Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskulen på Vestlandet - les mer.

I praksis blir adopsjon på mange vis overlatt til barnevernskontorene og kommunene, fordi det mangler tydelige føringer fra myndighetene, ifølge Øyvind Samnøy Tefre ved Høgskulen på Vestlandet.
I praksis blir adopsjon på mange vis overlatt til barnevernskontorene og kommunene, fordi det mangler tydelige føringer fra myndighetene, ifølge Øyvind Samnøy Tefre ved Høgskulen på Vestlandet.

Hvorfor er adopsjon så lite brukt i Norge?

– Politikerne fraskriver seg ansvar for hvordan adopsjon anvendes i barnevernet, sier Øyvind Samnøy Tefre. Han har forsket på hvorfor adopsjon er så utbredt i USA, men såpass lite brukt i Norge.

I Norge er vi vant til at staten blander seg inn i det private sfæren, så hvorfor er vi så restriktive på adopsjon?

I Norge blir barn i langtidsomsorgen ofte plassert i fosterhjem, der staten fungerer som deres verge. USA er på den andre siden i verdenstoppen når det gjelder adopsjon. Hvorfor det slik?

Øyvind Samnøy Tefre ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) har søkt etter svar i arbeidet med sin doktorgrad.

– Det kan virke som et paradoks at vi i Norge, som generelt aksepterer relativt høy grad av statlig inngripen, er mer restriktive enn amerikanerne, der staten generelt holder seg lengre unna familiesfæren, sier Tefre.

Han mener forskjellen mellom landene har sammenheng med at vi i Norge vekter det biologiske prinsippet tungt, også når barna er plassert i såkalte oppvekstplasseringer.

– I oppvekstplasseringer prioriterer man å opprettholde relasjonen mellom barna og de biologiske foreldrene. Mens man i USA mener at barn så fort som mulig skal tilbakeføres til en familie, utenfor den statlige sfæren.

Øyvind Samnøy Tefre disputerte nylig ved Universitetet i Bergen med doktorgradsavhandling om adopsjon.
Øyvind Samnøy Tefre disputerte nylig ved Universitetet i Bergen med doktorgradsavhandling om adopsjon.

Store forskjeller mellom land

Tefre forteller at undersøkelser i henholdsvis norsk, amerikansk og engelsk barnevern viser store forskjeller på hvordan de vurderer adopsjon som et mulig tiltak.

I avhandlingen spør Tefre barnevernsansatte i disse tre landene hvordan de ville vurdert adopsjon, i følgende tenkte eksempel:

En fem måneder gammel gutt blir plassert i fosterhjem etter å ha blitt utsatt for alvorlig mishandling av sine rusavhengige foreldre. Gutten er nå tre år gammel, og fosterforeldrene ønsker å adoptere gutten. De biologiske foreldrene er fortsatt i aktiv rus, og har aldri besøkt gutten i løpet av de 2,5 årene han har bodd i fosterhjem.

– I USA og England svarte henholdsvis 96 og 98 prosent at de ville fremmet sak om adopsjon for gutten, mens i Norge var 60 prosent enige i den vurderingen, forteller Tefre.

Hva er det beste for barnet?

Tefre etterlyser at flere politikere og beslutningstakere reflekterer rundt hva det vil si å vokse opp i fosterhjem. Hvem er egentlig familiene til disse barna? Hvor reiser barnet hjem til jul når det er voksent? Hvor har det sin familietilhørighet?

– Det handler om å se det fra barnets perspektiv. For barn som lever i fosterhjem er det alltid rom for tvil og usikkerhet om plasseringens varighet, og mange barn vil oppleve flere fosterhjem i løpet av oppveksten.

– Slik tvil om tilhørighet kan skape utrygghet, og være spesielt skadelig for barn som allerede har opplevd omsorgssvikt og brudd i relasjoner til omsorgspersoner, sier han.

Tefre mener at styrken ved adopsjon er at det skaper en livslang forpliktelse mellom adoptivforeldre og barn. Det gir barnet en absolutt tilhørighet i familien der barnet vokser opp.

– Når barn adopteres opphører også det offentliges rolle som barnets verge. I motsetning til fosterforeldre kan adoptivforeldrene ta beslutninger for sitt barn i likhet med alle andre foreldre og familieforholdet gis juridisk beskyttelse, sier han.

– Blir adopsjon brukt i for liten grad i Norge?

– Ja. Barn i langtidsomsorg har behov for stabilitet og forutsigbarhet. I Norge er plassering i fosterhjem det vanlige, men en burde stille spørsmål ved om bruk av adopsjon hadde vært det riktige i mange flere tilfeller.

– Jeg tror mange av sakene der barn er i fosterhjem, er ganske like de sakene der barn allerede har blitt adoptert. Adopsjon har bare ikke blitt foreslått, sier Tefre.

Han forklarer at stadig mer forskning tegner et entydig bilde av at barn som blir adoptert, generelt gjør det bedre i livet enn barn som vokser opp i fosterhjem. I disse undersøkelsene har forskere sett på blant annet utdanningsnivå, helse, inntekt og selvmordsrate.

Utydelige politiske signaler

I praksis blir adopsjon på mange vis overlatt til barnevernskontorene og kommunene, fordi det mangler tydelige føringer fra myndighetene, ifølge Tefre.

– Barnevernskontorene er usikre, fordi det ikke kommer noen tydelige politiske signaler om når adopsjon er et godt tiltak. Høyesterett har gitt noen uttalelser, men vi vet ikke om det når fram til tjenestene. Mye tyder på at tolkningen av politiske og rettslige signaler spriker mellom tjenestene, sier Tefre.

– Vi vet at det er store variasjoner i praksisen av adopsjon, og at det avhenger av kontoret og ofte den enkelte saksbehandler. Noen kontor praktiserer ikke adopsjon i det hele tatt. På et så sensitivt område som adopsjon, så burde ikke systemet være så tilfeldig som det er.

Har stoppet opp

I 2009 lovet den rødgrønne regjeringen at den kommunale barneverntjenesten skulle få en veileder for vurdering av adopsjon. Men elleve år senere er veilederen fortsatt ikke utarbeidet. Heller ikke i høringsutkastet til ny barnevernlov ble det gitt tydeligere føringer for vurdering av adopsjon i barnevernet.

– I et så alvorlig inngrep som adopsjon er, så er det viktig å ha et avklart forhold til hvordan man veier hensyn opp mot hverandre. Norske myndigheter er ikke villige til å gjøre det. De svarer at dette er individuelle saker. Det blir en ansvarsfraskrivelse som gjør det vanskeligere for barnevernet å ta beslutninger, og leder til forskjellsbehandling av barn i oppvekstplasseringer, mener Tefre.

– Det er tungt å gå inn i en prosess om adopsjon, og en påkjenning for alle involverte parter. Men det kan være det beste for barnet. I dag spriker det i alle retninger. Jeg blir bekymret for at barn som trenger den ekstra beskyttelsen, ikke får det, sier han.

Norsk barnevern under lupen

Norsk barnevern er for tiden under lupen i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Norge har siden 2015 blitt felt på sju saker, og rundt 30 saker ligger på vent.

– Det som er spennende nå, er at mange av sakene som er meldt inn til menneskerettighetsdomstolen, går nettopp på adopsjon. Norge er det landet i Norden som har gjort flest adopsjoner, men det er svært få hvis vi sammenlikner oss med for eksempel Storbritannia. Men i mange land skjer ikke adopsjon uten foreldrenes samtykke i det hele tatt, sier han.

Kritikken som har haglet mot norsk barnevern fra utlandet har i stor grad handlet om at Norge gjør få tilbakeføringer til biologiske foreldre. Men at Norge utfører fryktelig mange omsorgsovertakelser sammenliknet med andre land, mener Øyvind Samnøy Tefre er en myte.

– Vi fører ikke god statistikk på antall tilbakeføringer i Norge, men det er en antakelse i feltet at når barnevernet først plasserer noen i fosterhjem, så har man allerede gjort det som gjøres kan. Når det først blir gjort, er ofte sakene så alvorlige at det er få som blir tilbakeført.

– Kritikken bør vi uansett ta på alvor. Det er ingen motsetning mellom å jobbe aktivt for å tilbakeføre barn som kan tilbakeføres, og å benytte adopsjon i tilfeller der slik tilbakeføring ikke er mulig, sier han.

Referanser:

Øyvind Samnøy Tefre: Exploring Boundaries of Legitimate State Intervention : Adoption as a Child Protection Measure in Norway and the United States. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2020.

Øyvind S. Tefre: The Child’s Best Interests and the Politics of Adoptions from Care in Norway, The International Journal of Children's Rights, 2020. Sammendrag. Doi.org/10.1163/15718182-02802004

Powered by Labrador CMS