Politiet ankommer en leilighet etter å ha blitt oppringt av en nabo som melder om familievold. Nå er alt rolig. Da politiet ringte på døra, var mor opptatt på kjøkkenet, mens far så på tv. På barnerommet ligger et barn tilsynelatende i søvn under dyna, mens storebror stenger verden ute med pc-spill og høretelefoner. Hva skal politiet gjøre?

– Møtet med politiet kan være disse barnas første møte med det profesjonelle hjelpeapparatet, sier forsker Carolina Øverlien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

– Politiet må være klar over hvordan barn reagerer i en slik situasjon. Det er slett ikke sikkert at disse to barna er så uberørte som de later til. Det er svært viktig at politiet forsikrer seg om at barna er trygge før de går, og at barna får den informasjonen de trenger om hva politiet kan gjøre for dem.

Sammen med førsteamanuensis Geir Aas fra Politihøgskolen har Øverlien studert politiets møte med barn som er utsatt for familievold. Øverlien har intervjuet voldsutsatte barn om deres møte med politiet, mens Aas har intervjuet politibetjenter om deres møte med voldsutsatte barn.

Mye usikkerhet hos politiet

Politiets retningslinjer for hvordan de skal forholde seg til voldsutsatte barn er motstridende. I politiets interne fagportal informeres betjentene om at de er viktige ressurspersoner for disse barna, og at de må møte barn med respekt og lytte til dem. Politiet skal stille åpne spørsmål og være klar over at dette kan være barnets eneste mulighet til å fortelle hvordan de har det.

Samtidig blir politiet i flere rundskriv informert om at de må være forsiktige med hvordan de snakker med barn. Barn skal helst avhøres av dommere eller spesialtrente etterforskere, og helst slippe å forklare seg mer enn en gang. Ikke minst skal de slippe å «sladre» på foreldre som er til stede i rommet.

– De betjentene som er de første på stedet når det meldes om familievold er ofte i starten av karrieren, og de mangler spesialtrening. At retningslinjene er motstridende gjør ikke situasjonen bedre. Mange av dem min kollega intervjuet ga uttrykk for at de er usikre på hvordan de skal forholde seg til voldsutsatte barn, forteller Øverlien.

Politibetjentene kan for eksempel være redde for at barna settes i fare ved å fortelle om volden mens foreldrene hører på. Forskerne er enige i at politiet skal opptre med forsiktighet. Men det betyr ikke at de skal la være å snakke med barna, mener de.

Stort sprik mellom barnas forventninger og virkeligheten

Øverlien har intervjuet barn som har vært vitne til fars eller stefars vold mot mor, og barn som selv har vært utsatt for vold fra omsorgsperson. Omkring halvparten av barna i hennes studie har selv kontaktet politiet for å stoppe volden.

Intervjuene viser at det ofte er et stort sprik mellom barnas forventninger og det som faktisk skjer når politiet dukker opp.

– På den ene siden har barn et bilde av politiet som er basert på tv-serier: Politiet jager tyver og slår inn dører, og barna tenker at pappa er jo ikke en tyv. Ideen om at politiet også har som jobb å beskytte mennesker som dem selv er ikke like sterk hos barn, forteller Øverlien.

Når det virkelig er krise, er det allikevel politiet barna henvender seg til. Enten ved å ringe selv, eller ved å be naboer eller slektninger om hjelp.

Da har de høye forventninger om at politiet skal ordne opp og redde dem ut av situasjonen. Enten ved at de tar med seg voldsutøveren eller flytter barnet og andre ofre for volden til et trygt sted. Det skjer imidlertid sjelden.

Barnet kan være i livsfare

I de aller fleste tilfellene hvor politiet tilkalles, roer situasjonen seg. Hvis ingen ønsker å levere en anmeldelse eller ber om hjelp til å komme til et trygt sted, drar politiet ofte igjen uten å gjøre noe av det barna forventer.

– Før de drar, må politiet forsikre seg om at barnet har det bra. Blant annet av den åpenbare grunnen at de må være sikre på at barnet ikke er i fare så snart politiet er ute av døra, sier Øverlien.

Hvor viktig det kan være, blir klart i en historie Øverlien forteller fra intervjuer hun har gjort i en tidligere svensk studie:

Politiet ankommer et hjem hvor alt virker rolig. Foreldrene snakker ikke svensk, og politiet må bruke datteren i huset som tolk. Politibetjentene konkluderer med at situasjonen er trygg og er i ferd med å gå da faren sier noe til datteren på sitt eget språk. Den ene politikvinnen stopper på dørstokken og spør: «Hva sa han til deg nå?» «Han sa at når dere har gått, så skal han sette fyr på meg,» svarer jenta.

For denne jenta gikk det bra fordi politikvinnen stilte et lite spørsmål ekstra. Det førte til at de tok henne med seg i stedet for å lukke døra og gå.

– Denne historien viser hvor viktig det er å ta den ekstra tiden og fokusere på barnet. Mange av disse barna har blitt truet på livet før de kontakter politiet. Situasjonen kan innebære liv og død for dem, og dette må politiet være klar over.

– Dersom det er barnet selv som har ringt vil dette være notert av alarmsentralen, slik at politiet kjenner til det. Men hvis barnet har bedt en annen kontakte politiet, mangler denne informasjonen, påpeker forskeren.

Sørg for at barnet tar kontakt neste gang noe skjer

Også i situasjoner hvor barnet ikke er i umiddelbar fare, er det svært viktig at politiet snakker litt med dem. De må sikre at barnet ikke blir så skuffet over mangelen på handling at han eller hun ikke ringer neste gang det er krise i hjemmet.

– For at barnet skal kjenne den tryggheten, må politiet vise at de er mennesker bak uniformen. Og de må være klar over hvor stort håp barna har til dem. Derfor må politiet fortelle barna hva de kan gjøre for dem og hva som skjer videre, understreker Øverlien.

De færreste av barna hun intervjuet kunne fortelle noe konkret om politibetjentene de hadde møtt. De husket ikke engang hva de het eller om det var en mann eller kvinne.

– Våre anbefalinger til politiet i denne situasjonen er enkle: Sett deg ned hos barnet, si hva du heter, fortell kanskje noe personlig om deg selv. Smil og hold øyekontakt. Rett og slett vær et menneske, ikke bare en uniform. Da øker sjansen for at barnet tar kontakt neste gang det er fare på ferde, sier forskeren.

Spør barna hva de ønsker skal skje

I Øverliens materiale finnes også eksempler på at politiet gjør alt riktig.

12 år gamle Alexander fikk ringt politiet etter at stefaren hadde forsøkt å kvele ham. Politiet var på pletten i løpet av et kvarter. De spurte Alexander hva han selv ønsket at skulle skje nå, og han ba om at han og moren måtte tas med til et trygt sted. Politiet kjørte dem til et krisesenter, men tok seg også tid til å vise fram politibilen og våpnene sine. Alexander syntes det hele var veldig spennende og var godt fornøyd med måten politiet håndterte situasjonen på.

– Ved å spørre barna hva de ønsker at skal skje, får politiet innsikt i barnets forventninger. Selv hvis de ikke kan oppfylle disse, får de en mulighet til følge opp med å forklare hva som kommer til å skje videre, sier Øverlien.

– Det er informasjon barna trenger. Slik får man avklart urealistiske forventninger, men også formidlet at det er riktig i å kontakte politiet senere selv om de kanskje ikke kunne løse alle problemene her og nå.

Forskerne mener at politiet må lære med om barns reaksjonsmønster, slik at de ikke tror at barn er uberørte selv om det kan framstå sånn. Men de understreker også at politiet kan mye mer enn de tror.

– Selv om de første som kommer til et hjem hvor det er meldt om familievold stort sett mangler spesialtrening for å snakke med barn, har de masse opplæring i å møte mennesker. Og barn er også mennesker, sier Øverlien.

Referanse:

Carolina Øverlien og Geir Aas: The police patrols and children experiencing domestic violence. Police Practice and Research: An International Journal, 2015, doi: 10.1080/15614263.2015.1086879.