Unge voksne med barnevernsbakgrunn har opplevd en vanskeligere omsorgssituasjon enn ungdom som ikke har bakgrunn i barnevernet.

I denne gruppa finner vi oftere lav utdanning og høyere arbeidsledighet. Flere mottar sosialhjelp og har lav inntekt.

Disse ungdommene er derfor i større grad avhengige av offentlig hjelp enn annen ungdom. Men hvem gir den beste støtten til disse ungdommene – NAV eller barnevernet?

Det trengs en bedre overgang fra barnevernet til NAV for disse unge voksne, mener Inger Oterholm, som er høgskolelektor ved Diakonhjemmet i Oslo.

– Unge voksne med barnevernsbakgrunn bør få støtte fra barnevernet over lengre tid enn de får i dag, sier hun. Oterholm har nylig avlagt doktorgrad om dette.  

Hun peker på at det tar lengre tid å oppnå gode over­ganger til voksenlivet for unge med barnevernsbakgrunn enn for andre ungdommer.

Tiltak fram til 23 år

Oterholm har studert sosialarbeidernes vurderinger om oppfølging av ungdom i overgangen til en voksentilværelse. Det er tema som det hittil har vært lite forsket på.

Hun finner at barnevernet og NAV sine ulike måter å tenke og handle på kan få stor betydning for hva slags støtte og oppfølging ungdommene får.

Ungdom kan ha tiltak i barnevernet til de fyller 23 år, men når de fyller 18, opphører omsorgsovertakelsen.

Da må ungdommene ta stilling til om de vil ha videre tiltak fordi videre tiltak er avhengig av ungdommens samtykke.

I noen kommuner er det en praksis at NAV overtar økonomiske ytelser, dersom ungdommene vurderes til å ha behov for dette. I andre kommuner er det barnevernstjenesten som gir økonomiske ytelser.

Ulike tenkemåter

– Det er stor forskjell på hva barnevernet og NAV legger vekt på, sier Oterholm.

– I barnevernet er man opptatt av ungdommenes bakgrunn, og om de har vært under omsorg. Ungdommene forstås mer som barn enn voksne, og det legges vekt på å sikre ungdommene en tilhørighet.

– Sosialarbeiderne i NAV er mer opptatt av her og nå, om ungdommen er syk eller frisk, og at de må følge forventninger som stilles til voksne. NAV vil i større grad være opptatt av at ungdommene skal oppnå selvforsørgelse også på kort sikt. Det gir ikke ungdom en fleksibilitet og støtte i overgangen slik andre foreldre ofte gjør, sier Oterholm.

Oterholm mener at barnevernet og NAV er underlagt ulike logikker som styrer hvordan de handler.

Barnevernet styres av en foreldrelignende logikk som i større grad også legger vekt på tilhørighet og relasjoner i privatsfæren, mens NAV-logikken gjenspeiler NAVs rolle som sikkerhetsnett og i større grad representerer en offentlig form for logikk.

– Oppfølging fra NAV innebærer noe annet enn en oppfølging fra barnevernet. NAV kan ikke erstatte barnevernets oppfølging, sier Oterholm.

På den annen side, kan det i noen situasjoner være hensiktsmessig for ungdom med barnevernsbakgrunn å få tiltak fra NAV, mener hun.

– De kan gi andre tiltak enn det barnevernet kan, og noen ungdommer vil trenge det.

– Det er samtidig uheldig at det i noen kommuner kan se ut til å være en automatikk i at NAV overtar den økonomiske oppfølgingen. Da vil ungdommene uansett møte NAV-logikken, sier Oterholm.

Bør få mer støtte

Et sikkerhetsnett ivaretar det aller mest nødvendige. Det å overføres til NAV innebærer en overgang til tjenester for voksne, med de krav det innebærer.

– Det er særlig viktig å legge til rette for at unge med en barnevernsbakgrunn har støttepersoner som kan bidra både med praktisk og følelsesmessig støtte i overgangen til voksenlivet, med utdanning, bolig og arbeid. Ofte ser man at det stilles for lave forventninger til ungdommens mulighet til videre skolegang, sier Oterholm.

– Det er komplisert for unge på 17 år å vite hva de har behov for, sier hun.

Ungdom som takker nei til mer oppfølging fra barnevernet kan angre seg. Den såkalte angrefristen varierer mellom kommuner, fra et halvt til ett år.

Hun mener denne fristen er altfor kort. 

– Den korte angrefristen er svært uheldig og legger ikke opp til den fleksible tilnærmingen som ungdommene har behov for, avslutter Oterholm.

Referanse:

Doktoravhandling: “Organisasjonens betydning for sosialarbeideres vurderinger” Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus.