Norske lærebøker i historie og morsmålsfaget har større vekt på svensk historie og litteratur enn det tilsvarende for svenske lærebøker. Norske lærebøker legger også stor vekt på nabolandets innflytelse på norske forhold.
- Vi har nok et lite storebrorkompleks, sier professor Bente Aamotsbakken ved Høgskolen i Vestfold.
- Norge var tidligere et lite og fattig land med blikket vendt vestover mot havet. Sverige var en stormakt, et ressurssterkt land med blikket vendt østover og mot Sentral-Europa.
- Dette gir seg blant annet utslag i hvordan nabolandets litteratur er presentert i antologier og litteraturhistorier, fortsetter hun.
Den litterære kanon
Kanon har vært et hett tema i Norden. Den danske litterære kanon er blitt forsøkt nedfelt i en bok som møtte mange og heftige protester. I Sverige og Norge har det vært ført flere kanondebatter, men ingen offisiell kanon er blitt etablert i disse landene.
Kanondebattene har imidlertid synliggjort relasjonen mellom litteraturlesning og identitet.
Den norske debatten dreide seg i 1990-årene om Harold Blooms The Western Canon. Bloom ble kritisert for å være elitistisk og for å overse kvinnelige forfattere og forfattere med multikulturell bakgrunn.
Det norske i det svenske – sterkt begrenset
- En svensk undersøkelse av tekstene for høgstadiet viste at prosentandelen norske tekster var svært lav, forteller Aamotsbakken videre.
- I en av de mest solgte antologiene for gymnaset finnes en eneste norsk tekst, nemlig Aksel Sandemoses Janteloven.
En annen antologi inneholder utdrag av Erlend Loes Naiv. Super, mens en tredje inneholder et utdrag av Beate Grimsruds roman Å smyge forbi en øks, oversatt til svensk.
Henrik Ibsen.
Det ser litt bedre ut i litteraturhistoriene: I de to mest solgte finner vi omtale av Sigbjørn Obstfelder, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Cora sandel, Sigurd Hoel, Johan Borgen, Tarjei Vesaas og Aksel Sandemose.
- Hvis vi sammenligner med det vi kunne kalle en norsk skolekanon, stemmer dette i noen grad. Hamsun er en klar kanonforfatter, mens Vesaas og Borgen bare delvis kan betegnes som kanoniserte. En annen litteraturhistorie omtaler Henrik Ibsen, Cora Sandel og Herbjørg Wassmo, med en klar hovedvekt på Ibsen, forteller Aamotsbakken.
Det svenske i det norske
- En rekke norske antologier og litteraturhistorier har egne avsnitt eller sekvenser viet nordisk, særlig dansk og svensk, litteratur, og det vi ser er at de tekstene som er kanonisert i hjemlandet, også inngår i en kanon i nabolandet, sier Aamotsbakken videre.
Stig Dagermanns novelle ”Att döda ett barn” er vel det beste eksempelet. Den er ikke med i antologier etter reformen i 2006 – det er imidlertid fortsatt den sterkt kanoniserte forfatteren Carl Michael Bellmann.
Andre svenske forfattere i norske lærebøker er Inger Edfeldt, Bengt af Klintberg, Jonas Hassen Khemiri, August Strindberg, Gustad Fröding, Hjalmar Söderberg, Victoria Benedictsson og Karin Boye
Annonse
Svenskene mer klassisk orientert
- Mine undersøkelser viser at det er ganske påtakelig at svenske læreplaner, litteraturhistorier og antologier er mye mer orientert mot det vi regner som klassisk litteratur enn hva tilfellet er i Norge.
Bente Aamotsbakken.
- Grovt sett kan det postuleres at norske læreplaner, og norskfagets lærebøker, har vært og fremdeles er mer nasjonalt orientert enn de tilsvarende svenske.
- Dette har nok sammenheng med vår historie som koloni, noe som har ført til et behov for å gjenreise det spesifikt norske i kunst, litteratur, språk og samfunnsliv.
Det er først med de nye planene i Kunnskapsløftet fra 2006 at preget er blitt et noe annet. Nå er man opptatt av å studere trender og bevegelser mer enn anerkjente og kanoniserte verk, og ved det nærmer en seg et mer universelt litteratursyn.
Aamotsbakken tror at når den nye norske læreplanen toner ned fokuset på nabolandenes litteratur til fordel for et mer globalt fokus, vil dette bidra til at kanoniseringstendensene brytes ned.
- Det er kanskje også tegn som tyder på at den generelle litterære kanon knyttet til representasjon av klassiske verk er på vei ut i Sverige og Danmark også, sier hun.
- En ”kanon i skolan” vil derimot kontinuerlig være under utvikling fordi enkelte tekster med sikkerhet vil velges framfor andre. Dette viser igjen at kanon representerer produkt og prosess, og at det er tale om en kraft som unndrar seg både institusjonell og individuell kontroll, avslutter Aamotsbakken.
Bakgrunn:
Artikkelen: Basert på artikkelen ”Kanon på grensen – det svenske i det norske og det norske i det svenske” i boken Tekst som flytter grenser. Om Staffan Selanders ’pedagogiske tekster’, (red. Susanne V. Knudsen & Bente Aamotsbakken), Novus forlag, Oslo, 2008.
