Så godt som alle eksperter er enige: Det er viktig at elever får erfaringer utenfor klasserommet.

Men stadig mer forskning viser at utbyttet av utfluktene ofte er magert i forhold til ressursene som kreves. Hvorfor er det slik?

Doktorstipendiat Kari Beate Remmen ved Naturfagsenteret festet kameraer på hodene til lærere og elever i videregående skole for å finne ut hva som virkelig skjedde under feltarbeid i geofag.

Da viste det seg at undervisningen manglet vesentlige elementer for at elevene skulle lære av aktivitetene utenfor klasserommet. 

Oppgaven i feltarbeidet stimulerte ofte mer til å huske faguttrykk og pugget kunnskap, og oppfordret lite til selvstendige tankeprosesser og koblinger mellom teori og virkelighet.

Har læringsoppgavene i feltarbeidet rett og slett hatt feil fokus?

Utilstrekkelige anbefalinger

Etter uker med forberedelser er dagen kommet:

Hele klassen skal ut i naturen og oppleve det de har lest om. I dag skal data hentes inn. Forskermetoder skal prøves. Faglige lys skal gå opp, og teorien skal endelig forankres i håndfast virkelighet.

Dette elementet i naturfagundervisning har sterk støtte, og internasjonale eksperter har til og med utarbeidet forskningsbaserte anbefalinger for hvordan feltarbeidet best skal gjennomføres.

Så hva er det som går galt når elevene lærer lite? Hvorfor klarer ikke lærerne å sette forskernes anbefalinger ut i praksis?

Remmen disputerte nylig til doktorgraden sin om feltarbeid i geofag - et nytt programfag i videregående skole i Norge.

Da slapp hun en aldri så liten bombe i forskermiljøet: Kanskje det ikke er lærerne det er noe feil med, men anbefalingene?

Det utspillet var opponent og utdanningforsker Jennifer DeWitt fra King’s College London åpenbart begeistret over.

- De samme funnene dukker opp i land etter land: Lærerne sliter med feltarbeidet. Men hvorfor? I de siste åra har vi rett og slett gått i ring. Vi sitter fast!

- Men nå bryter Kari igjennom. Hun har rettet et hardt tiltrengt kritisk blikk mot anbefalingene. Dette kan hjelpe oss å komme framover, sa DeWitt under Remmens disputas.

Filmet feltarbeid

Remmen har altså gått utradisjonelt til verks for å finne ut hva som virkelig skjer når en klasse skal gjøre feltarbeid.

- Vi festet kamera på hodene til læreren og to elever i flere klasser, både under forarbeid, feltarbeid og etterarbeid, forteller hun.

I tillegg fikk Remmen tilgang til både skriftlig informasjon fra læreren og innleverte rapporter fra elevene. Dermed ble det mulig å vurdere hvordan ulike lærere la opp feltarbeidet og hvordan elevene reagerte på det.

Det viste seg at oppleggene kunne bli svært forskjellige, selv når lærerne faktisk fulgte anbefalingene for feltarbeid. Og i flere tilfeller greide ikke elevene å omsette teorikunnskapene de hadde fått i en praktisk situasjon.

Slått av barneskoleelever

Dette gjaldt for eksempel en typisk oppgave innen geofaget. Den går ut på å klassifisere stein i tre ulike typer, etter hvilken måte de er skapt på:

Stein av størknet lava er én gruppe, stein av sammenklemte sedimenter en annen, og stein som har blitt oppvarmet og omdannet langt nede i jordskorpa er en tredje gruppe.

Opptakene avslørte at elevene ikke greide oppgaven. Etter mye diskusjon, mer eller mindre mislykket bruk av geologiske faguttrykk og høyt frustrasjonsnivå endte elevene med to grupper og det meste feil. 

Men det er ingen grunn til å tenke at oppgaven er for vanskelig. Et annet forsøk viser nemlig at elevene i en tredjeklasse på barneskolen klarte oppgaven helt fint på mye kortere tid.

Hva var det barneskoleelevene skjønte som elevene i siste år på videregående ikke hadde forstått?

Visste ikke hva de skulle se etter

Det handler om mentale verktøy til å forstå virkeligheten, mener Remmen.

Hun gikk inn i videomaterialet for å se hva videregåendeelevene hadde lært før de dro ut. De hadde jobbet med temaet og øvd seg på å klassifisere steinprøver i klasserommet. Da viste det seg at elevenes strategi var å sammenligne steinprøvene med bildene i læreboka.

Da de kom ut i felt, forsøkte de å huske steinene og navnene fra boka. Men steinene som de fant ute var annerledes i farge og mønster, og elevene gjorde mange feil.

- De visste ikke hva de skulle se etter. Dermed mislykkes de og temaet bergarter blir bare en rekke navn og fryktelig kjedelig, sier Remmen.

Tredjeklassingene hadde derimot fått enkle tegn å se etter: Steiner med prikkemønster er størknet lava. Steiner med lag-på-lag-mønster er sammenklemte sedimenter og steiner med stripemønster er omdannede bergarter.

Dermed hadde de redskaper til å forstå hva de så, uten å kunne hverken navn eller faguttrykk.

Rett og galt

En annen viktig faktor er oppgaven som elevene får når de skal ut å gjøre feltarbeid, sier Remmen.

I mange tilfeller dreier det seg om faktaoppgaver med riktige og gale svar. De oppfordrer til å huske svar fra pensum.

I en av klassene Remmen studerte, fikk elevene utdelt ark med 30 spørsmål som skulle besvares riktig. Det var ikke forventet at elevene skulle lage sine egne spørsmål eller samle inn data i felten. Dette stimulerte ikke til dypere engasjement eller utvikling av forståelse.

En annen lærer hadde tatt elevene med til det nye operabygget i Oslo og gitt én oppgave: Hvilken bergart ville du ha brukt i operaen, og hvorfor? Her fantes det ikke noe riktig svar. Elevene måtte undersøke flere steintyper og argumentere for hvorfor den egnet seg.

Videomaterialet viste også at elevene var mer engasjerte og gjorde selvstendige undersøkelser og vurderinger. Remmen tror flere slike åpne oppgaver, som gir elevene mulighet til å vurdere flere løsninger, er viktig for at feltarbeidet skal gi godt læringsutbytte.

Nå foreslår hun nye anbefalinger for lærere som skal ut med klassene sine (Se faktaboks).

Feil fokus?

- Vi har ikke hatt nok fokus på gode oppgaver når vi har holdt kurs for lærerne, sier Remmen.

Hun mener anbefalingene til lærerne må inneholde råd om hvordan man lager gode oppgaver som nettopp stimulerer til å resonnere, tolke, vurdere synspunkter og perspektiver og formulere konklusjoner. 

Dette er oppgaver norske elever ikke nødvendigvis har så mye trening i å løse, sier Remmen.

I siste Pisa-rapport kommenterer for eksempel Marit Kjærnslie: “Norske elever presterer relativt svakere på oppgaver hvor de skal drøfte og trekke konklusjoner”

Kanskje har man tatt for gitt at sammenhengen mellom teori og praksis automatisk åpenbarer seg når elevene kommer i felt, spekulerer Remmens veileder, Merethe Frøyland fra Naturfagsenteret.

- Vi utsetter elevene for masse erfaringer og tror at de skjønner sammenhengen. Men selv på universitetet er studentene ofte ikke i stand til å trekke konklusjoner fra praksis til teori.

- Kanskje har vi hatt litt feil fokus i hele naturfaget?

Referanse:

Kari Beate Remmen, Reconsidering recommendations for educational fieldwork in earth science: Exploring students’ learning activities during preparation, in the field and follow-up work, 2014.