Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er særlig i dommeravhør og i barnevernet at man har behov for en tolk i samtaler med små barn.
– En bildebok fungerer kontaktskapende for samtalepartene, og det oppstår en ikke-verbal kommunikasjon som tolken ikke er en del av, sier førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Hun har gjenomført en studie basert på samtaleeksperimenter hun gjorde med fire barn under sju år.
– I eksperimentene møtte barna en engelsktalende person og skulle kommunisere med denne gjennom en tolk. Ingen av barna kunne engelsk, og samtalene ble filmet, transkribert og analysert.
Hensikten med forsøkene var å undersøke barns deltakelse og forutsetninger for å delta i tolkede samtaler, samtidig som Nilsen ville se på ulike tolkestrategier en tolk benytter under tolking for barn.
Profesjonell tolkebruker
Tolkede samtaler med små barn skiller seg lite fra tilsvarende samtaler med voksne, men krever en profesjonell voksen tolkebruker som kan fungere som rollemodell for barnet i samtalen.
– En utfordring ved slike samtaler er at det er vanskelig for små barn å forstå at det for eksempel er den ansatte i barnevernet de snakker med, og ikke tolken, sier Nilsen.
– Under en av våre samtaleeksperimenter med en seksåring erfarte vi nettopp at seksåringen forholdt seg mer til tolken enn til sin egentlige samtalepartner.
Ved starten av videoopptaket ble barnet plassert overfor personen hun skulle snakke med, med kroppen og ansiktet vendt mot henne. Ved slutten av videoopptaket av samtalene ser man tydelig at barnet har snudd seg vekk fra sin samtalepartner, og sitter isteden vendt mot tolken.
[gallery:1]
Forskningen viser at kan være spesielt vanskelig for tolken ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet i samtaler med små barn, slik tolken gjorde i denne forsøkssamtale.
– Men i dette tilfellet er det også et faktum at den voksne tolkebrukeren i forsøkssamtalen manglet strategier for å holde på barnets oppmerksomhet.
– Det er derfor både viktig at den tilsatte i for eksempel barnevernet har metoder for å holde på oppmerksomheten, og at tolken vet hvordan hun skal støtte tolkebrukeren i sine forsøk på å få barnets oppmerksomhet.
Kontaktskapende
Anne Birgitte Nilsen. (Foto: Privat)
– I våre neste forsøkssamtaler med to fireåringer og en treåring løste vi problemet ved å la samtalen dreie seg om en billedbok som barnet og samtalepartneren hadde mellom seg. I denne boka bladde de og så på bilder sammen.
Boka fungerte kontaktskapende for samtalepartene. Gjennom denne boka oppsto det en ikke-verbal kommunikasjon som tolken ikke var en del av.
– I samtaler formidlet gjennom en tolk, er denne ikke-verbale kontakten avgjørende, ettersom verbale tilnærminger til kontakt ikke er et alternativ, fordi partene ikke forstår hverandres verbalspråk, sier Nilsen.
