Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger - les mer.

Bildebok-appene byr på mange muligheter. Lyder og animasjoner og spill kan aktiveres ved fingre over skjermen, noe som skaper nysgjerrighet.
Bildebok-appene byr på mange muligheter. Lyder og animasjoner og spill kan aktiveres ved fingre over skjermen, noe som skaper nysgjerrighet.

Barn og barnehagelærer vil bruke digitale bildebøker forskjellig

Appene byr på mye moro, men gir også store utfordringer.

Publisert

De er ikke opptatt av det samme. Barnehagelæreren har et pedagogisk mål om å utforske teksten sammen med barna. Hun vil snakke om fortellingen og bildene.

Barna er mer opptatt av å trykke på skjermen. De får fram lyd og animasjoner når de trykker på hotspots – punktene på skjermen som utløser handling.

De interaktive mulighetene drar barna i én retning, samtidig som barnehagelæreren jobber for å holde på barnas oppmerksomhet.

Her har vi en konflikt. Hotspotsene på den ene siden. Barnehagelæreren og samtale rundt fortellingen på den andre.

Se hva som skjer

Konflikten kalles på fagspråket didaktisk dissonans. Begrepet ble først brukt av forskerne Vigdis Vangsnes og Nils Tore Økland i 2015, og handler om utfordringer og spenninger i digitale situasjoner hvor barnehagelærer og barn har motstridende roller og forventninger.

Barna har erfaringer med nettbrett. De vet at de kan få ting til å skje på skjermen. Det er jo nettopp det berøringsskjermen er designet for.

Trude Hoel er førsteamanuensis ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.
Trude Hoel er førsteamanuensis ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.

Bildebokappene byr på mange muligheter. Barna kan aktivere lyder, animasjoner og spill, og det gjør dem nysgjerrige. Hva skjuler seg? Hva kan vi få til å skje? Den digitale teksten inviterer barna til lek og utforsking.

– En tradisjonell papirbok legger også føringer: som det å bla fra side til side for å ‘se hva som skjer’. Og papirboka har begrensninger, sier Trude Hoel, førsteamanuensis ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger.

– Nå trenger vi å ruste oss for nye former for lesing, med nye medier, sier Margrethe Jernes, førsteamanuensis ved Institutt for barnehagelærerutdanning på Universitetet i Stavanger.

Filmet lesestunder

Hoel og Jernes har sett på utfordringer ved bruk av interaktive bildebokapper. De har samlet erfaringer fra barnehagelærere som selv har filmet lesestunder i barnehagen.

Gjennom studien har barnehagelærerne lest to bøker i både trykt og digital versjon for sine barnegrupper og delt sine opplevelser etter første og andre gangs lesing av appene.

«Når vi leser en papirbok, så … får vi med oss teksten på en annen måte. Når barna skal trykke og finne disse lydene og effektene på bildebokappen, så opplever jeg at historien gjerne kan forsvinne litt, at de ikke får med seg hele poenget».

Sitatet kommer fra en av seks barnehagelærere som var med i en studie på bruk av digitale bildebøker i barnehagen.

Teknologi krever gjennomtenkning

Forskerne mener at bruken av teknologi i barnehagen krever gjennomtenkning. Lesesituasjonen må designes ut fra målene barnehagen har satt og hvilket medium de går for i situasjonen.

Tidligere forskning har pekt på at digitale medier kan styrke barns engasjement. Så spørs det bare hva slags engasjement det er snakk om. Blir barna mer oppmerksomme på innholdet i boka? Styrkes samtalen rundt fortellingen? Funn viser at det er mer et kroppslig engasjement, fingre over skjermen. Ikke nødvendigvis et engasjement i fortellingen.

– Faktisk kan de interaktive mulighetene noen ganger lede interessen bort fra selve fortellingen, sier Hoel.

De interaktive mulighetene drar barna i én retning, samtidig som barnehagelæreren jobber for å holde på barnas oppmerksomhet og få dem med i samtaler.
De interaktive mulighetene drar barna i én retning, samtidig som barnehagelæreren jobber for å holde på barnas oppmerksomhet og få dem med i samtaler.

Skjermen trekker oppmerksomhet

En av barnehagelærerne i studien forteller: «Jeg synes det var vanskelig å bruke boken sammen med barna. Det er mye rot i bildene. Barna var mer opptatt av det som skjer i bildene og vil trykke. Teksten forsvinner».

Når barnehagelærerens vil engasjere barna i samtaler, kan det være utfordrende å havne i konkurranse med nettbrettets fristende effekter.

Og når barna først har fått lov til trykke på skjermen, må barnehagelæreren endre planen for lesestunden. Det er ikke rom for å snakke om fortellingen og illustrasjonene lenger. Det handler bare om å beholde en viss kontroll over situasjonen og det digitale mediet.

Alt sammen blir ofte ledsaget av en følelse av resignasjon, at lesestunden er mislykket. Det er dette forskerne kaller didaktisk dissonans, og det skjer de beste.

De to forskerne er klare på at den digitale bildeboken ennå er ganske ny og at barnehagelærerne mangler erfaring og kunnskap.

Det er ikke lenger nok å bare tenke innhold og lesing. De må koble seg på den digitale biten, sette seg inn i hva den digitale bildeboka vil. Hva er mulighetene? Hva er begrensningene? Hvordan kan den digitale boken brukes på beste måte?

– Studien betyr absolutt ikke at papirbøker er best. Det er ikke snakk om en vinner eller taper her. Det handler å vite hva man vil som barnehagelærer og forstå hva mediet vil. Reflektere over hva man kan gjøre og hvordan det kan organiseres, poengterer Jernes.

Margrethe Jernes er førsteamanuensis ved Institutt for barnehageforskning ved Universitetet i Stavanger.
Margrethe Jernes er førsteamanuensis ved Institutt for barnehageforskning ved Universitetet i Stavanger.

Krever forberedelser

En av barnehagelærerne forteller om sine forberedelser til andre gangs lesing av den digitale bildeboka:

«(Jeg) fant ut av alle animasjonene, hva som kunne trykkes på og når det passet å gjøre det. Tror jeg ble mer fokusert på alt som kunne gjøres og når det ville passe best å gjøre det enn på selve teksten i boka. Jeg hadde notert meg noen spennende ord […], åpningene i teksten måtte selvfølgelig være før vi skulle «bla» videre til neste side, siden jeg hadde bestemt meg for å la appen lese boka».

Hoel og Jernes så at det skjedde noe fra første til andre gangs lesing. Barnehagelærerne tok med seg erfaringene fra første gangs lesing da de planla den andre lesestunden.

De var åpne og ærlige med forskerne på at de opplevde å bli overrumplet over barnas iver i det første møtet med nettbrettet. Barnehagelærerne ga også uttrykk for at de ønsket å kontrollere aktiviteten bedre neste gang.

Den andre gangen planla barnehagelærerne for, og la i større grad til rette for turtaking, slik at lesestunden ikke i samme grad skulle bli en kamp om adgang til skjermen med fingrene. Det blir gjort klart for avtaler om å få trykke på «en side hver» eller «en gang hver».

Barnehagelærerne mente selv at det ble bedre kontroll og mer ro over lesestunden. Forberedelsene skapte en roligere og mer forutsigbar situasjon både for barna og barnehagelæreren.

Forskerne ønsker å bidra til at barnehagelærere blir bevisste på kampen mellom dem og appene, i stedet for å oppleve maktesløshet.

– Barnehagelærere som får kunnskap og erfaring i bruk av digitale medier i sitt pedagogiske arbeid, vil møte utfordringene som interaktive bildebøker byr på med faglig kompetanse og sikkerhet, sier Jernes.

Tekst er skrevet av Kristin Vestrheim Cranner som er kommunikasjonsrådgiver ved FILIORUM- Senter for barnehageforskning på Universitetet i Stavanger.

Referanser:

Trude Hoel og Margrethe Jernes: Samtalebasert lesing av bildebok-apper: barnehagelærer versus hotspoter. Norsk pedagogisk tidsskrift, 2020. (Sammendrag) Doi.org/10.18261/issn.1504-2987-2020-02-04

Anne Mangen mfl.: Shared, dialogue-based reading with books vs tablets in early childhood education and care (ECEC): Protocol for a mixed-methods intervention study. International Journal of Educational Research, 2019. Doi.org/10.1016/j.ijer.2019.07.002

Vigdis Vangsnes og Nils Tore G. Økland: Didactic dissonance: teacher roles in computer gaming situations in kindergartens. Technology, Pedagogy and Education, (Sammendrag). Doi.org/10.1080/1475939X.2013.853686