Når krigen i Ukraina tar slutt, kan landet bygges opp igjen, flyktningene få reise hjem, og det vil på ny bli fred i Europa. Verden kan gå videre.

Eller?

– I Norge kan det virke som om alt blir som før, sier Janne Haaland Matlary til forskning.no.

Krigen vil ta slutt, og Vesten kan gjenoppta sitt forhold til Russland og Kina.

– Vi håper i det stille at alt blir som normalt, sier hun.

Og med «normalt» mener hun slik som det var før, i den lange perioden med fred etter 1990.

– Jeg tror dette er en innstilling som er veldig naturlig, men den kan også være farlig naiv, sier hun.

LES OGSÅ

Nærmer vi oss en slutt på Ukraina-krigen?

Gir blaffen i FN-pakten

Matlary er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ved Forsvarets Stabsskole, med internasjonal politikk som spesialfelt.

Hun har nå skrevet bok om Ukraina-krigen og hva den betyr for verdensfreden, demokratiet og for oss i Norge.

I boken «Verden blir ikke den samme. En sikkerhetspolitisk hverdag» forsøker hun å svare på hvorfor verden ikke blir som før og hvordan den nye hverdagen kanskje blir.

– Hva mener du egentlig med at verden ikke blir den samme?

– Her er det to ting som er spesielt viktig, sier Matlary, som også var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 1997 til 2000.

– For det første har både Russland og Kina vist at de gir blaffen i normene våre her i Vesten, sier hun.

– Alle stater er likeverdige

Ifølge Matlary er hovednormen i internasjonal politikk det som kalles suverenitet – at alle stater er uavhengige og likeverdige.

Det innebærer også at innbyggere i et land har fundamentale rettigheter, at disse menneskerettighetene gjelder for alle og at det er regjeringene i hvert land som skal sørge for dem.

– Denne krigen handler ikke bare om sikkerhetspolitikk, men også om FN-pakten, sier Matlary.

– Selvfølgelig sier Kina at de oppfyller alle menneskerettigheter, men det er jo veldig mange eksempler på at for eksempel ytringsfrihet og forsamlingsfrihet ikke er lov der.

Russland ønsker å krige

Den andre grunnen til at verden ikke blir den samme, er Russlands intensjoner og hva de faktisk er villige til å gjøre.

Russland har vist at de ikke bare kan krige, de ønsker det også, ifølge Matlary.

Hun kaller det aggresjonskrig. Russland brukte det først mot Krim og nå i angrepet mot Ukraina.

– Man snakker ofte om at Russland og Kina ruster opp, men har de faktisk kapasiteten de truer med? Svaret er ja, sier Matlary.

– Russland har i tillegg intensjon, altså vilje til å bruke makt, sier hun.

– Og det er akkurat det siste punktet som er det helt vesentlige.

Derfor reagerte Finland så sterkt

Matlary forteller om Putins møte med sitt eget sikkerhetsråd to dager før angrepet 24. februar i fjor. TV-bilder fra møtet viser at alle medlemmene i sikkerhetsrådet reiser seg og sier at de anerkjenner Luhansk og Donetsk som uavhengige stater.

Dette bryter sterkt med normene våre i Vesten, ifølge Haaland.

– Du kan ikke anerkjenne en bit av et annet land som en egen stat. Selv om Russland også gjorde det i Georgia i 2008, sier hun.

Det var da Finland forsto at Russland gir blaffen i måten vi gjør ting på her i Europa og Vesten generelt, forteller Matlary.

– Og det var da Finland, som har vært realistiske og balanserte hele veien, forsto at det nå er for farlig å være utenfor Nato.

– Dette er for meg en veldig solid indikator på hvor alvorlig de landene som kjenner Russland godt, anser situasjonen, sier hun.

Krig uten grunn

Én av de tingene som Matlary synes er oppsiktsvekkende med denne krigen, er at Russland har forsøkt å invadere et naboland – uten noen spesiell grunn.

– Det har ikke vært noen kriger før dette der et land har brukt militærmakt uten å ha en uttalt grunn til det. De som angriper, har i hvert fall brukt - eller forsøkt å finne – en folkerettslig grunn. Nå var det bare ingenting, sier Matlary.

– Så det har jo sjokkert, om ikke hele verden, så i hvert fall Vesten.

Likevel mener Matlary at vi i Norge er altfor lite sjokkerte. Hun skriver i boken at verken politikere eller det norske folk forstår alvoret av krigen i Ukraina og hva den kan bety for oss.

– Når finnene, som er såpass realpolitisk orientert, går til det skritt og skynder seg, eller nærmest hiver seg, inn i Nato, da burde Norge også se alvoret, sier hun.

Svenskene gjorde som finnene og reagerte raskt – de søkte medlemskap uten vanlige demokratiske prosesser.

– Norske politikere er tafatte

Siden Norge allerede er med i Nato, trengte vi jo strengt tatt ikke å gjøre noe, forklarer Matlary.

Hun tror derfor at krigen ikke ligger like langt framme i bevisstheten vår som i nabolandene våre.

– Likevel er politikerne våre veldig tafatte, sier hun.

Hun mener dette også blir tydelig når vi ser på mediedekningen.

– Krigen i Ukraina blir raskt en sak blant mange andre, selv om den er i nyhetene hver dag.

Hun forteller om rapporten som forsvarskommisjonen la frem tidligere denne måneden, som konkluderte med at situasjonen er alvorlig, også for Norge.

– Til tross for en alvorlig forverring av trygghetssituasjonen de senere årene, har norsk offentlighet i begrenset grad tatt inn over seg behovet for et sterkt og fremtidsrettet forsvar, sa kommisjonens leder, Knut Storberget, da han overleverte rapporten til forsvarsministeren 3. mai.

Han ba om 30 milliarder kroner mer enn det som var blitt foreslått over statsbudsjettet og at det årlig bør brukes 40 milliarder kroner til opprustning de neste ti årene.

– Rapporten var jo oppe i mediene i et døgn, så var den glemt, forteller Matlary.

– Nå er det alvor, og det er viktig

Matlary mener det hun betegner som politikernes «tafatthet» har med måten styringen i Norge er organisert på, med direktorater og departementer som har spesifikke ansvarsområder.

For hvor ligger egentlig ansvaret for å forhindre at vi havner i en krig mot Russland?

– Vi har jo et sektorprinsipp i norsk forvaltning som er veldig, veldig godt innarbeidet og godt å ha i vanlige tider, sier Matlary.

– Men når det kommer en ytre utfordring som har konsekvens for hele samfunnet, er det ingen rask og effektiv samordning, sier hun.

Kommer det en trussel innenriks, som droneflygning eller kutting av internettkabler, er det Justisdepartementet som har ansvaret.

– Hvis det kommer trusler fra utlandet, er det Forsvarsdepartementets ansvar. Og er det en blanding av de to, ja da er det kanskje Utenriksdepartementets ansvar, sier Matlary.

– Vi har ikke noe nasjonalt sikkerhetsråd. Det har både britene, franskmennene, finnene og amerikanerne.

Det at alle departementene skal samordnes, gjør at ting tar tid og at ansvaret ligger spredt, ifølge Matlary.

– Forvaltningen av det hele gjør jo at ingen sier: «Nå er det alvor, og det er viktig.»

Hun minner oss på at vi har 197,7 kilometer med grense mot Russland.

– At en stor konvensjonell stat-til-stat-krig skjer i nabolaget vårt, gjør det spesielt farlig og risikabelt for Europa, sier hun.

Evne til å handle raskt

– Når det kommer hybride angrep sammen med for eksempel sabotasje og eventuelle militære gråsone-hendelser, trenger en stat evnen til å samordne uhyre raskt all informasjon i ett felles situasjonsbilde og reagere med felles tiltak, sier Matlary.

Det er derfor land som for eksempel Storbritannia og Finland har nasjonale sikkerhetsråd under statsministerens kontor. Disse består av de viktigste politikerne på toppen, fra berørte sektorer, offiserer og eksperter.

Matlary sier at et moderne angrep vil bestå av flere elementer, som for eksempel cyberangrep på staten, media og forsvar, sabotasje av infrastruktur og eventuelle militære aksjoner.

– Målet er å utnytte overraskelsesmomentet og skape forvirring, kaos og frykt. Da vil et angrep ha store sjanser til å lykkes, forklarer hun.

Matlary mener både ledere og befolkningen må være forberedt på at noe sånt kan skje.

– For myndighetene er det avgjørende å vurdere situasjonen raskt med input fra alle berørte sektorer og dermed komme med motangrep.

– Da er det ikke tid til å diskutere hvilket departement som «eier» problemet, sier hun.

Departementet: Pågående vurderinger

Forskning.no tok først kontakt med Forsvarsdepartementet for en kommentar til Matlarys kritikk. De mente vi burde snakke med Justis- og beredskapsdepartementet. Sistnevnte klarte ikke å svare i løpet av tre dager. Vi gikk tilbake til Forsvarsdepartementet, som svarer dette:

«Forsvarsdepartementet ønsker ikke på nåværende tidspunkt å kommentere innholdet i boken, gitt at mye går i kjernen av pågående vurderinger rundt Forsvarskommisjonens rapport. Spørsmålet om å etablere et nasjonalt sikkerhetsråd ble fremmet av Forsvarskommisjonen da de la frem sin rapport i begynnelsen av mai. Rapporten fra Forsvarskommisjonen vil inngå som ett av flere grunnlag for arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret, som kommer i 2024. Her vil også Sikkerhetsfaglig råd fra NSM inngå, sammen med Forsvarssjefens fagmilitære råd og rapporten fra Totalberedskapskommisjonen.»

LES OGSÅ

Eksperter advarer mot krigs­trøtthet i Vesten

Øve på å ta beslutninger

Matlary illustrerer med eksempel fra internettkabelen til Svalbard som ble ødelagt i fjor. Internettforbindelsen forsvant i flere døgn, og politiet etterforsket bruddet som mulig sabotasje. Men saken ble henlagt.

– Her burde man straks ha funnet ut om det faktisk var sabotasje og om det skjedde andre merkelige ting der oppe - altså samle situasjonsbildet fra mange sektorer, sier hun.

Det finnes noen enkeltstående hendelser som Norge øver på og som vi har prosedyrer for. For eksempel det som kalles «renegade», altså når et passasjerfly kapres og skal styrtes i en norsk by.

– Da øver man på å ta beslutningen om flyet skal skytes ned eller ikke, noe som er en grusomt vanskelig beslutning å ta og som derfor må øves på, sier Matlary.

– Da er selvsagt informasjon ekstremt viktig. Er dette en selvmordskaprer eller en skøyer? Tiden man har til å bestemme seg, er bare noen minutter. Slike situasjoner kan defineres på forhånd, og man kan lage konkrete retningslinjer for beslutninger som må tas. Men skjer det mye på en gang, uten klarhet i hva som faktisk som skjer, trenger man raskt innsamling av informasjon og beslutningstagere fra flere sektorer, sier Matlary.

Fremtiden er uviss

Matlary ønsker å være tydelig om følgene av krigen for å få folk til å forstå alvoret i den. Derfor bruker hun sterke ord og bilder, både i boken sin og overfor forskning.no.

Men er det så alvorlig som hun sier og skriver?

Helene Sjursen er forsker ved Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo. Vi stiller henne det samme spørsmålet som Matlary:

– Hvordan ser verden ut etter Ukraina-krigen?

– Det vet vi ganske lite om, sier Sjursen.

– Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare, vi vet ikke hva utfallet blir, og vi vet ikke hvordan den politiske utviklingen i Russland vil bli.

Det er noe av det som preger den situasjonen vi er inne i nå, mener hun, nettopp denne usikkerheten og uvissheten.

Men er én ting Sjursen er tydelig på, er det dette:

Oppgjør etter krigen

– Det må bli et rettsoppgjør, sier hun.

– Denne krigen er et åpenbart brudd på folkeretten. Russland har gått til angrep på en annen stat. Det er ikke lov, sier Sjursen.

Hun nevner andre brudd på folkeretten også, som angrep på sivile, tortur og kidnapping av barn.

Derfor engasjerer Nato seg

– Det er bruddene på internasjonal rett som gjør at Nato støtter Ukraina og at de går såpass hardt til verks med å sende våpen, sier Sjursen.

Hun peker spesielt på generalsekretær Jens Stoltenbergs taler om Natos engasjement i krigen.

– Natos og EUs støtte til Ukraina begrunnes med referanse til brudd på folkeretten. Krigen er ulovlig. Når krigen en gang er over, må de som har begått disse bruddene, stilles til ansvar, sier Sjursen.

– Et rettsoppgjør vil også bekrefte at det fins noen grunnleggende kjøreregler i internasjonal politikk og at disse ikke uten videre kan brytes. Slik sett vil det kunne bidra til å reetablere eller styrke internasjonal rett.

Det er altså først når dette oppgjøret blir gjort, at vi vil se hva slags verden vi lever vi.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Hvordan slutter en krig?

LES OGSÅ

Slik har desin­for­ma­sjonen om krigen endret seg