Nå forsker barnevernsforskere på barn som vokser opp i egen slekt. (Illustrasjonsfoto: bbernard / Shutterstock / NTB scanpix)
Nå forsker barnevernsforskere på barn som vokser opp i egen slekt. (Illustrasjonsfoto: bbernard / Shutterstock / NTB scanpix)

Hvordan forske på oppvekst i fosterhjem hos slekta?

Hva skjer med barn som er i fosterfamilie hos slektninger? Og hvordan skal man forske på det?

Published

Mange barn har gjennom tidene vokst opp hos besteforeldre, tante, onkler og andre slektninger. Dette har vært en løsning i mange familier når foreldre av ulike grunner ikke kan ta seg av barna sine.

Dette er gammel praksis, men er relativt nytt i barnevernet, både som tiltak og som kategorien slektsfosterhjem.

– Når oppvekst i slekt har blitt et tiltak i barnevernet, blir det også et relevant forskningstema for barnevernforskere, sier universitetslektor Jeanette Skoglund på UiT.

Jeanette Skoglund (Foto: UiO)
Jeanette Skoglund (Foto: UiO)

Hun har nylig tatt doktorgraden på ulike syn og tilnærminger til fosterhjem hos egen slekt.

Tiltak mer enn familie

– Men det er et problem når forskere primært studerer slektsforskerhjem som et barnevernstiltak, mener Skoglund.

Hun synes det er synd at tidligere forskning på familie, slektsforhold, barndom, foreldreskap og lignende tema ikke får mer oppmerksomhet.

– Dette har jo tross alt vært kjerneområder for sosiologer, antropologer og historikere i flere tiår. Men i stedet er forskere opptatt av å sammenlikne slektsfosterhjem med andre tiltak i barnevernet. De ser på stabilitet, brudd, helse, risiko og effekt. Med andre ord studerer barnevernsforskere slektsfosterhjem mer som et tiltak enn som familie.

Det er mange grunner til at Skoglund ser på dette som uheldig.

Ville ikke kjenne seg igjen

I hovedsak er det problematisk fordi kompliserte, varierte og situasjonsbetingede tilfeller blir redusert til én kategori. Men slektfosterhjem er mangsidige:

– Det er kvinner og menn, gutter og jenter som inngår i ulike familieformer og relasjoner som endres over tid. Noen vokser opp hos en enslig bestemor, mens andre vokser opp hos onkel og tante.

Skoglund mener forskere gjør slektsfosterhjem til noe annet enn familie.

– Det store problemet ligger i at familie utgår i majoriteten av studier om slektsfosterhjem. Som forskere produserer vi ikke bare kunnskap, vi skaper også bilder som tas opp blant politikere, praktikere og andre.

– Jeg er rimelig sikker på at dersom et barn eller en voksen som vokste opp i fosterhjem i egen slekt deltok på en barnevernkonferanse om slektsfosterhjem i dag så ville de opplevd fremstillingen av dette som nokså fremmed, sier Skoglund.

Forhindrer ny kunnskap

Når familieperspektivet ikke er med, blokkeres ny kunnskap, mener UiT-forskeren. Forskere begrenser seg til måten barnevernet forstår slektsfosterhjem på, som et tiltak som kan sammenlignes med andre fosterhjem.

– De ender opp med å dokumentere den logikken, det språk og de problemstillinger som gjør seg gjeldende i barnevernet til en viss tid, forklarer Skoglund.

Hun vil ha en ny tilnærming som går ut på å studere slektsfosterhjem som familie. Hun kaller det oppvekst i slekt.

Fordelen er ifølge Skoglund at det gjør at andre perspektiver fra familieforskning også blir aktuell i studier på slektsfosterhjem.

Men det betyr ikke at formalitetene med tiltaket skal utelukkes, det er rammen for familien, barndommen og foreldreskapet.

Når begge perspektivene er med, både de offentlige rammene og familie, blir spørsmålet snudd på hodet, ifølge Skoglund:

– Fra hva slektsfosterhjem gjør med barna til hva de offentlige rammene gjør med oppvekst i slekt

Skoglund gjorde selv nytte av denne tilnærmingen i sin avhandling. Hun intervjuet unge voksne som vokste opp i slektsfosterhjem og hun fulgte tre barn fra barndom til voksen alder.