dyr og høyt biologisk mangfold, er gyte- og leveområder for fisk (som for eksempel torsk, lyr, hvitting, svartkutling og sandkutling) og beite- og leveområder for en del fuglearter. De tilhørende påvekstalgene er mat for dyr. Dyr som gresser på rasktvoksende påvekstalger holder ålegraset rent og bidrar til at det får nok lys og gode vekstvilkår.

Ålegraseng. (Foto: NIVA)
Ålegraseng. (Foto: NIVA)

Bladene kan fornyes flere ganger i året og gjør det vanskeligere for påvekstalger å etablere seg. De vanligste dyregruppene i sedimentet er børstemark, krepsdyr, snegler og skjell. Ålegrasengene har høy artsdiversitet.

En viktig trussel mot ålegrasengene er utbygging, utfylling og mudring i strandsonen. Etablering av marinaer og brygger truer mange ålegrasenger, i og med at engene ofte ligger i områder som er attraktive for næringsvirksomhet og rekreasjon.

Slik virksomhet medfører også økt forurensning, økt fysisk forstyrrelse av bunnen f.eks. ved ankring, og av og til redusert oksygennivå pga. endret sirkulasjon av vannet. I løpet av de siste 10 årene er det beregnet at cirka 5 prosent av potensielle ålegras-områder er forsvunnet i Skagerrak og Nordsjøen.