Integrering med dramalek

Dramalek med tekster fra tospråklige barns familier kan gi bedre integrering i barnehagen.

Publisert

Tospråklige barn blir lettere avvist av andre barn, ifølge tidligere studier. Personalet i barnehagen snakker så lite som mulig med tospråklige foreldre på grunn av språkvansker.

Fortellinger hjemmefra som blir brukt i barnehagen kan bygge bro over ulikhetene og språkvanskene.

– Bruk av slikt tekstmateriale kan gjøre at det enkelte barn gjenkjenner noe som kan brukes i leken og at barnet dermed lettere deltar i for eksempel rollelek, sier Jorunn Melberg, førstelektor i drama ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Knytter hjem og barnehage sammen

Meberg fulgte barn og familier i en 3–6-årsavdeling med 18 barn. Sammen med personalet på avdelingen registrerte hun fortellingenes vei fra det tospråklige hjemmet og inn i bruk i barnehagen.

Foreldrene ble spurt om å komme med et eventyr, dikt, sang, fabel eller en historie som hadde fulgt familien og som barna kjente. Bidragene ble for eksempel brukt i en fortellerstund med figurer og dramalek.

Til slutt undersøkte forskeren hvordan dette virket på familien i etterkant.

– Det viser seg at det knyttet hjem og barnehage tettere sammen, sier Melberg.

Deltar lettere i aktiviteter

I det daglige arbeidet i barnehagen kan det være en utfordring for de ansatte å finne litterære tekster som treffer alle barna. Melbergs studie kan være nyttig i en slik sammenheng.

Men hver enkelt fortelling må behandles og formidles med respekt, understreker forskeren:

– Hvert barn er ekspert på sin fortelling, enten det nå er en sang, et eventyr eller en annen type fortelling.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Gir stolthet og bekreftelse

Melberg opptrådte som deltakende observatør i forskningsprosjektet og fikk selv erfare gleden hos en albansk jente da fortellingen jentas mor hadde levert, om et pinnsvin som henter nedfallsfrukt, ble brukt i barnehagen.

– Første gang jeg kom til barnehagen etter at moren hadde levert fortellingen, kom datteren stolt mot meg og fortalte at «mor har skrevet eventyr».

En assistent i barnehagen fortalte også om en kurdisk jente, der moren hadde levert en barnesang; «Min lille søte pusekatt». 

Jenta smilte hver gang den voksne nynnet eller sang sangen selv om hun ikke sa noe eller selv tok aktivt del, forteller Melberg som tror det også bekrefter noe hos datteren når moren blir bekreftet i barnehagen på denne måten.

– Når moren oppfattes som betydningsfull, kan det også styrke datterens selvfølelse, sier Melberg.

Skaper glede

Den albanske moren fortalte forskeren at datteren var veldig glad den dagen familiens fortelling skulle brukes i barnehagen.

– Dette viste at de snakket om det hjemme og var glade for det. Det kan også ha gitt fortellingen en ekstra status at den skulle få en dramatisk form som fortelleteater, sier Melberg.

Tekstmaterialet ble senere brukt både i møte med det enkelte barnet og med alle barna på avdelingen. Også hos personalet skapte materialet forventninger og ble en ekstra ressurs i barnehagehverdagen.

– Om hver familie bidrar med en fortelling kan det gjøre en forskjell, mener Melberg.

Bakgrunn:

Forskningsresultatene presenteres i boken Læringskulturer i barnehagen, en samling artikler av forskere tilknyttet Institutt for førskolelærerutdanning ved UiS.