Glem den klassiske kjernefamilien.

For å oppdra barn har man selvsagt de faktiske foreldrene, men for mange av oss begrenser ikke barndommen seg til kontakt med en eller to foreldre.

Barn kan ha andre som spiller en oppdragende og følelsesmessig rolle for dem i hverdagen - personer som fungerer som foreldrefigurer.

Det kan for eksempel være snakk om besteforeldre, tanter eller onkler, venner av foreldrene, en nabo eller en lærer.

Nettopp disse ”ekstra foreldrene” står i sentrum for en fransk studie der 2.830 godt voksne franske menn og kvinner har blitt intervjuet om sitt foreldreunivers i oppveksten.

Det er kort fortalt snakk om en studie der voksne ser tilbake på sin egen barndom, og reflekterer over hvem som fungerte som foreldre for dem.

Intervjuene har kretset rundt synet deres på foreldreskap, personene som konkret fungerte som foreldre, og hvilke roller disse spilte.

Følelsesmessige bånd

Hver femte av studiedeltagerne oppgir at de var knyttet til personer andre enn de faktiske foreldrene i barndommen, og at disse personene fungerte som foreldre for dem.

To tredeler av disse peker på én enkelt person. Blant den tredelen som oppgir flere enn én person referer 60 prosent til et par. Det har med andre ord vært mer uvanlig å være knyttet til flere slike foreldrefigurer.

Men hva er det som gjør at slike pesoner identifiseres som foreldrefigurer av de som er intervjuet?

Ifølge studien er det to ting som peker seg ut: For det første har de spilt en praktisk rolle i hverdagen til de som ble intervjuet. For det andre har de gjerne hatt en varig følelsesmessig tilknytning til vedkommende.

- Det er først og fremst den daglige rollen deres knyttet til oppdragelse, oppmerksomhet, læring og omsorg som beskrives, sier Christine Tichit til forskning.no.

Tichit er demograf og sosiolog, og en av tre forskere bak den franske studien.

I alle grupper

Det er ingen typiske sosiodemografiske trekk ved de som beskriver tilstedeværelsen av slike ekstra foreldrefigurer i barndommen, ifølge forskerne.

Riktignok svarte enebarn noe oftere at de hadde slike foreldrefigurer rundt seg enn de med søstre og brødre, men forskjellen er liten. Antallet brødre eller søstre var ingen avgjørende faktor. Det var heller ikke sosial bakgrunn eller fødested.

Det er heller ingen store forskjeller mellom kjønnene når det gjelder omfanget av de som identifiserer slike foreldrefigurer i barndommen, ifølge studien.

Menn og kvinner beskriver imidlertid foreldrerollen på forskjellig vis: Mens menn beskriver denne rollen i mer generelle vendinger, legger kvinnene vekt på personlighet og forskjellige karakteristikker ved forholdet mellom seg selv og disse foreldrefigurene.

Bestemødre

Men hvem er det som spiller en slik rolle som foreldre utenom de faktiske foreldrene?

Ikke overraskende er flertallet kvinner: 67 prosent er kvinner og 33 prosent menn. I 84 prosent av tilfellene har det dessuten vært en person som er i slekt med vedkommende.

Bildet er likevel ikke entydig. Forskerne viser til 28 forskjellig forhold, som spenner over tre generasjoner. 63 prosent kommer fra besteforeldrenes generasjon, 27 prosent fra foreldrenes generasjon og ti prosent fra samme generasjon som barnet selv.

Bestemødre har ifølge studien vært i en særegen posisjon. I 50 prosent av tilfellene ble rollen som en ekstra forelder spilt av besteforeldre, og som regel en bestemor.

Ifølge studien identifiseres bestemødrene av mange av studiedeltagerne som den personen som var på plass i hverdagen deres når mødrene deres var på jobb.

Hun beskrives gjerne som en oppmerksom og tilgjengelig person, i tillegg til å være den som styrer med praktiske ting i huset.

I familiesfæren

I et flertall av tilfellene ble altså den ekstra foreldrerollen spilt av personer innen familiesfæren. Seks av ti av disse var besteforeldre, mens andre kan ha vært tanter og onkler, større søsken eller andre slektninger.

I 16 prosent av tilfellene var imidlertid barnet ikke i slekt med den eller de som spilte en slik rolle som forelder.

Den største gruppen av de som ikke kom fra vedkommendes slekt er hushjelper eller barnepassere. Dette gjelder 37 prosent av disse. I 20 prosent av tilfellene er det snakk om fosterforeldre, og i 16 prosent en gudmor eller gudfar.

I seks prosent av tilfellene var det snakk om en venn eller nabo, og i 22 prosent av tilfellene andre som ikke var i slekt med barnet.

Historisk kontekst

De som er intervjuet i den franske studien er mellom 50 og 70 år gamle.

Det er mange andre ord ikke en beskrivelse av foreldreuniverset for dagens barn, men foreldrene og besteforeldrene deres.

Studien viser blant annet at familier stilt overfor viktige historiske hendelser som andre verdenskrig og flukten fra landsbygda, har maktet å mobilisere ressurser samt familiære og sosial nettverk for å kompensere for at foreldrene forsvant eller at de i perioder ikke var tilgjengelig.

Mobiliserer

Funnene kan likevel ikke avgrenses til kun å være relevant for den historiske konteksten, sier Christine Tichit til forskning.no.

Studien viser også en grunnleggende tendens til å dele på omsorgen for barn gjennom et utvidet foreldreskap avhengig av de familiære og sosiale ressursene som er tilgjengelig, sier hun.

Tichit legger til at dette blant annet har sikret en mulighet til å jobbe for mødre.

Den franske forskeren viser til at dagens situasjon, med kollektiv barnepass gjennom for eksempel barnehager og førskoler, har gjort at foreldre, og spesielt kvinner, lettere har kunnet arbeide og samtidig delegere oppdragelsen av barna uten å være avhengig av familien.

Slike kollektive ressurser bidrar ifølge Tichit blant annet til en ”produksjon av uavhengige og autonome individer”.

Nettopp denne autonomien legger i dag til rette for en utvidelse av foreldresfæren, for at man knytter seg til andre foreldrefigurer i tillegg til foreldrene, mener hun.

Referanse:

Studien “Parenté instituée et parenté choisie. Une vision rétrospective sur les figures parentales en France de 1930 à 1965” er utført av Éva Lelièvre, Géraldine Vivier og Christine Tichit, og publisert i tidsskriftet Population.