Å gå inn i en radikal gruppe kan være en mulighet for unge, marginaliserte mennesker til å få et fellesskap og til å forsørge seg selv, sier dansk forsker.
Asbjørn MølgaardSørensenjournalist, videnskab.dk
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mungiki-bevegelsen kan tilby fattige kenyanere en levevei, et fellesskap og en historisk forståelse. (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)
Al-Shabaab vil hevne kenyanske angrep
Selv om Mungiki benytter seg av voldelige metoder, så er Al-Shabaab fra Somalia i langt høyere grad en militant bevegelse. Mungiki vil utrydde den kenyanske fattigdommen, mens de unge i Al-Shabaabs rekker kommer fra en helt annen bakgrunn.
– Somalia har vært uten en fungerende stat i 20 år. Mange unge kjenner ikke noen annen virkelighet enn den som er dominert av krig. Den sentrale staten fungerer ikke, og mange områder har vært styrt av lokale klannettverk, sier Jacob Rasmussen.
Siden 2011 har det kenyanske militæret forsøkt å bekjempe Al-Shabaabs styrker i Somalia, og Al-Shabaabs terrorister i Nairobi i Kenya hevder at den siste terroraksjonen er hevn for dette.
Nylig utkjempet den somaliske terrorgruppen Al-Shabaab og Kenyas militærpoliti et regelrett slag i et kjøpesenter i Nairobi i Kenya.
Al-Shabaab er et eksempel på en radikal gruppe i Afrika som benytter seg av vold. Men hvem er de menneskene som deltar i de radikale gruppene, og hvorfor gjør de det?
– Det er både politiske, økonomiske, etniske og religiøse grunner til å gå inn i et slik fellesskap. Det er typisk marginaliserte personer uten penger eller utdannelse som blir vervet, sier Jacob Rasmussen. Han er adjunkt ved Roskilde Universitet i Danmark og har forsket på den kenyanske gruppen «Mungiki».
Organisasjonen har trolig om lag 100 000 medlemmer, og som somaliske Al-Shabaab verver den unge, fattige afrikanere.
Medlemskap kan være en levevei
Hvis man har droppet ut av skolen, ikke har penger eller har et misbruksproblem, er ikke livet enkelt i Kenyas slumområder.
Historisk sett har uroligheter tvangsflyttet familier fra landens områder til byenes slumområder, og nettopp de historiske urettferdighetene er noe Mungiki kan bruke i rekrutteringen.
– Mungiki har vært flinke til å rekruttere fattige ungdommer. De kan tilby en forklaring på hvorfor den fattige personen har endt i en vanskelig situasjon, og de kan både tilby en løsning i form av et arbeid og et nytt fellesskap hvor de unge får mulighet for å forsørge seg selv, sier Rasmussen.
Mungiki har gjennom vold og trusler tatt kontroll med ulike vannkilder og transportveier i fattige områder hvor politiet sjelden våger seg ut. Men de er mer enn bare voldsmenn som tar det de vil ha. De hjelper også lokalbefolkningen.
– De leverer en sikkerhet for beboerne der politiet og staten ikke kan eller vil. De skaffer rent drikkevann og styrer søppelsortering og adgang til søppelfyllingene, sier Rasmussen.
Til gjengjeld krever de inn en ulovlig skatt.
– Det er ikke alle som er imot skatten, siden organisasjonen faktisk skaffer rent vann og hjelper folk i området, selv om de noen ganger tar overbetaling for det, sier Rasmussen.
En ny moralsk mening
Organisasjonen Mungiki er ikke bare en måte å forsørge seg selv på, men det er også et nytt fellesskap som dyrkes i stor stil. Hvis man har havnet utenfor samfunnet og føler seg ekskludert, så er Mungiki en ny mulighet for å bli en del av et fellesskap.
– De bruker en rekke ritualer som bekrefter fellesskapet, og man må gjennom en dåp når man meldes inn. Dessuten hjelper medlemmene hverandre med å holde seg på den smale sti. Hvis man drikker alkohol, røyker hasj eller begår formålsløs vold, kan gruppen straffe personen, sier Rasmussen.
Mungiki har også et mål om å utrydde fattigdom og bekjempe de historiske urettferdighetene.
Annonse
– Ideologien er et sammenfall mellom noe politisk og religiøst, og det gir god mening for mange av de som har hatt problemer med å finne et ordentlig ståsted i samfunnet, sier Rasmussen.
Mau Mau er frihetskjemperne som på 1950-tallet motsatte seg det britiske kolonistyret i Kenya. Angivelig ser Mungiki-bevegelsen opp til disse krigerne. (Foto: Wikimedia Commons)
Hugger hodet av fiendene
Mungiki har ved visse tilfeller hugget hodene av fiendene sine – slik også de kenyanske Mau Mau-krigere gjorde da de kjempet mot det britiske kolonistyret på 1950-tallet. Og det har gitt fortellingene om Mungiki et nærmest mytisk image.
Men ifølge Jacob Rasmussen er ikke de voldelige handlingene så viktige i gruppen. Det er ikke alle medlemmene som er involvert i volden.
– Det er helt klart forskjell på hvem som deltar i hva. Det er kanskje 100 000 som har sverget en ed til Mungiki. Så er det kanskje 30 000 som deltar på politiske møter. Og når det dreier seg om de voldelige handlingene, er det snakk om enda mye færre, sier Rasmussen.
Selv om det ikke er mange som deltar i volden, er den likevel et redskap Mungiki bruker for å oppnå målene sine.
– Det er delvis gjennom vold og trusler organisasjonen får adgang til for eksempel bussruter, så på den måten er det et mafiaelement i metodene. Hvis medlemmene vil stige i gradene innenfor organisasjonen, må de ta del i bevegelsens aktiviteter, sier Rasmussen.
Det er farlig å radikalisere
Mungiki bruker ikke bare vold for å få innflytelse i Kenya. De har tidligere forsøkt å stille opp partier, men har nå blitt erklært ulovlig som organisasjon.
– Det er interessant å se på hvordan Mungiki reagerer. Når alt det de forsøker på, er ulovlig, tvinges gruppen ytterligere under jorden. Det vil kanskje kriminalisere dem enda mer siden de har mindre insentiv til å følge loven, sier Rasmussen.
Mediene fremstiller ofte Mungiki som en voldelig og brutal organisasjon, og Rasmussen mener det er for ensidig.
Annonse
– Selvfølgelig skal man ikke overse volden, men de er ikke entydig skurker. De er selv ofre for statens voldelige overgrep. Skal man komme slike radikale bevegelser til livs, må man forstå dem ut fra politiske krav, daglige aktiviteter og de ritualene som gjør bevegelsen som en enhet, sier Rasmussen.
