De er kanskje ikke fullt så voksne som enkelte foreldre har inntrykk av.

Og; selv om det ikke nødvendigvis framstår slik, så er én konklusjon i en ny svensk doktoravhandling at 16-åringene ønsker at foreldrene blander seg inn når problemer melder seg.

Jentene på 16 år ga videre et mer tydelig uttrykk for at foreldrene er viktige for dem enn det de 13 år gamle jentene gjorde.

- Jeg tror ikke foreldrene er klar over hvor mye de egentlig betyr, sier Agneta Tinnfält til forskning.no.

Hun legger til at de yngre jentene kanskje tar foreldrene mer for gitt enn de eldre.

Tinnfält har intervjuet en rekke ungdommer i forskjellige aldersgrupper som en del av sin doktoravhandling fra Örebro Universitet om barn og ungdoms psykiske helse.

Dette er langt fra den første studien rundt det som anses som et av de viktigste helsespørsmålene blant barn og unge.

Avhandlingen skiller seg likevel ut ved at den er basert på ungdommenes eget syn på psykisk helse, og hvordan de mener at voksne bør hjelpe dem.

– Dette er lite rapportert tidligere, påpeker Tinnfält.

Foreldre og venner

Ifølge Tinnfälts avhandling anser ungdommene foreldrene som mest avgjørende for sin psykiske helse. Etter foreldrene kommer vennene, og deretter skolen.

Målet med avhandlingen har altså vært å utforske ungdommenes eget syn på psykisk helse og oppfølgingen av den, for eksempel gjennom skolehelsetjenesten.

Gjennom å snakke med ungdommene selv om disse tingene, har Tinnfält ønsket å øke kunnskapen om hvordan man kan støtte opp om ungdommer generelt, og ungdommer i fare for å bli misbrukt eller forsømt spesielt.

I en av fire studier som utgjør grunnlaget for avhandlingen, har Tinnfält intervjuet ungdommer om hvordan de ser på dialogen med den voksne i skolehelsetjenesten rundt spørsmål om den psykiske helsen.

Ifølge studien legger ungdommene størst vekt på tillit til den voksne de snakker med, i tillegg til oppmerksomhet, respekt, tilgjengelighet og kontinuitet.

Ber om å bli spurt

I tillegg konkluderer Tinnfält med at ungdommene ønsker mer direkte spørsmål om hvordan de har det.

Ikke minst gjelder dette ungdommer som kommer fra hjem med alkoholproblemer, som er viet en egen studie i Tinnfälts avhandling.

– Disse ungdommene uttrykker at de mener det er viktig at voksne spør dem om hvordan de har det. I Sverige gjør vi ikke dette, man tror at man ikke skal spørre direkte og stiller derfor mer generelle spørsmål, men ungdommene selv ber altså om at vi skal spørre.

- Selv om du ikke nødvendigvis får svar, så vet ungdommene at du interesserer deg for hvordan de har det, og at de kan komme tilbake ved en senere anledning, når det kanskje passer bedre, sier Tinnfält.

Den svenske forskeren mener folk i skolehelsetjenesten må jobbe for å finne ut mer av hvordan ungdommene ønsker at de skal spørre dem ut om spørsmål knyttet til den psykiske helsen deres.

Voksne må lære mer

Det er imidlertid ikke bare ansatte innen skolehelsetjenesten som ifølge Tinnfält har noe å lære. Den svenske forskerens råd til voksne er dette:

– De må lære seg mer om puberteten og om ungdommer, sier hun. Tinnfält legger til at ungdommer har forskjellige måter å gi uttrykk for eventuelle problemer i livet.

– De snakker om det og gir signaler på andre måter, vi må lære oss å tolke disse signalene og spørre dem mer direkte, sier Tinnfält.

Hun viser til den store betydning venner har som noen ungdommer snakker med og henter støtte fra.

– Når vi har ungdommer med problemer bør vi kanskje ta med vennene deres når vi skal gi dem nødvendig støtte, sier Tinnfält.

Selvhjelpsgrupper

En del av ungdommene hun har intervjuet deltok også i såkalte støttegrupper, eller selvhjelpsgrupper. Ifølge Tinnfält var ungdommene svært positive til disse gruppene, det er noe ungdommene selv anbefaler.

– Men det var mest jenter som deltok i disse gruppene, så man kan jo spørre om det er en type hjelp som kanskje ikke passer like godt for gutter, sier hun.

I avhandlingene konkluderer hun for øvrig med at ungdommene selv gir uttrykk for at det ikke er store forskjeller på jenter og gutters psykiske helse, men at de møtes med forskjellige forventninger til hvordan de skal takle det.

Der det ventes at jentene skal være følsomme og snakke om det, ventes det at guttene skal være stillere og ikke snakke om det.

Kommunenes oppfølging

I tillegg til å intervjue ungdommene selv, har Tinnfält intervjuet politikere og lokale myndigheter i en rekke svenske kommuner om barn og ungdom i risikosonen.

Tinnfält konkluderer ikke overraskende med at selv små bevilgninger til kommunene for prosjekter rettet mot barn i risikosonen, fører til mer aktivitet for slike barn og ungdommer.

Avhandlingen konkluderer imidlertid også med at ungdommene selv ikke blir tatt med i planlegging og utforming av slike tilbud rettet mot dem selv, selv om dette vektlegges som viktig i FNs konvensjon for barns rettigheter.

– Selv om kommunene er positive til å ta ungdommene med på råd, har de ikke funnet måter å gjøre det på, sier Tinnfält.

Referanse: 

Agneta Tinnfält forsvarer sin doktoravhandling Adolescents’ perspectives - on mental health, being at risk, and promoting initiatives ved Örebro Universitet 10. desember.