Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger - les mer.

Ungdom bruker mindre tid på boklesing enn før.
Ungdom bruker mindre tid på boklesing enn før.

Slik kan norsklæreren skape leselyst

VIDEO: Ungdom leser mindre enn før. Hvorfor er det et problem? Og hva kan norsklæreren gjøre for å vekke leselysten selv hos motvillige lesere?

– Vi er i en periode nå der vi trenger å sette av litt ekstra tid og gi oppmerksomhet til den utfordrende langlesinga som er under press. Det koster oss mer å lese en lang roman, og det er en aktivitet som vi må gi litt ekstra tid og oppmerksomhet til både i og utenfor skolen, sier professor Anne Mangen ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger (UiS).

Hun var en av gjestene da ungdom og lesing nylig var tema i serien Læring for livet ved UiS.

Norske ungdommer bruker mindre tid på å lese bøker på fritida enn de gjorde tidligere. Ifølge PISA-undersøkelsen leser faktisk mange femtenåringer aldri ei bok.

– Ungdommens lesing, og vår alles lesing, har forandret seg veldig de siste ti årene. Vi har gått fra å lese mer sammenhengende tekster på færre medier, til å lese mange tekster på digitale og sosiale medier. Vi bruker altså mindre tid på å lese bøker, sier Mangen.

Skjønnlitterær lesing er i en særstilling

Mangen sier at mens det er mange gode grunner til å lese variert og på mange flater, er det også viktige grunner til å lese lange tekster.

– Det gir veldig god trening i fokus og konsentrasjon. Å lese langt blir en slags disiplinering av tankene som er vanskelig å få til når man leser korte tekstsnutter sånn her og der. Skjønnlitteratur står i en særstilling blant de lange tekstene, fordi det i tillegg gir en form for sosial trening, forteller Mangen.

Hun sier videre at skjønnlitteraturen gir oss unike muligheter til å sette oss inn i andre sosiale og kulturelle sammenhenger og leve oss inn i andre menneskers indre liv.

– Mennesker er jo uforutsigbare og komplekse, og litteraturen speiler ofte dette. Det å lese fortellinger som beskriver menneskers tanker og opplevelser, kan derfor hjelpe oss til forstå andre mennesker i det virkelige liv, sier hun.

Å lese langt blir en slags disiplinering av tankene.

Professor Anne Mangen

Forfatteren som ikke leste

Forfatter Bjørn Arild Ersland har skrevet over 40 bøker, men var selv ikke en leser på barneskolen. Hans tips til norsklærere er å finne ut hva elevene er engasjerte i.

– Jeg leste lite og sakte og identifiserte meg ikke som en leser. Men jeg var for eksempel veldig glad i båter. I ettertid tenker jeg at dersom skolen hadde abonnert på båtblader, kunne jeg ha blitt satt til å lese dem for eksempel før en presentasjon.

Hans inngang inn i litteraturen kom først på universitetet.

– Jeg likte ikke den litteraturen andre mente jeg «burde» like, som krim, for eksempel. Men etter hvert begynte jeg å lese tegneserier. Og på universitetet fant jeg litteratur jeg likte.

I dag skriver Ersland blant annet lærebøker i norsk for barnetrinnet. Han mener barn må få gode tekster i alle fag, og at lærebøkene har mye å gå på.

– Jeg mener forlagene må bruke profesjonelle forfattere til å skrive tekstene i lærebøkene. Forfattere vet hvordan man kan skrive godt litterært om ulike emner, både skjønnlitteratur og sakprosa. Hvis elevene blir introdusert for gode tekster tidlig, tror jeg de kan oppdage kraften i litteraturen.

Lesekampanjer

Mange skoler har ulike lesekampanjer for å vekke elevenes leseinteresse eller fordi elevene må få øvd seg på lengdelesing. Disse kampanjene er ofte gjennomført med gode intensjoner, men det er viktig å ha en plan og et tydelig formål med dem, mener førsteamanuensis Aslaug Fodstad Gourvennec ved Lesesenteret.

– Tanken er kanskje at elever som ellers ikke leser, og som strever litt, eller som trenger økt ordforråd, får lest. Men hvis elever som ikke har et forhold til litteratur skal finne frem til en bok og lese i 15 minutter, kan det hende de strever med å finne en som passer til det nivået de er på. Da er det viktig å hjelpe dem med å finne frem til noe de kan lese, og som de vil ha noe igjen for.

Hun peker til lesekampanjene til Foreningen !les som gode eksempler på kampanjer der elevene har noe mer igjen for lesingen enn bare den individuelle opplevelsen.

– I disse kampanjene plasserer man elevene i en posisjon hvor de får lov til å være kompetente og mene noe. Jeg tror heller ikke lærere skal være redde for å gi vanskelige tekster til elevene, så lenge de kan diskutere og snakke om disse med medelever og lærere, sier Gourvennec.

Snu om på litteraturundervisningen

Så lenge elevene kan få diskutere og snakke om tekstene, er det ingen grunn til å være redd for å la dem bryne seg på krevende litteratur, mener forskeren.

Et klassisk dilemma i læren om litteraturundervisningen er balansen mellom kunnskapsbiten, som å lære fagbegreper, litteraturhistorie og så videre, og det å la elevene ha personlige møter med teksten.

Ofte presenterer læreren begrepene først og så går de til teksten. Da risikerer de at elevene først og fremst går på jakt etter virkemidler. Det kan være en idé å leke seg litt med rekkefølgen, foreslår Gourvennec.

– Hvis man leser krevende tekster og så diskuterer dem i klassen, vil elevene etter hvert ha behov for begreper til å beskrive teksten, sier hun.

Ved å undervise i denne rekkefølgen kan man oppnå både personlige møter med teksten, de setter den faglige kunnskapen inn i en kontekst, og man kan unngå «virkemiddeljakten».

Samtaler om tekst

Også Anne Mangen mener det å snakke om tekstene har mange kvaliteter som kan høre hjemme i norskundervisningen. Hun viser til Shared Reading, som er en måte å lese og oppleve litteratur i mindre grupper.

I Shared Reading er det en leder som velger ut tekster som leses høyt, og som har forberedt gode steder å stoppe og invitere til samtale omkring teksten. Målet er ikke å lande en riktig tolkning eller komme til en felles enighet, men å bruke teksten som en mulighet til å reflektere omkring aspekter ved egne liv.

– Gode litterære tekster som har åpne rom, kan invitere til refleksjon i trygge rammer omkring livets kompleksitet. Det kan være fint for elevene, sier Mangen.

Denne måten å snakke om litteratur på i klasserommet kan også gi elevene en inngang til å komme med egne tolkninger av teksten, mener Aslaug Fodstad Gourvennec.

– Mange får høre at tekster kan tolkes på mange vis, men det er ikke alltid slik elevene opplever det i praksis. Ved å snakke om tekster sammen kan man skape et rom for at elevene prøver ut forskjellige tolkninger. Deretter kan man snakke om ulike kvaliteter ved de forskjellige tolkningene, sier hun.

Se hele episoden av Læring for livet her:

Referanse:

Astrid Roe: Elevenes lesevaner og holdninger til lesing. Kapittel 5 i boka Like muligheter for god leseforståelse redigert av Tove Stjern Frønes og Fredrik Jensen, 2020.

Powered by Labrador CMS