Det kommer frem i en rapport  gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Rapporten består av en gjennomgang av norsk, nordisk og internasjonal faglitteratur i perioden 2000 til 2011, som peker på noen av de utfordringene minoritetsbarn som opplever vold i familien møter.

Mange minoritetsbarn i studiene som er gjennomgått har opplevd manglende kultursensitivitet når det gjelder tiltak som har blitt iverksatt mot vold i hjemmet.

Dette gjelder spesielt barnevernet. Årsakene som nevnes er blant annet manglende kunnskap om barn som opplever vold generelt, og kultur- og minoritetsspørsmål.

- Minoritetsbarn kan ha tilleggsproblemer, som enten blir oversett eller får for mye oppmerksomhet. Balansegangen er ikke lett her. Det kan være snakk om barn med en fortid som flyktninger eller lignende, og de vil ha flere og andre behov enn andre barn i lignende situasjoner, sier Sanne Hofman, som er spesialist i barnerett og rapportens forfatter. 

- Skadelig på tvers av kulturer

- De fleste forskere er enige om at konsekvensen for barn som opplever vold i familien er skadelig på tvers av kulturer og til tross for ulike kulturelle verdier, sier Hofman til forskning.no.

- Det som er viktig er at alle er forskjellig, til og med norske barn har jo ulike behov, og det har også disse barna.

Av de kulturelle aspektene forskerne mener instanser som barnevernet forstår for lite av, nevnes særlig familiens hierarki, kjønnspesifikke familiestrukturer og tradisjoner. Også forventninger om rolle, respekt og lydighet og tankegangen om den kollektive storfamilien og dens ære spiller inn.

Hofman sier det finnes veldig lite forskning på disse forskjellene mellom ulike kulturer,  og at det er mye vi ennå ikke vet. For eksempel vet vi så og si ingenting om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier.

- Flere aspekter kan spille inn, men det som spesielt blir nevnt i faglitteraturen er mors og/eller barnets oppholdstillatelse, opplevelse av diskriminering, rasisme og stigmatisering. Det å være i en isolert posisjon grunnet tap av nettverk og være ny i et fremmed land trekkes også frem.

Vold i ulike kulturer

Hofman sier at oppfatningen om at det er mer vold i noen kulturer ikke er grunnløs, men at alle fra ett og samme land har samme holdning til vold og grad av å akseptere at vold utøves, er det ingen som kan fastslå.

- Vi vet jo blant annet at det er mye mer vanlig å slå barn i Sør-Europa og for eksempel England, men jeg fant i en annen undersøkelse ingen saker med omsorgsovertakelse av barn av innvandrere fra Europa.

- Det er ingen grunn til å tro at det bare er fra land utenfor den vestlige verden det forekommer mer vold enn hva vi er vant med og aksepterer i Norge. I Norge har det vært forbudt å slå barn lenge, men i mange land er det forsatt tillatt, sier hun.

Hun forklarer at forskningen viser at barna ofte har innsikt i sin egen situasjon, og forslag til løsninger.

- Det er vi voksne som er ansvarlige for å få til løsninger som fungerer i samråd med barnets ønsker. Strategier og tiltak for beskytelse av minoritetsbarn som opplever eller blir utsatt for vold vil mislykkes hvis en ikke tar hensyn til barns aktuelle livserfaring.

- Barns meninger om for eksempel forebyggende tiltak og rehabiliteringsløsninger må kartlegges. Hvilke tiltak trenger dette barnet? Samfunnet har en plikt til å verne barn, og uansett hvilken etnisk gruppe en tilhører er omsorgsplikten den samme, avslutter Hofman.

Referanse:

Sanne Hofman, Etniske minoritetsbarn som opplever vold i familien - utfordringer og muligheter, Rapport 2/2011, Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (pdf)