Positive idrettsopplevelser blir innen idrettspsykologi knyttet til det om kalles autonom motivasjon, motivasjon som oppleves som ens egen – du gjør noe fordi du har lyst til det.

I en ny studie ser vi at dersom det ikke er samsvar mellom miljøets og utøveres innstilling til idrettsdeltakelsen, gir det utøverne en følelse av å være «kontrollerte» - altså det motsatte av autonomi.

Dette fører til umotivert idrettsungdom.

Hvorfor fortsetter noen – mens andre slutter?

Måten treneren oppfører seg på er avgjørende for å skape et idrettsmiljø som fremmer den autonome motivasjonen. Denne motivasjonen gjør at idretten blir opplevd som morsomt og meningsfullt hos utøverne.

Idrettsungdommens opplevelse av å ha valg og eierskap til egen idrettsdeltakelse, er da en forutsetning, de er drevet av engasjement og vilje. I dette ligger også ungdommens vilje til å akseptere trenerens struktur i form av regler, forpliktelser, oppmøteplikt og det som kreves av innsatts og oppmøte i klubben eller laget.

Dersom utøverne ikke aksepterer strukturen, oppleves det som om noen andre styrer «fjernkontrollen» deres. Opplevelsen av å bli kontrollert vil på sikt føre til at idrettsungdom blir drittlei og slutter med idrett.

Når treneren og utøverne har samme innstilling til idrettsdeltakelse

I studien fant vi at om idrettsungdommen opplevde trenerens handlinger som struktur eller kontroll, var sammenfallende med hvorvidt treneren og utøveren har samme innstilling til idrettsdeltakelsen.

Vi konkluderte med at det er lettere for utøvere med samme innstilling som treneren og idrettsmiljøet å akseptere regler, øvelser og treningshyppighet, og samtidig opprettholde den autonome motivasjonen – og dermed idrettsglede og fortsatt deltakelse.

Studien sier derimot ikke hva som er den beste strukturen, men det gjør selvbestemmelsesteorien slik den blir beskrevet av Richard Ryan og Edward Deci.

Trenerens evne til å ta utøverens perspektiv og individualisere treningshverdagen er avgjørende. Dette kan være en utfordrende oppgave i stramme strukturer som gir for liten reell mulighet til individualisering.

Her har idretten en utfordring når noen utøvere opplever struktur som kontroll.

«Ha det gøy»-innstilling eller «utviklings»-innstilling

To sentrale begreper for å forstå mekanismene bak ungdoms idrettsmotivasjon er eudaimonia og hedonia. Eudaimonia er definert som å søke etter, bruke og utvikle sitt potensiale, altså en "utviklings"-innstilling. Hedonia er definert som søken etter å oppleve fornøyelse, glede og velvære, referert til som en "ha det gøy"-innstilling. Disse begrepene kan i henhold til Veronika Huta og Alan Waterman brukes for å omtale en innstilling til noe som for eksempel idrettsdeltakelse.

Utøvere med en utpreget «ha det gøy»-innstilling til idrettsdeltakelsen driver hovedsakelig med idrett fordi de ønsker å ha det morsomt sammen med venner og opplever aktiviteten som gøy.

Utøvere med en utpreget «utviklings»-innstilling til idrettsdeltakelsen driver hovedsakelig med idrett fordi de ønsker å utvikle potensialet sitt og bli bedre i idretten. Disse utøverne er opptatt av å jobbe hardt for å utvikle seg, og de aksepterer lettere at ikke alle aspekter ved idrett må være morsomt for at de fortsetter.

Les også:

Slik dreper du idrettsgleden til barnet ditt!

Begge tilnærmingene til idrett blir til stadighet stereotypifisert i media, ofte med et ensidig fokus på lekende snowboardere og strukturerte langrennsutøvere - for å nevne to vinteridretter. Innstillingene utøverne har blir også påvirket av miljøet de er del av.

Hva er dominerende i norsk idrett?

Den organiserte idretten i Norge har satt inn en rekke tiltak for å sikre gode opplevelser for å beholde flest mulig i idretten.

Et utpreget utviklingsfokus forsøker å erstatte et overdrevent konkurransefokus med påfølgende negative konsekvenser som utbrenthet og frafall i barne- og ungdomsidretten.

Dette ser vi gjennom en økt bruk av langsiktige utviklingsmodeller som Long-Term Athlete Development modellen (LTAD) og utviklingstrapper i idrettsforbund og klubber. Disse spesifiserer hvor mye utøvere bør trene og hvilke ferdigheter det bør fokuseres på i ulike aldersklasser.

Dette er positive tiltak, men samtidig er det også en rekke ulemper ved å ha modeller og utviklingstrapper med en stram struktur og klare mål for hver aldersklasse. Dette begrenser den enkeltes mulighet til å drive med idrett på egne premisser, hyppighet – og retten til selv å bestemme hva formålet med idrettsdeltakelsen er.

Er utviklingsfokuset veien å gå? For alle?

Norges idrettsforbunds visjon er «idrettsglede for alle». For å klare dette er det viktig med et samsvar mellom idrettsutøveres og omgivelsenes innstilling, eller villighet fra trener og miljøer til å ta utøvernes perspektiv.

Motivasjonen står i fare når de med «ha det gøy»-innstilling til idrettsdeltakelsen møter et idrettsmiljø med utpreget «utviklings»-innstilling hvor alt dreier seg om "å trene mye for å bli god" og vinne.

Er det rom for både utøvere med utpreget «utviklings»-innstilling og de med utpreget «ha det gøy»-innstilling? Paradoksalt viser den nye studien at en «utviklings-innstilling begrenser muligheten og aksepten for andre måter å drive med idrett - og den begrenser trenerens spillerom for individualisering som er viktig for opplevelsen av autonomi.

Reduserer muligheten til å bli bedre

I praksis betyr dette at ungdommene som hovedsakelig ønsker å ha det gøy med idretten sin, opplever modeller og utviklingstrapper som kontrollerende.

Idrettsledere og det stadig økende antallet idrettsungdomsskoler og idrettsgymnas burde på bakgrunn av dette vurdere bedre hvordan man skal (gradvis) implementere strukturer for utpregede «ha det gøy»-innstilte utøvere - hvis de vil at disse ungdommene skal være en del av elitemiljøer.

Det er viktig å vurdere bedre hvordan hjelpe dem til å akseptere disse eksisterende strukturer og eventuelt foreta noen forventningsavklaringer i forkant. Uten dette vil disse utøvernes mulighet for framgang reduseres.

Treneren kan være avgjørende

Når det gjelder idretten generelt, spiller opplevelsen av strukturen som kontrollerende eller ikke en like viktig rolle. For utøvere som ønsker å utvikle seg, bør det prioriteres og legges til rette for en fornuftig utviklingsplan.

I denne prosessen er tolkning av strukturen i idrettsmiljøet – og av treneren - avgjørende. Hvis han eller hun skaper et handlingsrom hvor utøvere kan drive med idrett av ulike grunner, på ulike nivåer og også bare fordi det er moro – vil flere oppleve meningsfulle og eller morsomme treninger.

Det er en rekke utfordringer med dette. I noen idretter, som lagidrett, er det kanskje ikke så lett å ha et lag der noen vil spille en gang i uken, og andre vil trene hver dag. Det kan være utfordrende for trenere å organisere treninger uten å vite hvor mange som møter opp, eller tilpasse for de utøverne som ønsker å drive med flere idretter. Noen trenger bare litt tid til å forstå strukturer, eller de trenger en trener som tolker deres behov og tilrettelegger.

Hvem skal få drive med idrett?

Etter gjennomføringen av denne studien har vi diskutert om det bør være aksept for å drive med idrett selv om man ikke vil satse og være utpreget utviklingsfokusert – og dermed heller ikke deler "utviklings"- innstilling til den organiserte idretten.

Ungdom bør også få drive med idrett om de:

• er gode, men ikke vil satse.
• har gode ferdigheter og vil satse på eliteidrett.
• har begrensede ferdigheter og vil satse.
• har dårlige ferdigheter og ikke vil satse.
• er noe midt i mellom.

Vi mener at idretten bør være inkluderende. Med en økt forståelse for bakgrunnen for ulike behov, bør dette kunne gjennomføres. Derfor bør norsk idrett diskutere om den økende organiseringen gjennom strukturering fører til idrettsglede for alle? I tillegg bør det positive synet på utviklingsfokuset i forhold til å skape gode miljøer og mestringsglede nyanseres.

Den nye studien viser at bare utøvere som selv har en utviklingsmentalitet vil beholde motivasjonen og fortsatt utvikle seg innenfor miljøer med en stram forhåndsbestemt struktur.

Oppdatert 13. 11. 2018: Denne artikkelen inneholdt tidligere en interaktiv quiz. Denne er avsluttet og resultatet er levert til forskerne.