Barnevernet skal være samfunnets sikkerhetsnett for barn som ikke får den omsorgen de trenger.
Men språket som barnevernet bruker, kan være et hinder for at sikkerhetsnettet fungerer så godt som det skal, ifølge professor Reidun Follesø ved Universitetet i Agder (UiA).
Hun er aktuell med boken Hva er barnevern, utgitt av Universitetsforlaget.
– Når du skal beskrive det du gjør når du gir barnet ditt omsorg, så bruker du ikke alltid de samme ordene som barnevernet. Fagspråket, som er laget for å gjøre samtaler mellom fagfolk lettere og mer effektivt, kan være med å skape stengsler som er fryktelig vanskelige å komme forbi, sier hun.
Professor Reidun Follesø har forsket på barnevernet i tretti år. Nå gir hun ut bok.(Foto: UiA)
Ugyldige følelser
Hun skriver blant annet om barnevernets bruk av ord som mentalisering og mentaliseringsevne.
– Ordene skal bety evnen til å sette seg inn i andres situasjon, men de gir sjelden mening for dem som barnevernet møter. Det gir ikke alltid mening for dem som jobber der heller, sier hun.
Hun trekker frem flere historier fra sine tretti år som forsker på barnevernet.
– Foreldre kan beskrives som lite samarbeidsvillige eller vanskelige. Samtidig kan følelser som fortvilelse, glede og redsel brukes til å ugyldiggjøre budskapet fra foreldre og barn i de skriftlige fremstillingene, sier Follesø.
Kjennskap gir tillit
Follesø mener at jo mer kjennskap folk flest har til barnevernet, desto større tillit har de til det. For de som vet lite om barnevernet er det lettere å falle for misforståelsen at de bare kan gå inn og hente barn.
– Vi vet at det er barn som har farlige hjem og som lider på ulike måter. Da trenger vi noen, som med klokskap og kunnskap, går inn og sier at barn ikke skal ha det slik. Da trenger man makt, og når barnevernet har makten til å gå inn i det aller helligste mellom barn og foreldre, er det forståelig at foreldre blir redde, sier hun.
Follesø ønsker seg et barnevern som er mer utadvendt og mer opptatt av å oppklare misforståelser om hvordan de arbeider.
Hun foreslår at barnevernet i likhet med politi og brannvesen, besøker barne- og ungdomsskoler for å fortelle om arbeidet sitt.
Mer brukermedvirkning
– Når jeg møter barn og unge som har vært i kontakt med barnevernet i dag, synes jeg ikke fortellingene deres har blitt så annerledes på de tretti årene jeg har forsket på barnevernet. Jeg møter dem som er kjempeglade for hjelpen de har fått, og som har blitt sett, hørt, forstått og tatt på alvor. Og jeg møter dem som har opplevd det motsatte, sier hun.
På spørsmål om hva barnevernet kunne gjort annerledes, trekker Follesø frem hvordan brukerne, altså barn, foreldre og foresatte, ikke har mye de skulle sagt i praksis for hvordan de gjør jobben sin.
Brukermedvirkningen er med andre ord heller liten.
Annonse
– Hadde spurt brukerne først om hvordan barnevernet skulle løse oppgavene sine på en god, trygg og troverdig måte, tror jeg vi ville fått helt andre løsninger enn dem vi har i dag. Vi klarer ikke å sørge for medvirkning på alvor, sier hun.
Follesø foreslår å åpne for mer radikale forslag fra brukerne.
– Kanskje vi ikke bare skulle invitert til medvirkning på små justeringer, men åpnet for andre og kanskje motstridende tanker på hvordan barnevernet kunne sett ut. Foreldre og barn har ikke én stemme, men jeg tror vi ville funnet frem til hva som må være til stede for at flere skal føle seg respektert og forstått, sier hun.
