– En dannelsespedagogikk kan bidra til fremme mer klokskap og visdom i en kultur som i økende grad oversvømmes av likegyldig informasjon.

Det mener professor Gunvor Løkken ved Høgskolen i Vestfold og professor emeritus i førskolepedagogikk Frode Søbstad.

Dannelse i barnehagen er ingen selvfølge.

– Dannelse var med i en del av forarbeidene til den nye barnehageloven, forklarer Løkken.

– Her ble det blant annet pekt på at dannelse er en kontinuerlig prosess med utgangspunkt i dagliglivets praksis, i motsetning til utdannelse, som ble karakterisert som preget av nytterasjonalitet.

– Dannelse ble sett på som en personlig prosess som handler om å få et aktivt og bevisst forhold til omgivelsene og en forutsetning for meningsdannelse og demokrati. Barnehagen ble beskrevet som en arena for slik dannelse, sier hun.

Dannelsesbegrepet kom imidlertid ikke inn i formålsformuleringene i Lov om barnehager i 2005, men våren 2010 vedtok Stortinget å endre loven slik at barnehagen nå skal “fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling.”

Dannelse – en utfordring 

– Vekten på dannelse medfører faktisk i hele utdanningssektoren utfordringer for andre samfunnsområder og for samfunnet som helhet, påpeker Søbstad.

– Den pedagogiske utfordringen i barnehagen, og i skolen, må derfor handle om å unngå søkelyset på snever fagkunnskap eller likegyldige underholdningsnyheter og heller fremme kritisk og selvstendig refleksjon, sier han.

– Vi ser det slik at en forankring i dannelsestenkningen blant annet kan føre til større oppmerksomhet på innholdet i barnehagen. Det handler om hva barn dannes i relasjon til, fortsetter Løkken.

– Dette betyr mer oppmerksomhet på barns forhold til fag, kultur og samfunn. I møtet med dannelsestenkningens ulike perspektiver dannes dessuten pedagogene selv, samtidig som de bedre kan bistå barna i deres dannelsesprosess.

Forskerne er opptatt av at dette betyr at dannelsesideen blir overordnet hele den pedagogiske virksomheten, og som noe alle sider ved virksomheten forholder seg til.

Rammeplanen 

– Når vi setter fokus på å styrke barns medvirkning, støtter vi opp under barnas egen, aktive selvdannelse, understreker Løkken.

– Barna skal lære noe i barnehagen, men det de lærer må samtidig settes inn i et etisk og politisk perspektiv.

– Læringen må kontekstualiseres og gjøres personlig,. Dannelse gir læreprosessene en slik ramme som fremmer perspektiv og refleksjon hos den som lærer, sier hun.

Forskerne understreker at kunnskap, gjerne definert som konkret kompetanse, selvfølgelig er viktig, men barn og unge mennesker også trenger et fundament å forstå seg selv og sine omgivelser ut fra.

– De må kunne opptre som myndige, kreative og kritiske til seg selv og sine omgivelser. Det er her dannelsen er så viktig, sier Søbstad.

Kommer ikke av seg selv

Dannelse handler tradisjonelt om å ha kjennskap til kunst og kultur, være høflig og ha gode manerer.

Det handler om å ha kunnskaper om litteratur, musikk, bildekunst, vitenskap, historie og politikk samt ha et avbalansert og rolig vesen i møte med omverdenen.

– I dag ser vi dette i et mye større perspektiv. Subjektiv selvdanning i vekselvirkning med omverdenen er et avgjørende element i forståelsen av dannelse, sier Søbstad.

– Selvsagt påvirkes barnehagebarn og elever av pedagoger og lærestoff. Dannelse oppstår imidlertid ikke hos et passivt mottakende individ, men hos en kritisk og aktiv person i forhold til den påvirkningen man møter.

– I et samfunn som i økende grad legger vekt på abstrakt fagkunnskap så vel som konkret læringsutbytte, kan  et begrep om dannelse åpne for et overordnet perspektiv på barnehagens hverdagsliv.

– En dannelsespedagogikk kan  bidra til fremme mer klokskap og visdom i en kultur som i økende grad oversvømmes av likegyldig informasjon, sier Søbstad.

Dannelse omfatter så mye

De to forskerne påpeker at dannelse omfatter blant annet konkret kunnskap.

Det blir likevel problematisk når myndigheter og barnehageeiere vil teste om barna virkelig har lært det de skal lære, fordi slike målinger og testinger lett kan føre til en sterkere vekt på konkret innlæring, noe som i sin tur kan føre til det forskerne kaller en instrumentalistisk holdning til læring og dermed bli en trussel mot barns selvdannelse i barnehagen.

Dannelse er også et videre og mer åpent begrep enn oppdragelse, ikke minst fordi dannelsesprosessen innebærer medvirkning fra barnets side. 

– Selvfølgelig kan det gis rom for barns medvirkning i oppdragelsen også, men det aktive selvdannelsesprinsippet står ikke sterkt i tradisjonell oppdragelsesfilosofi, forklarer Søbstad.

Utviklingspsykologien har vært opptatt av å beskrive “normal” fysisk og psykisk utvikling. Man har laget skjemaer og foreslått stadier i utvikling på ulike livsområder. Dermed blir man opptatt av normalitet og avvik, men også av en tenkning om at vi bare utvikler oss på en forutbestemt måte.

– Dermed kan det mindre plass for barnet som aktør , for barnas egne bidrag i å dannes i og å danne sitt eget liv, og det er dette vi er bekymret for, avslutter professor Gunvor Løkken.

Referanse:

Løkken & Søbstad: “Danning”, i Glaser, Moen, Mørreaunet og Søbstad (red): Barnehagens grunnsteiner, Universitetsforlaget Oslo 2011.