«Ei litta tur» og «ei litta vits». Nora i «Skam» gjorde det stadig vekk. Brukte hunkjønnsformen av adjektivet der den slett ikke hører hjemme.

Men det var ikke den populære ungdomsserien til NRK fra 2015 som startet trenden, ifølge to språkforskere ved Universitetet i Sørøst-Norge som har undersøkt fenomenet nærmere.

– Vi så også på «Skam». Det var der vi hørte om «ei litta» først og fikk ideen til å forske på det, sier Guro Nore Fløgstad.

– Men når forskerne oppdager et språkfenomen, har det gjerne eksistert en stund, legger forskeren til og ler.

– På Twitter ble «ei litta» mest brukt på denne måten rundt 2012. Det var overraskende.

Vil ikke skryte

Det eldste av de 1886 treffene er fra 2009, viser søket mellom 2008 og 2018.

Men «ei litta» foran hankjønn og intetkjønn kan være langt eldre. Utenom forskningsprosjektet har forskerne fått meldinger fra folk som har hørt det i flere tiår.

Gjennom en spørreundersøkelse blant 35 studenter fant de ut at unge voksne bruker begrepet blant annet for å ta brodden av det de sier eller for å framstå som beskjedne.

Studentene synes at «ei litta» gjør det de sier mindre alvorlig, mer lekent eller mindre formelt sammenlignet med «en liten».

– Noen mener at hvis du legger ut «ei litta selfie» på nett, så handler det om at du ikke vil skryte så fælt, sier Fløgstads kollega Eli Anne Eiesland.

– Vi kan si humoristisk at vi har skrevet «ei litta artikkel». Det er en måte å si at vi ikke prøver å være spesielle på. Du ufarliggjør det du snakker om, sier Fløgstad.

Forakt for det lille

Hunkjønnet kan også markere at setningen er mer intens enn om du bruker det vanlige adjektivet. For eksempel mener flere at det å ta en liten øl betyr nettopp det, én øl. Mens det å drikke «ei litta øl» fort kan ende i fylla.

Men «ei litta» fører ikke bare til fest og hygge.

Da forskerne lette på nettet, fant de også forakt: «Når noen dør i en trafikkulykke kommer det bare så vidt ei lita notis.»

– Vi tolker det som nedsettende, sier Eiesland.

I tillegg til Twitter og spørreundersøkelsen har de gjennomsøkt alt som sto på det norske internettet i 2010. Men da var ikke uttrykket noe særlig brukt.

Mener det er feil

Forskerne spurte 35 av sine egne studenter, flest kvinner. 16 meldte at de brukte uttrykket «ei litta» foran hankjønnsord, men noen bare i visse situasjoner. Flere kjente likevel til fenomenet.

Noen av studentene syntes at «ei litta» hørtes feil ut og skrev at de aldri ville brukt uttrykket på denne måten.

Det kan selvsagt hende at noen bruker det uten å vedkjenne seg det, eller omvendt at noen sier at de bruker det, men ikke gjør det likevel.

Å ta stilling til en skriftlig setning er dessuten noe annet enn å høre den i bruk.

Ukjent hvem som bruker «ei litta»

Forskerne vet ikke i hvilke deler av landet «ei litta» brukes på denne måten. Men to av studentene sier de bruker uttrykket for å gjøre narr av østnorske dialekter. Det kan tyde på at de ser det som et østlandsfenomen.

Undersøkelsen avslører heller ikke hvor mange som bruker «ei litta» slik i Norge.

– Vi tror likevel fenomenet er ganske vanlig. Når grinebiterne legger merke til det og irriterer seg over det, har det nok fått en viss spredning, sier Eiesland.

I spørreundersøkelsen ba forskerne studentene om å ta stilling til fem setninger der den ene versjonen hadde riktig bruk av hankjønn eller intetkjønn, mens den andre hadde hunkjønn på feil plass. For eksempel setningsparet «Oslo er bare en liten/ei litta biltur unna».

Slik sett har de lagt ord i munnen på studentene når de har bedt dem om å beskrive forskjellene mellom setningene. Ved hver fjerde sammenligning syntes likevel studentene at det ikke var noen forskjeller.

Ligner språklig kreativitet i Afrika

Selv om «ei litta» brukt slik er en ganske sær, norsk oppfinnelse, følger den likevel et internasjonalt mønster.

– Den oppfører seg på samme måte som diminutiv i andre språk, sier Eiesland.

Diminutiv betyr at noe markeres som lite, og i samme slengen kan ordet få en hyggelig betydning. For eksempel er søster «sorella» på italiensk og «hermana» på spansk, mens «sorellina» og «hermanita» er en kjærlig omtale av søsteren.

«Ei litta» endrer samtidig betydningen ved å skifte kjønn på ordet. Dette fenomenet finnes også andre steder i verden.

– Når et hankjønnsord blir hunkjønn på det nordafrikanske språket berbisk, får det betydningen mindre, sier Fløgstad.

Ordet for gryte er hankjønn, men om språkbrukeren gjør gryta til hunkjønn, sikter han til en mindre gryte.

Så vidt forskerne vet, er det bare «ei litta» som kombinerer de to språklige krumspringene diminutiv og kjønnsskifte på en gang.

– Noen synes det er tull

«Ei litta» kan være en av de mange språklige trendene blant unge som blåser forbi.

Men kanskje er den en aldri så liten protest mot en større endring, mener de to forskerne.

For vi står midt i en brytningstid i det norske språket. Rett og slett et språklig kjønnsskifte.

– Vi spekulerer på om det har en sammenheng med at grammatisk hunkjønn er i ferd med å forsvinne fra mange dialekter. Kanskje hunkjønn får en ny bruk, sier Eiesland.

Stadig flere bytter ut «ei» med «en» foran ord som jente og sol, selv om de sier både jenta og sola. Kan «ei litta» være folkets måte å ta tilbake språkets hunkjønn på?

Noen forskere er skeptiske. Fløgstad og Eiesland forteller at de har møtt flere på konferanser som synes «ei litta» er et altfor perifert fenomen å forske på.

– Noen synes bare det er helt håpløst og spør hva dette er for slags tull, sier Fløgstad.

(Ei litta) bit av det større bildet

Det synes ikke Terje Lohndal, språkprofessor ved NTNU.

– «Ei litta» kan være en interessant bit i det større bildet, sier han til forskning.no.

Lohndal synes studien er både solid og spennende, men at forskerne er litt vage om hva rollen til «ei litta» kan være i grammatikken mer generelt.

Fenomenet er neppe et tegn på større fleksibilitet i grammatisk kjønn, mener Lohndal. Ordene uttrykket beskriver, er jo fortsatt regnet som hankjønn eller intetkjønn. Og bruken er for smal.

– Det gjelder bare adjektivet liten, og det brukes kun i bestemte sammenhenger. Hvis det var et uttrykk for større fleksibilitet, burde det samme skjedd med flere adjektiver.

Varsler hunkjønnets død i grammatikken?

Tvert imot varsler «ei litta» hunkjønnets død, tror Lohndal.

– På finlandssvensk oppsto noe lignende da hunkjønnet lå på dødsleiet. Når grammatisk hunkjønn er på vei ut, kan det få slike spesielle funksjoner, sier han.

– «Ei litta» kan ikke redde hunkjønn i norsk språk?

– Nei, det tror jeg ikke. Bruken er begrenset. Og jeg tror ikke nødvendigvis den vil vare så lenge.

Lohndal skal til høsten forske ved Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi (CAS) på blant annet nettopp hva som skjer med kjønn i norsk grammatikk.

– Vi vet foreløpig lite, men ser at hunkjønn er i ferd med å forsvinne i Oslo, Trondheim og Tromsø.

Det er den ubestemte artikkelen «ei» han snakker om. Den bestemte formen, for eksempel jenta, er ikke nok til å kvalifisere til ekte grammatisk hunkjønn, mener språkprofessoren. Men om dette strides de lærde.

Referanse:

Guro Fløgstad og Eli Anne Eiesland: Gender shift in a Norwegian diminutive construction. Nordic Journal of Linguistics, nr. 1, 2019. (under publisering)