Det er mange meninger om hva vi skal gjøre når jordens befolkning blir enda større.

Frykten er klar: Det vil være mangel på mat, vann, energi, land – og det vil dessuten være ille for klimaet, skriver videnskab.dk.

FNs prognoser er på det samlede folketall blir på omkring elleve milliarder i 2100.

– Det er ingen tvil om at antallet mennesker på denne jorden vil stige betydelig frem til utgangen av dette århundret, forteller Flemming Konradsen, professor og leder av School of Global Health ved Københavns Universitet, i videnskab.dk sin podcast.

Men hele debatten om overbefolkning blir ofte altfor ensidig og drevet av frykt, påpeker han.

Vanskelig å spå frem 80 år i tiden

For det første er utviklingen og utregningen av folketall ekstremt kompleks.

– Det er viktig å påpeke at det er mange ulike scenarier. Det er et stort spenn i hvor mange vi forventer vi blir på jorden, forteller Konradsen.

Det er nemlig vanskelig å finne sikre svar på hvordan verden ser ut om 80 år, forklarer han:

– Det har noe å gjøre med den kunnskapen og de mulighetene vi har for å fremskrive hvor mange barn det bli født, hvor lenge vi lever, og hvor mange som dør i en bestemt aldersgruppe, forteller Konradsen.

– Så det er nok viktig å holde fast i at hver gang vi snakker om prognoser som går 50 og 100 år i fremtiden, så er det selvfølgelig veldig grove anslag.

Man skal altså ta prognosene med en viss porsjon forbehold – akkurat som når man ser på værmeldingen.

Det kommer også en «underbefolkning»

For det andre, påpeker Konradsen, er fokuset i debatten om fremtiden alltid om overbefolkning.

– Det er mye snakk om at det er altfor mange mennesker på jorden. Og det er jo riktig at det bruker veldig store mengder ressurser, forteller han.

Men samtidig med at vi beveger oss mot de elleve milliardene, blir det født færre og færre barn i store deler av verden.

Det totale antallet barn per kvinne vil være falt fra 2,4 i 2018 til 2 barn i 2100, spår FN.

Det betyr til sjuende og sist at det kan bli overbefolkning av kloden, samtidig med at vi har en «underbefolkning» av unge.

– En stor del av veksten skjer i Afrika. Det skal vi selvfølgelig tenke på når vi velger hvor vi skal investere. Og få mest mulig ut av den befolkningen som kommer der, sier Konradsen.

– Men i en veldig stor del av verden må vi planlegge basert på at det blir en veldig stor gruppe eldre som vi selvfølgelig skal ta vare på.

Vi skal ikke fremheve problemene, men tilpasse oss

Professoren påpeker også at vi alltid ser problemene i befolkningsutviklingen, og da ender det plutselig med at man tror at det hjelper å la folk dø av sult og sykdom i Afrika.

I virkeligheten bør vi se prognosene som et redskap vi bør planlegge etter.

– Alt det med å fremheve problemene: «Blir vi for mange eller for få», peker jo tilbake på om vi har en politikk som tilpasses de omstendighetene vi lever under og om vi bruker fremskrivningene våre intelligent i forhold til å tilpasse samfunnet vårt etter det, sier Konradsen.

– Vi må bruke kunnskapen vår

I en annen videnskab.dk-artikkel peker Flemming Konradsen på at Afrika står overfor en unik mulighet med landets befolkningsvekst, som kan utnyttes hvis området utvikles – slik man gjorde i Asia.

– Gjør vi det, så er det ikke et problem at det er altfor mange i Afrika eller altfor få hos oss. Problemet er hvis vi ikke anerkjenner problemet som samfunn, og befolkningen ikke anerkjenner det som skjer.

– Vi må bruke demografene, vi må bruke den kunnskapen vi har, og planlegge etter det, avslutter Konradsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.