Uinteresserte saksbehandlere i barnevernet

Unge som er under barnevernets omsorg opplever saksbehandlerne som uinteresserte, inkompetente og mer opptatt av regler og rundskriv enn av barna.

Publisert
Ungdom som trenger hjelp, får den ikke. En norsk ekspert mener BUPs implisitte makt over barnevernet kan være noe av grunnen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Ungdom som trenger hjelp, får den ikke. En norsk ekspert mener BUPs implisitte makt over barnevernet kan være noe av grunnen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

- Det er kanskje symptomatisk at ingen av ungdommene husker navnet på de saksbehandlerne de har hatt noe med å gjøre, sier Marie-Lisbet Amundsen ved Høgskolen i Vestfold.

Hun har gjennomført en undersøkelse blant ungdom på Havnøy, en institusjon der de unge får bo i familiehjem, og der de blir fulgt opp av fagpersoner med ulik fagkompetanse.

Undersøkelsen omfattet seks av de i alt ti ungdommene som på det tidspunktet bodde på Havnøy.

- Saksbehandlerne har vært mer opptatt av lover og regler enn av å ivareta de unges interesser, og de unge sier rett ut at de ikke opplever at saksbehandlerne har brydd seg om hvordan de hadde det, sier Amundsen.

Brudd med fosterhjemmet

Flere av ungdommene i undersøkelsen har vært i fosterhjem tidligere, og de forteller om bruddet med fosterhjemmet, selv om dette tydeligvis er et sårt tema.

En av dem forteller at saksbehandleren fra barnevernet mente fosterforeldrene burde tillate at han ruset seg, noe som førte til at fosterforeldrene ga opp.

En annen forteller om hvordan han følte seg sviktet da saksbehandleren tok skolens parti mot fosterforeldrene etter en mindre forseelse på skolen. 

Samtidig understreker alle at de trives på Havnøy. Familiehjemmene har et tverrfaglig team de kan kontakte når som helst på døgnet, ungdommene har faste fagpersoner som står til deres rådighet ved behov, noe som har ført til at de unge føler seg trygge og opplever at de blir tatt på alvor. 

Trivsel gir mestring

Studien viser at det er nær sammenheng mellom trivsel og mestring.

- De unge i undersøkelsen kobler opplevelsen av trivsel til det faktum at det legges til rette for mestring og brukermedvirkning.

- De stoler på de voksne, de har det bra i familiehjemmet der de opplever at de blir hørt og har mulighet til å påvirke sin egen livssituasjon. I sin tur har dette også stor betydning for identitet og selvfølelse, sier Amundsen.

Som en av ungdommene formulerer det:

- Før var jeg bare opptatt av hvordan jevnaldrende så meg, og det var slitsomt å leve opp til forventningene de hadde. Skulle være tøff hele tiden, og det ble ganske slitsomt etter hvert.

- Hvis jeg ikke hadde byttet skole, hadde det nok gått galt. Var så opptatt av hva andre mente at jeg ikke hadde egne meninger. Torde i hvert fall ikke stå fram med den åpent. Nå har jeg fått mulighet til å bli bedre kjent med meg selv.

- Dette betyr at jeg ikke lenger er så opptatt av å imponere andre, eller skryte av meg selv. Jeg trenger ikke det. I stedet spør jeg meg selv om hva som er rett og galt. Jeg ønsker å gjøre det som er rett, sa ungdommen til forskeren.

Trives på skolen for første gang

Amundsen peker spesielt på at de unge i undersøkelsen har fått en indre motivasjon og et engasjement til å gjennomføre det opplegget de selv har vært med på å planlegge.

- De har tydeligvis fått et eierforhold til opplegget, samtidig som de legger stor vekt på at ros fra voksne de liker betyr mye. 

Når trivsel er så nært knyttet til følelsen av mestring som denne undersøkelsen tyder på, blir også skolen ekstra viktig. Deltakerne i undersøkelsen ønsker alle en framtid med jobb og bolig, og da er skole og utdanning en viktig forutsetning.

De forteller alle sammen at de trives på skolen noen av dem for første gang, og at de opplever at ting blir lagt til rette for dem og at de mestrer de utfordringene de blir stilt overfor.

Som en av deltakerne beskriver situasjonen:

- Nå tør jeg si fra at jeg ikke kan. Da viser lærerne meg hvordan jeg skal gjøre det på en måte jeg forstår. Og så gjør jeg det. Før fikk jeg angst når det var noe jeg ikke klarte. Når de ba meg gjøre noe jeg visste jeg ikke ville klare, ble jeg bare sint.

- Trodde de satte meg i en vanskelig situasjon bare for å kunne tråkke meg ned i søla. Hvis jeg ble sint nok, skulte jeg at jeg hadde angst. Ble stempla som vill og gæren.

God lærer og god venn

Amundsen understreker at når ungdommene nå opplever at det er viktig å få seg en utdannelse, er dette et resultat av at de opplever at voksne har tro på at de kan klare det.

Samtidig opplever de nå at de alle har en lærer de har en spesielt god relasjon, og alle har nå minst en god venn på skolen. 

- I en tidligere undersøkelse i 2008 fant jeg at fagfolk i det kommunale og statlige barnevernet ikke har god nok relasjonskompetanse, sier Amundsen.

- Det er alvorlig nå ungdommene i denne nye undersøkelsen fortsatt stiller spørsmålstegn ved saksbehandleres kompetanse både i det statlige og det kommunale barnevernet – spesielt siden de oppgir at fagfolk på Havnøy har god nok kompetanse til å møte utfordringene i hverdagene.

- De har altså god forstand på å skille mellom hvem som har kompetanse og hvem som ikke har det, sier Amundsen.

Oppfølging inn i tjueåra

Utdanning er den enkeltfaktor som er viktigst for å unngå uføretrygd. Når alle ungdommene i denne undersøkelsen sier at de trives på skolen, de er opptatt av å få seg en utdannelse, de opplever at de får det til, da er det særdeles positivt.

Samtidig har tidligere forskning vist at oppfølgingen etter et slikt opphold som Havnøy representerer, er minst like viktig som selve oppholdet.

- Informantene mine sier de trenger trygge omsorgspersoner som kan være der for dem lenge etter tiden på Havnøy – voksne som kan møte dem i forbindelse med helse, økonomi, bolig – og tilrettelegging av arbeid.

- Og de vil komme til å trenge det lenger etter at de er fylt 23. Kanskje det er her den største utfordringen ligger, sier Amundsen.

Referanse:

Amundsen: “Uten navn på døra”, i Spesialpedagogikk 7/2012