Ungdommenes trang til å bryte grenser og vekke oppsikt setter sitt preg på språket. Språkforskere konstaterer at skjellsord og tabuord flittig brukes av ungdommer i de mest uventede sammenheng, ikke bare på norsk, men også på engelsk, spansk og svensk, for å nevne noen. For eksempel, kan en norsk tenåring si: «Er hora som synger den digge låta fin, eller?» eller «Gi deg, din jævla jøde».

Dette er en av grunnene til at den eldre garde elsker å hate ungdomsspråket og utsette det for kritikk. Jeg har møtt mang en lærer og forelder som er fortvilet og klager intenst over de unges språkbruk.

Men det som vekker mest harme − og med rette − er når ungdommene går verbalt løs på minoritetsgrupper ved å bruke ord som jøde, muslim, hore eller homo. «Jævla homo» er ett av de mest brukte skjellsordene blant ungdom.

Går ungdommene virkelig løs på disse gruppene eller er det andre faktorer som gjør at de tar disse ord i sin munn og sender sjokkbølger, da særlig inn i oppdragerne og foreldrenes rekker? Ungdomstiden er egentlig kjent for sin uforbeholdne idealisme og toleranse, så når dette spesielle spekteret av skjellsord serveres av unge mennesker, kan vi jo undre om ikke de unge idealistenes tid er blitt en saga blott. Men det er den ikke.

Hets og banning er to forskjellige ting

Forskning på banneord viser at frekvensen hos unge ikke er høyere enn hos eldre mennesker. Det er også spennende at ord i ungdomsspråket ofte har kort levetid, men at dette ikke gjelder for banneord. Ungdommene skaper heller ikke egne banneord, de tar de i bruk de banneordene de voksne bruker.

Litt mer enn halvparten av banneordene handler om kroppslige funksjoner; drite, føkke, en stor andel stammer fra det religiøse feltet; helvete, jævlig, og så videre. Og de få som er igjen, kan være betegnelser på minoritetsgrupper som jøde, neger eller homo.

Forskerne råder oss til ikke å ta banneord bokstavelig fordi én ting er å banne og en ganske annen er å hetse. Banneord blir brukt for å gi utløp for en sterk følelse, mens hets blir brukt for å karakterisere noen.

En tenåring kan gjerne si om sin egen mor: «Kjerringa kan vaske sjæl», uten å mene at moren er en kjerring, eller ville hetse henne for det. En homofil tenåring innrømmer i et intervju at det dukker opp ord som «homo» når hun blir ivrig i tv-spill eller når hun blir sur. – Det er blitt så hverdagslig, det kommer automatisk som banneord eller skjellsord.

Les også denne:

Norges første banneordbok: Slik banner vi

Usikkerhet og markeringsbehov

Ungdomstiden er også ofte preget av en annen faktor, nemlig usikkerheten, som gjør at de tar etter personene som leder an i vennegruppen ved å bruke samme ord som dem. Vi vet også at de gjerne tar i bruk ordene til eldre personer de beundrer. En higen etter å bli sett og hørt, gjør at de unge ofte ikke klarer å reflektere noe særlig over eget ordvalg.

Man skal heller ikke undervurdere ungdomssjargongens betydning for å befeste egen tilhørighet i en ungdomsgruppe. Forskning konkluderer med at når ungdommene tar disse nedsettende ordene i sin munn, er det for å provosere og markere seg, de er ofte ikke klar over hva de sier.

Legger ungdommene så mye i disse ordene at vi må reagere og sette i verk tiltak for å hindre dette? Eller kan vi slå oss til ro med at det rett og slett er dårlige valg av malplasserte ord, en slags «verbal voksekrampe»? Jeg vil holde en knapp på det siste.

Det dreier seg om umodne valg av ord, mer enn et bevis på dårlige holdninger. De unge har, med andre ord, ikke ordet i sin makt. En annen ting er at siden mange unge er i opposisjon, vil det være ekstra effektfullt å bruke akkurat de ordene som vi voksne forbyr.

Les også denne:

Folk som banner er ærligst

Det virkelige problemet

Jeg mener ikke på noen måte at manien å bruke minoritetsgrupper som et skjellsord er akseptabel! Lærere og foreldre bør vise vei. Jeg vil bare peke på hvor hunden ligger begravet og sette ungdommenes bruk av disse ordene i en videre kontekst.

Det virkelige problemet er at disse negative holdningene finnes i befolkningen ellers. Vi behøver ikke gå lenger enn til et gira fotballpublikum for å ta pulsen på det. Som en ungdom sa om et av disse skjellsordene: «Hvis pappa sier det, er det liksom greit for meg å si det også.»

Stian Lothe sier i et innlegg om jødehets for et år siden: «Regjeringen kan lage handlingsplaner i øst og vest, men ved mindre vi konfronterer oss selv og snakker om jødehetsen i Norge, tviler jeg på at situasjonen vil kunne bedre seg». Et skrekkens eksempel kunne vi lese om i Aftenposten for noen måneder siden; en homofil ungdom ble slått og skjelt ut som «jævla homo» i Kristiansand.

Les mer om Anette Jørgensens forskning i denne saken fra Høgskolen i Østfold:

Ungdomsspråket er bedre enn sitt rykte