Det viser Ingrid Fyllings ferske doktoravhandling i sosiologi. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, og har jobbet med skoleforskning og forskning på funksjonshemmede siden tidlig på 1990-tallet.

I doktorgradsarbeidet har hun forsket på spesialundervisningens institusjonelle praksis, og blant annet sett på forskjellene mellom jenter og gutter.

- Statistikken har lenge vist at gutter er overrepresentert i spesialundervisningen. I flere år har fordelingen mellom gutter og jenter vært 70-30, forteller Fylling.

Forskningen hennes omfatter åtte skoler i fire kommuner, to av dem i Nordland og to Akershus-kommuner. Her har hun intervjuet over 70 informanter; foreldre, lærere, skoleledere og ansatte i pp-tjenesten.

Biologiske forklaringer

I intervjuene med de ansatte møtte Fylling to typer forklaringer på kjønnsforskjellene. Det ene er ei biologisk forklaring.

- Her forklares forskjellene med at gutter står faglig svakere enn jentene. De har mer lærevansker, og det er i det hele tatt mer med gutter enn jenter.

- Kjønnsforskjellene framstilles som biologisk uforanderlig, sier hun.

Ressurser

Den andre forklaringsmodellen Fylling møtte, er knyttet til ressurser.

- Jentene når ikke opp i kampen om oppmerksomhet. Jenter med lærevansker er mer stille, de trekker seg tilbake og gjør seg usynlige. Dermed er det også vanskeligere å gi dem hjelp.

- Flere av lærerne forteller at dette er deres evig dårlige samvittighet, de stille jentene som de ikke får sett nok og hjulpet nok. Mens guttene krever mer oppmerksomhet og gjør mer av seg, sier hun.

Fylling påpeker at synligheten til guttene er tveegget.

- De får mer oppmerksomhet, og blir mer sett som enkeltindivid. Samtidig får de også mer negativ oppmerksomhet. De er mer synlige, på godt og vondt.

- Den samme dobbeltheten gjelder jentene. De unngår mye negativ oppmerksomhet, de får være mer i fred, men blir også fratatt muligheten til hjelp på lik linje med guttene, sier hun.

Øker med alder

Men andelen jenter i spesialundervisning øker etter hvert som jentene blir eldre. På videregående skjer det en utjevning. Her er fordelingen 55-45 prosent.

- Det er en indikasjon på at jentene blir oppdaget etter hvert. Men kanskje er det i seineste laget for mange.

- Hvordan kan skolesystemet bedre fange opp og hjelpe jentene som sliter?

- Det er ei stor utfordring for skolene å se og hjelpe alle elevene, men det er ei utvikling på gang. Blant annet legges det mer vekt på at alle har rett til opplæring tilpasset sine forutsetninger.

- Og undervisningen varieres og brytes ned i mindre grupper, alt foregår ikke i en klasse med en lærer og 25 elever.

- Men så lenge den biologiske forklaringsmodellen er den som er politisk korrekt og som står så sterkt, tror jeg ikke dette vil endre seg nevneverdig. Generelt ser vi at biologiske forklaringsmodeller vinner terreng, mener Fylling.

Store forskjeller mellom kommunene

Hun fant også store forskjeller mellom de fire kommunene når det gjelder omfang av spesialundervisning. Det varierte fra fire til 16 prosent.

Spesialundervisning er et kommunalt ansvar, og Opplæringsloven gir et stort rom for lokalt skjønn. Forskjellene skyldes blant annet ulike modeller for ressursfordeling i kommunene.

- Fra nasjonalt hold har den rådende politiske ideologien de siste årene vært at spesialundervisning skal være forbeholdt de som har omfattende utfordringer, mens resten kalles tilpasset ordinær opplæring.

- Men i praksis er det store sprik i hva kommunene kategoriserer som spesialundervisning, sier Fylling.

Kommuneøkonomi avgjør

Dermed er også kommuneøkonomien med på å avgjøre hvem som får spesialundervisning.

- Kommunene i Akershus har behold ei gammel ordning, der skolene fikk et visst rammetimetall, pluss et påslag på ti prosent. Det var ei ordning som gjaldt inntil den nye kommuneloven kom i 1986.

- Det ekstra påslaget bruker skolene til tilrettelegging, styrking av klasser og ekstra voksenressurser. De to Nordlandskommunene i utvalget mitt hadde ikke denne ordningen, men brukte mer penger på tiltak til spesialundervisning, sier hun.

Men innholdet i tiltakene kan være ganske like.

- Skoler i Nordland og Akershus tilbød akkurat det samme lesekurset for elever med dysleksi. Ved den ene skolen gikk det over det ordinære budsjettet, i den andre var det et spesialundervisningstiltak.

- Spesialundervisningen er sosialt konstruert, og blir definert ulikt i ulike kommuner, forteller hun.

Foreldre har liten innflytelse

Foreldre til barn som får spesialundervisning, har ofte hyppigere og tettere samhandling med skolen enn andre foreldre.

Men idealet om partnerskap mellom foreldre og skole stemmer ikke med virkeligheten. Fylling konkluderer med at foreldrene har liten innflytelse på innholdet i opplæringen.

- Flere av foreldreinformantene mine hadde stått veldig på for å sikre at barna deres fikk hjelp. De har innflytelse over tildeling av ressurser, men i liten grad over innholdet i tiltakene.

Fylling beskriver to typer foreldreroller som skolen lett plasserer foreldrene i.

- Foreldrene framstår enten implementører eller klienter. Foreldre som hjelper skolen med å implementere de tiltakene skolen setter i verk, blir sett på som positive og samarbeidsvillige.

- Dette kan dreie seg om både ren faglig oppfølging og leksehjelp, men også tiltak som handler om grensesetting og for eksempel leggetider, tiltak som egentlig intervenerer i det vi vil kalle den private sfære, forteller hun.

Det motsatte er klientene, foreldre som opponerer mot de tiltakene skolen setter i gang, eller av ulike grunner ikke makter å følge opp.

- Da kan foreldrene lett bli sett på både som en del av, eller årsaken til elevens problem.

Inkludering, men ikke for alle?

I 2003 gikk Kvalitetsutvalget inn for å styrke alle elevers rett til tilpasset opplæring.

Utvalget foreslo også å avvikle ordningen med individuell rett til spesialundervisning, fordi den fungerer stigmatiserende, og er lite effektiv.

Elever med rettigheter etter Helseloven skulle likevel beholde rett til spesialundervisning.

Forslaget vakte kraftige protester fra blant annet brukerorganisasjonene, og ble ikke fulgt opp av Stortinget.

Fylling vil ikke ha noen formening om spesialundervisningen skal avvikles eller ikke. Men hun slår fast at retorikken ved skolene har endret seg.

Individuell tilpasning

- På 90-tallet var vi opptatt av integrering og inkludering i et sosial læringsfellesskap. Hvpu-reformen var gjennomført og de statlige spesialskolene avviklet. På 2000-tallet er vi mer opptatt av individuell tilpasning og mangfoldstenkning.

- Samtidig som det synes å ha blitt en større aksept for at noen grupper, klarer vi ikke å integrere eksempelvis elever med sammensatte og større læringsproblemer.

- Inkluderingen har fått en yttergrense, og noen grupper er på særskilte, segregerte tiltak likevel. Her ligger det en fare i at vi har ”gitt opp” idealet om inkludering av alle, mener hun.

Ingrid Fylling disputerte ved Universitetet i Bergen i midten av juni, med
avhandlingen ”Meget er forskjellig, men noe blir problem. En sosiologisk studie av spesialundervisningens institusjonelle praksis”.