Når det pågår vold i hjemmet, og en patrulje med to betjenter kommer inn, er det første de gjør å bryte opp partene. Dette krever patruljens fulle oppmerksomhet, og i en slik situasjon må betjentene ta et valg om hvem de skal snakke med først.

Som oftest blir det en av de voksne, og barnet snakker de med til slutt.

– Det er utfordrende med vold i nære relasjoner der barn er involvert. Politibetjentene føler ofte at de har god kontroll når det kommer til å ivareta den fysiske sikkerheten til de involverte. Den mentale og psykiske håndteringen synes de imidlertid at er vanskelig, og betjentene blir ofte usikre, forklarer politioverbetjent Anne Fredrikke Krafft Randa.

Hun har skrevet masteroppgaven om hvordan politiet møter voldsutsatte barn. Her ser hun på hvilke utfordringer de møter i oppdrag der de må håndtere flere parter ved vold i nære relasjoner.

• Les også: Tilliten til politiet sank etter reform i Skottland

Fra hard til myk på minutter

En person har ringt politiet og meldt fra om bråk i naboleiligheten. «Det høres ut som at møbler kastes rundt, og jeg hører rop og skriking», forklarer han.

Når politiet kommer, er døren låst. De bryter opp døren og finner en kvinne og en mann som sloss. En syvåring står med bamsen i hånda og ser på situasjonen som utspiller seg i stua.

– Politiet kommer som en knyttneve inn i en leilighet, kanskje ved å bryte opp en dør. Nå må de skille partene, ved bruk av høy stemme. Etter å ha satt på en person håndjern må de snu seg om, mot syvåringen og ta på silkehanskene. De må skape tillit og bygge en relasjon, forteller Randa. 

– Denne overgangen er vanskelig, mener hun.

• Les også: Slik hadde de første politikvinnene det

Kunsten å få barnet til å åpne seg

Politiet skal snakke med barnet, som også har status som fornærmet i saken.

For et barn kan politiet enten være et symbol på trygghet, eller en ansiktsløs uniform, avhengig av hvilke inntrykk barnet har av politiet fra før. For å få barnet til å åpne seg bruker politiet ofte ting  i rommet som et springbrett:

– Betjenten kan bruke barnets kosedyr, mønsteret på barnets pysjamas eller en bok for å få samtalen i gang, forklarer Randa. 

– Når de snakker med barnet om noe det er opptatt av, anerkjenner de barnet som et selvstendig individ med egne behov. Det kan trygge situasjonen for barnet.

Uniform er uniform

Hun forteller at barn oppfatter politiuniformen forskjellig.

Noen barn synes den er skummel, mens andre blir fascinert av symboler og effekter.

Betjentene er opptatt av å vise barnet personen bak uniformen, og gjennom kommunikasjon etablerer de en relasjon med barnet.

De avvæpner uniformen ved å ta av seg jakken, hanskene og lua og setter seg ned på huk for å unngå å kommunisere ovenfra og ned.

• Les også: Utøya: De som var mest redde, fikk flest plager

Forskning forbedrer politipraksis

Randa har jobbet operativt som politi i elleve år. Hennes egne erfaringer har vært med på å danne et bakteppe for forskningen.

– Flere og flere politifolk studerer nå sin egen praksis systematisk, i form av master- og doktorgradsavhandlinger, slik Randa har gjort. Dette er med på å påvirke og endre praksisen, samt hjelpe politiet med de problemer og dilemmaer de hele tiden står overfor, sier veileder og førsteamanuensis ved Politihøgskolen, Geir Aas.

Han forklarer at praktikerne selv vet best hvor skoen trykker, og at Randa belyser et sentralt tema i sin avhandling. Politiet kan gjøre situasjonen verre for de involverte ved å reagere bare etter boka.

– I disse sakene står politiet overfor vanskelige dilemmaer, og løsningene er ikke nødvendigvis helt klare. Hvis far er full og tas med inn av politiet, avhøres og så kommer hjem til mor og barn igjen – har politiet da hjulpet?

• Les også: Politiet må trøste i avhør

Referanse:

Anne Fredrikke Krafft Randa: Silkehanske og knyttneve: en kvalitativ studie av polititjenestepersoners møter med voldsutsatte barn. Masteroppgave, Høgskolen i Molde. 2016.