Det var en av konklusjonene etter at psykologspesialist Tove Skarbø ved Nordlandssykehuset i sin doktoravhandling forsket på en ungdomsgruppe som i tidsrommet 1990-1994 ble henvist til barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Nordland (Bup) for akuttbehandling.

Da Tove Skarbø tok kontakt med ungdommene, var alle eldre enn 18 år, og det var gått fra fem til ni år siden henvisning.

Ulike henvisningsgrunner

214 personer fikk tilsendt brev, og av disse var det 100 personene som ønsket å være med i forskningsprosjektet. Av disse var flertallet henvist til Bup etter at de hadde fylt 13 år. 54 personer var henvist med begrunnelse i selvmordsfare, 14 personer hadde antatte seksuelle overgrep som henvisningsgrunn, og de øvrige 32 personene hadde andre henvisningsgrunner.

− Jeg opplevde at mange av ungdommene så på prosjektet som en mulighet til å gå gjennom historien en gang til, og sette ting i perspektiv. Det var også viktig for dem å gi en tilbakemelding til hjelpeapparatet, sier Skarbø.

Ingen skiller

Det som overrasket Tove Skarbø mest, var at det ikke var mulig å skille mellom de ulike gruppene.

− Jeg hadde forventninger om at de som var henvist pga selvmordsfare, hadde flest selvmordsforsøk bak seg. Slik var det ikke. Gruppen som var henvist med bakgrunn i selvmordsfare, skiller seg ikke ut. Med utgangspunkt i dette materialet kan en ikke konkludere med at henvisningsgrunn sier noe om senere selvmordsfare.

29 av de 100 ungdommene i forskningsgruppen hadde prøvd å ta livet sitt en eller flere ganger i løpet av årene som var gått etter henvisning.

− Selv om hendelsen var å oppfatte som et selvmordsforsøk, svarte ikke alle bekreftende på at de i øyeblikket hadde hatt en klar intensjon om å dø.

Hendelsene kunne være impulsstyrt, med utgangspunkt i en følelse av å ikke orke mer eller være i stand til å se noen annen løsning. For enkelte var det tilfeldig at de ble oppdaget i tide, og de ga gjerne uttrykk for at de var glad de ble stoppet.

- De hadde ikke nødvendigvis hatt det lett i etterkant, og mange slet fortsatt med selvmordstanker. Men det var ingen i gruppen som sa ” Jeg vil gjøre det jeg kan for å dø,” sier Tove Skarbø.

Enorm risikoøkning

I følge Skarbø regner forskerne i dag med at det i Norge er rundt 1,5 selvmordsforsøk årlig pr. 1000 innbyggere.

I den gruppen Skarbø forsket på, tilsvarer dette tallet 290 pr. 1000 innbygger. Risikoen for selvmord i denne gruppen er altså nesten 200 ganger høyere enn i normalbefolkningen.

− Dette viser at vi snakker om en gruppe som sliter og som må taes på alvor. De har en problematikk som går over år, og er mer belastet enn folk flest, sier Skarbø.

46 prosent av gruppen hadde fått en psykiatrisk diagnose, mot et tilsvarende tall på 10 - 12 prosent i normalbefolkningen.

− Selvmordsforsøk hang helt klart sammen med psykiske lidelser, negative livshendelser og alkoholproblemer. 42prosent hadde avbrutt videregående skole. Jo flere selvmordsforsøk de hadde bak seg, jo klarere ble intensjonen om å dø ved neste forsøk.

Kjærlighetsrelasjoner slo ikke ut som en variabel som skilte gruppene.

Større åpenhet

De som klarte å snakke åpent om sine problemer, hadde i følge Skarbø et bedre utgangspunkt for å klare seg.

− De som slapp å bruke krefter på å holde problemene sine skjult, og visste at folk rundt dem forstod, hadde det enklere.

Skarbø mener at undersøkelsen ikke er en fallitterklæring til Barne- og ungdomspsykiatrisk helsearbeid.

− Tvert i mot, undersøkelsen viser at mer enn halvparten av de spurte faktisk har det greit. Det vi må spørre oss, er hva som vil skje om de unge tidligere blir henvist til behandling. De fleste ble henvist etter at de begynte på ungdomsskolen.

Skarbø mener også at en i større grad må ta i bruk standardiserte verktøy i kartleggingsfasen.

− Ungdom setter ikke selvmordstanker på kartet uoppfordret. Vi må tørre å stille konkrete spørsmål, og vi må ikke være redde for svaret.