Professor Brian Finch ved Massey University i New Zealand har undersøkt hva ni- og tiåringer har lært ved å ha sett filmen Harry Potter og Mysteriekammeret flere ganger.

Han har ikke skrevet ferdig doktoravhandlingen sin ennå, men kommer til å presentere resultatene sine på ulike konferanser i New Zealand og England senere i år.

- Nyttig for lærere

- Studien begynte med at jeg var personlig interessert i at barn ofte ser den samme favorittfilmen svært mange ganger. Jeg var av den oppfatning at barn så ut til å sitte igjen med en grundig forståelse av favorittfilmene sine, og at lærere ikke nødvendigvis bruker eller bygger på dette i undervisningen sin, sier professor Finch til forskning.no.

Finch sier det er flott at Harry Potter-bøkene har fått mange barn til å lese, men at det å se filmene også har læremessige fordeler.

- Det er mye forskning som viser at å undervise barn ved å bruke både en bok og filmatiseringen av den, kan ha positive virkninger på leseferdigheter.

- Min studie handlet mer om å skjønne film som en egen tekst, og forhåpentligvis kan den hjelpe lærere til å bli klar over hvilke deler av teksten barna forstår mye av, og også hva de har vanskeligere for å forstå, for så snakke om og bygge videre på dette i klasserommet.

Han forteller at det har blitt gjort en del studier av hva barn lærer av å se på film, men at det har vært en tendens til å ignorere barnas motivasjon. Derfor ville han undersøke barnas forhold til favorittfilmer.

Filmet mens de så film

Finch fikk tilgang til et årstrinn på en skole og undersøkte rundt femti ni- og tiåringer, for å finne ut hva deres favorittfilm var. De endte opp med Harry Potter-filmen fordi den både var blant de tre mest populære og fordi den ble utnevt som favoritt av omtrent like mange guttter som jenter.

De endte opp med sytten barn som hadde sett filmen over ti ganger.

I den første delen av studien ble barna delt inn i par, og ble filmet mens de så Harry Potter-filmen i ett av barnas hjem. Hvordan de oppførte seg da de så på film varierte, og noen barn snakket og gestikulerte til skjermen og hverandre, mens andre satt ganske rolig under hele den 90 minutter lange filmen.

Finch sier at barna ikke bare etterliknet rollefigurene i filmen, men at de også var engasjert i rollefigurers følelser som ikke ble vist tydelig på skjermen.

- Grundig forståelse

Videre gjorde Finch to oppfølgingsundersøkelser. I den ene brukte han rundt førti stillbilder fra filmen, og lagde aktiviteter hvor han brukte kort med bildene på og en oppgave, som for eksempel å be barna om å velge ut de fem bildene som var viktigst for filmens handlingsforløp.

Forskerne dokumenterte hvilke kort de valgte, og diskusjonen mellom barna. Aktiviteten ga barna en sjanse til å artikulere sin forståelse av filmen.

- Min mening var at denne metoden ville være mer fruktbar enn å bare spørre de vanskelige og abstrakte spørsmål om hva de skjønner ved filmen, sier Finch.

Den andre metoden var å vise barna noen få korte klipp av filmen. Klippene var mellom tre og fire minutter lange. Finch sa til barna at han kom til å stoppe filmen innimellom og spørre de litt om hva som foregikk på skjermen. Barna kunne også selv stoppe den hvis det var noe de ville snakke om.

- Med noen av gruppene stoppet vi filmen 15-20 ganger i løpet av tre minutter, noe som beviser at denne metodologien er god, fordi vi kunne snakke grundig om forskjellige øyeblikk i filmen.

- De snakket om hva som foregikk akkurat da, hva slags følelser rollefigurene hadde og hva vi følte som publikum, hva så vi på skjermen og hvorfor dette var viktig, sier han.

Symbolikk og fortellerteknikk

I en av oppgavene brukte Finch bilder av objekter som var symboler for rollefigurer i filmen. Ett eksempel var et sverd som i filmen er et symbol på lojalitet til Humlesnurr-familien.

Mange av barna greide å artikulere det at sverdet var et symbol for noe annet. En del av barna var også klar over fortellerteknikken, det at filmen bygger seg opp til et klimaks før den roer seg ned og kommer med en konklusjon til slutt.

- Dette er viktig strukturell kunnskap som er grunnleggende i både film og litteratur, og barna plukket bevisst opp denne metoden. Dette er definitivt noe lærere kan bygge videre på, sier Finch.

Et annet fortellerteknisk aspekt de plukket opp, var at de slemme rollefigurene var nyttige som dramatiske virkemidler for å lage konflikt og spenning i filmen. De tenkte ikke bare på rollene som gode eller onde, men skjønte at filmen måtte ha onde roller for å være spennende.

Finch sier at barna viste et bredt spekter av forståelse for mange av filmens elementer, og også kompliserte symbolske meninger.

- Mindre forståelse for produksjon

Selve filmproduksjonen hadde barna mindre forståelse for. Noen ganger kunne de snakke om redigering og spesialeffekter, mens andre ganger hadde de samme barna en svært naiv forståelse som Finch kaller teatertankegang.

De så filmen og tenkte at kameraet fulgte skuespillerene i kronologisk rekkefølge gjennom handlingsforløpet.

- Det var som om de glemte at kameraet kunne slås av og settes opp et nytt sted, og at det foregikk ting utenfor kameraet, sier Finch.

Nå planlegger han mer forskning på området, men ønsker samtidig at noen andre skal se på hvordan barn ser på film, helst hos en annen aldersgruppe enn den han har studert selv.

Lenker: 

Pressemelding fra Massey University
 

Sammendrag av studien hos International Clearinghouse on Children, Youth & Media