Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
Forsker Janne Paulsen Breimo mener at et bedre samarbeid mellom barnevernet og offentlige instanser kunne avverget at problemene vokser familiene over hodet.(Illustrasjonsfoto: Taylor Wilcox / Unsplash)
– Det bør bli enklere å kontakte barnevernet
Ansatte i skoler og barnehager er mest tilbakeholdne med å kontakte barnevernet. Det bekymrer forskere.
De som er nærmest familier som kunne trengt hjelp, er de som vegrer seg mest mot å kontakte barnevernet med bekymringsmelding. Det kommer fram i en ny studie gjort ved Nord universitet.
En bekymringsmelding er i utgangspunktet en tekst som sendes til barnevernstjenesten, enten av en offentlig ansatt eller av en privatperson.
Forskerne har intervjuet 16 offentlig ansatte i skoler, barnehager, politi, NAV, helsestasjon og familietjeneste om formalisert samarbeid omkring risikoutsatte barn og unge i Nordland.
– Vi har ønsket å finne ut hvilke avveininger som gjøres når de ulike instansene vurderer å melde en bekymring til barnevernet, sier forsker Janne Paulsen Breimo ved Nord universitet.
– Det bekymrer oss at de som vegrer seg mest mot å sende bekymringsmelding, er de som er nærmest familiene, sier Janne Paulsen Breimo.(Foto: Svein-Arnt Eriksen)
De som har mest kontakt med familiene, er mest tilbakeholdne
Funn fra studien tyder på at bekymringsmeldingen har stor betydning for samarbeidet mellom barnevernet og andre lokale tjenester.
Videre er det stor forskjell på hvordan de ulike etatene bruker bekymringsmeldingen som redskap.
– Flere ansatte i etatene, særlig i barnehager og skoler, kvier seg for å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Dette fordi de er usikre på utfallet av saken, og fordi de frykter å ødelegge relasjonen de har til familiene det gjelder, sier forskeren.
De er også usikre på hvordan en slik melding skal skrives.
– Noen av de som ble intervjuet i studien, sier de får lite eller ingen tilbakemelding fra barnevernet om hvordan sakene utvikler seg. Andre igjen forteller at de lar være å sende bekymringsmelding fordi de mener at de selv har god kontroll på familiens situasjon.
Det viser seg at altså at det er svært ulik praksis hos de forskjellige instansene.
– Det bekymrer oss at de som er nærmest familiene, er de som vegrer seg mest mot å sende bekymringsmelding. Det være seg ansatte i barnehager eller skoler. Konsekvensene av dette kan bli at barnevernet kommer for sent inn, sier Paulsen Breimo.
– Lovverket er tvetydig og tolkes forskjellig
I en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning foreslår hun og medforfatterne nå en presisering av lovteksten i barneloven om forholdet til barnevernet.
– Det problematiske i lovteksten er begrepet «grunn til å tro», sier Paulsen Breimo.
I lovteksten heter det at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, skal uten hinder av taushetsplikt melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold:
a. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
b. når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
Annonse
c. når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd,
d. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.
– Det er da først tjenesteytere plikter å sende melding til barnevernet. Dette bør kunne presiseres. Det er vagt og fører til at lovverket tolkes forskjellig av de ulike offentlige tjenesteyterne, sier Paulsen Breimo.
Hun sier videre at problemer i familier kan eskalere fra det oppstår et problem, med for eksempel økonomi eller rus. Men det trenger ikke føre til alvorlig omsorgssvikt for barn med det samme. Da har ikke offentlige tjenesteytere plikt til å melde fra slik lovteksten er nå, mener Paulsen Breimo.
Etterlyser bedre samarbeid
Også barnevernets plikt til samarbeid med andre hjelpetjenester er for svakt forankret i lovverket, hevder forskeren. Tjenesteytende instanser rettet mot barn og familier burde kunne samarbeide bedre, ikke bare om å avdekke problemer, men også om å avhjelpe dem.
Det er også mulig å diskutere en sak med barnevernet anonymt, men i mange kommuner mangler et forum for å gjøre dette, kommer det fram i studien.
– I mange kommuner er dessuten barnevernet så presset at de har evig nok med å ta unna bekymringsmeldinger som kommer inn, sier Paulsen Breimo.
Forskeren mener at et bedre samarbeid mellom barnevernet og offentlige instanser kunne avverget at problemene vokser familiene over hodet.
– Det forutsetter at det blir flere arenaer der barnevernet og tjenesteyterne kan møtes for å diskutere saker anonymt, sier Paulsen Breimo.
Tidligere forskning viser da også at det er nødvendig med mer sømløs samhandling mellom barnevernet og de andre offentlige instansene i hjelpeapparatet for å ivareta barn og unge som har behov for bistand.
