Kriteriene i manualene som brukes for å stille ADHD-diagnose, handler utelukkende om barnets negative egenskaper og handlinger, viser Siv Vea Grønnebergs studie. Vanskene blir også fremstilt som ofte eller alltid til stede. Men det er ikke nødvendigvis slik barnet opplever det. (Foto: Andrey_Popov / Shutterstock / NTB scanpix)

Debattinnlegg: ADHD-diagnosens definisjonsmakt

Alle barn er verdifulle. Men kriteriene som brukes til å sette ADHD-diagnose handler bare om barns negative egenskaper og handlinger. Det kan bli til hinder for behandling.

For to uker siden skrev jeg en kronikk på forskning.no med tittelen: ADHD-diagnosen forteller barn at de er verdiløse. Den skapte reaksjoner – både positive og negative. 

Takk for alle tilbakemeldinger og kommentarer. Særlig takk til dere som har delt historien deres med meg. Mye av det som fremkommer av kritikk er jeg ikke uenig i.

Det forteller meg at mitt hovedbudskap kanskje ikke har kommet tydelig nok frem. Det kan også ha blitt misforstått. Overskriften kan også tolkes på en uheldig måte. Jeg vil derfor fremheve mitt hovedbudskap her.

Først er det viktig å få sagt at jeg absolutt ikke hevder eller mener at barn med ADHD-diagnose er verdiløse. Alle barn er verdifulle.

Hinder for å se barnet

Kriterier i diagnosemanualer utgjør grunnlaget for å sette diagnoser og definere psykisk sykdom. Når anerkjente behandlere og fagfolk hevder at kriterier kan være et uheldig utgangspunkt for behandling – at de kan være til hinder for å se barnet bak diagnosen – så er det interessant å se etter hva som kan være bakgrunnen til denne forståelsen. Et kritisk perspektiv har derfor vært utgangspunktet mitt for å gjøre en tekstanalyse av kriteriene for ADHD-diagnosen.

Analysen viser at kriteriene utelukkende forteller om et barns negative egenskaper, handlinger og tilstander. Vanskene blir også fremstilt som ofte eller alltid til stede. Det betyr imidlertid ikke at det er slik barnet opplever det. Kriteriene er heller ikke behandling.

Faren ligger i at språk, og særlig språk som inneholder mye makt (og tillit), kan skape virkelighet for folk - at de negative bildene som kriteriene formidler produserer stigma og negative merkelapper som fester seg på barnet. Maktperspektivet er i så måte et bidrag til å forstå hvordan noe fremstår som virkelighet og sant.

Barnets egenskaper som ressurser

Ved å se etter hva kriteriene utelukker, eller ikke sier noe om, så kan dette gi en pekepinn på forhold som er viktige for å forstå barnet og situasjonen bedre, og dermed også hva behandlere (men også foreldre og skole) må være oppmerksomme på.

Når eksempelvis diagnosekriteriene fremstiller barnet som «eier» av problemet, vil det være sentralt å unngå syndebukk-stempelet ved å poengtere at «problemet er problemet», ikke barnet. På denne måten søker behandlere å se problemet «utenifra», ved eksempelvis å gi det et navn, hvorpå familien sammen kan kjempe mot et felles problem.

Det innebærer også viktigheten av å se barnets egenskaper som ressurser. Istedenfor å fokusere på de gangene barnet eksempelvis ikke kommer tidsnok på skolen blir det viktig å fokusere på de gangene det mestrer det.

Barnet er ikke syndebukken

Når kriteriene fremstiller vanskene som ofte eller alltid til stede, så viser de samtidig til viktigheten av å formidle håp om bedring. At en vanskelig tilstand også kan være normalvariasjon som barnet kan håndtere og endre til det bedre.

Mestringsopplevelser og det at barnets handlinger og erfaringer også blir sett på som meningsfulle, er vesentlig for livsmot og god psykisk helse.

Et kritisk blikk minner oss på at barnet ikke er «syndebukken» og at vi aldri må slutte å lete etter nye og bedre måter å møte barn som opplever vansker på.

Powered by Labrador CMS