«Når jeg har mareritt, liksom, og ikke får sove. Når det er en mann på jobb, sånn som (x). Han banker på døra ti ganger, og så sier han bare, roper han bare, ‘prøv å sov, prøv å legg deg!’ Men (z) eller (y) og sånn bruker å komme og sitte ved senga og…og snakke med meg og sånn, så blir jeg rolig.» (Ungdom, 15 år)

Det kan være sammenheng mellom inkonsistente regler og praksiser i hjemmet eller omsorgsmiljøet og opplevd utrygghet blant ungdom i barnevernsinstitusjoner. Det viser en en kvalitativ forskningsstudie jeg har gjennomført, som baserer seg på et halvt års feltarbeid i en barneverninstitusjon. Sitatet som innleder denne teksten er hentet fra en intervjusamtale jeg hadde med én av ungdommene som bodde i institusjonen.

Det viser hvordan ungdommen opplever ulik praksis og handlemåte fra de voksnes side når ungdommen ikke får sove på grunn av tilbakevendende mareritt. Vi kan også «lese» ut fra utsagnet at ungdommen - i forbindelse med disse situasjonene, synes å føle seg mer eller mindre trygg alt etter hvilke av de voksne som er i omsorgsmiljøet.

Store forskjeller på regler og praksiser

I huset hvor jeg gjorde feltarbeid bodde det fire ungdommer. Det var åtte voksne som skiftet på å bo og leve sammen med dem. De arbeidet to og to sammen i fire faste par. Nokså tidlig i feltarbeidet fremkom det at de voksne visste at det forelå til dels ulike oppfatninger innad i personalgruppen – det vil si i mellom de fire faste parene, når det gjaldt hvilke regler og praksiser som burde gjelde.

I intervjusamtale med meg ga én av dem uttrykk for dette på følgende måte:

«Det varierer, det tror jeg varierer ganske mye. Nå opplever ikke jeg det, men når det kommer inn vikarer som går på forskjellige team, så hører jeg de sier at vi er fryktelig forskjellige. Og jeg vet vi er forskjellige, og jeg hører ungene sier det. Og de kan jo fortelle litt mer hva de mener om forskjellige team og litt hvordan vi arbeider og, det ser de stor forskjell på. Men, jeg tror de blir vant til oss, sånn at de vet hva de kan forvente i hvert team (…)».

Ungdommene opplevde forskjellene

Ettersom de voksne omsorgspersonene ikke rullerte i forhold til hvem de arbeidet sammen med, men opererte i faste par, var de usikre på hvordan forskjellene artet seg i praksis. Det var ungdommene som opplevde og visste mest om dette.

Feltarbeidet og deltagende observasjon som metodisk tilnærming gjorde det også mulig for meg som forsker å få innsikt i skiftningene. I utsagnet ovenfor ser vi at den voksne tilsynelatende ikke er spesielt bekymret for forskjellene, siden ungdommene etter hvert gjenkjenner ulikhetene og vet når skiftningene inntreffer.

I utgangspunktet kan man tenke at variasjon og uensartethet i et hjem og omsorgsmiljø er fint, og at det har en verdi. Det skal være rom for å gjøre ting på ulike måter og til litt ulike tider. Det fleksible og smidige i relasjonene og samhandlingene er viktig.

Poenget her er snarere at dersom det blir for mye ulikt å forholde seg til i hverdagen – det vil si for lite kontinuitet, så kan dette få betydning for ungdommenes opplevde trygghet under botiden i en barneverninstitusjon.

Forskjellige regler for å ta seg en matbit og ulik vekkepraksis

Ungdommene som deltok som informanter i min studie fortalte blant annet at regler og praksiser rundt mat og måltider og bruk av kjøkkenet varierte. Én av dem uttrykker det slik:

«Nei det spørs litt hvem som jobber og sånn, for noen av de voksne blir sånn, de mener at vi ikke skal ta oss noe mat før middag eller mellom måltidene. At vi skal komme og spise til måltidene og ikke imellom. (…). Jeg er vant til å ta meg sånn en liten matbit etter skolen fordi at jeg er sulten, også heller spise middag litt senere.» (Ungdom, 14 år)

Undertegnede kunne også observere disse forskjellene, og hvordan de syntes å ha innvirkning på samspillet og stemningen i huset. Noen voksne syntes tilsynelatende det var helt greit at ungdommen tok i bruk kjøkkenet og laget seg noe å spise også utenom måltidene, mens andre syntes at dette var mer ugreit og at det i hvert fall måtte gjøres en avtale om dette på forhånd.

Noe av det samme viste seg i forbindelse med vekke-praksiser og i de voksnes holdninger og forventninger knyttet til skolegang:

«Det er egentlig veldig individuelt det og, har jeg funnet ut. Det er noen av karene som for eksempel på morgenen da, hvis jeg ikke har tenkt å stå opp, så er det noen av dem som sitter innpå her og snakker til meg helt til at jeg kommer meg ut av senga. (…) Også har du kvinnfolkene som gjør akkurat det samme. Men så har du dem som bare kakker på døra og sier nå må du stå opp, også går igjen, sånn som (x), hun bruker å gjøre det. Hun kakker på døra, også sier hun ‘nå er klokka så og så mye’, og så går hun igjen. Da sovner jeg tvert, da.» (Ungdom, 16 år)

Viktig at de voksne tok seg god tid

Ungdommen viste til betydningen av tid; at de voksne tok seg god tid til dem. Dette aspektet var viktig i mange sammenhenger. Når det gjaldt de voksnes holdninger og forventninger knyttet til skolegang så kom skilnadene til syne blant annet gjennom ulike reaksjoner og håndheving av regler eller praksiser om én eller flere av ungdommene ikke sto opp og dro på skolen.

Det kom an på hvilke voksne som var i omsorgsmiljøet om den eller de som ble hjemme denne dagen ble fratatt mobil og pc eller ikke fikk lov til å besøke de andre boenhetene som tilhørte institusjonen.

Ungdommene som jeg ble kjent med var opptatt av måten de voksne kommuniserte på – det vil si, hvilken «tone» eller «væremåte» de praktiserte i møte med dem. Det var ikke slik at de ønsket at de voksne rundt dem skulle fremstå som helt like. Tvert imot framsnakket de det de oppfattet som det ekte og unike ved den enkelte. De ga imidlertid uttrykk for at de hadde et ønske om å bli hørt, sett og respektert av alle, men at de igjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon oppfattet at dette varierte; de ble det i mer eller mindre grad.

Kontinuitet og oversikt skaper trygghet

Forutsigbarhet og opplevd sammenheng er forbundet med trygghet. Å ha en viss oversikt og kontroll i hverdagen kan også forstås som mestring. Det å vite hva som skjer og hvordan man skal handle og opptre gjennom konsistente, forståelige og meningsfulle regler og praksiser i det daglige, bidrar til trygghet.

Dette kan for eksempel handle om regler eller praksiser knyttet til mat og måltider, søvn og vekking, skole/skoleforventninger og - mer generelt, måter å omgås på i det daglige.

Sentralt i ordlyden i barnevernlovens formålsparagraf står «trygghet» og «trygge oppvekstvilkår». Barneverninstitusjonene må kunne forstås som midlertidige hjem/omsorgsmiljøer for alle barn og unge som opplever å bo der i kortere eller lengre perioder i oppveksten sin.

Det er derfor viktig at man søker å skape mest mulig sammenhengende og forståelige regler og praksiser uavhengig av hvilke voksne som er i omsorgsmiljøet. Dette handler om en kontinuitet i omsorgen som kan bidra til at barna og ungdommene opplever trygghet. I et bredt helseperspektiv er dette essensielt.