Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Stavanger - les mer.

Eirik Ulveseter (15) sammen med klassekameraten Kate Kristipone (15) ved Vardheia ungdomsskole på Bryne scroller konsentrert nedover en av artiklene på Metapedia.
Eirik Ulveseter (15) sammen med klassekameraten Kate Kristipone (15) ved Vardheia ungdomsskole på Bryne scroller konsentrert nedover en av artiklene på Metapedia.

Elever kan bli lurt av falske Wikipedia

Nettet flommer over av såkalte leksikon som til forveksling ser ut som Wikipedia. Noen av de største er basert på nazistisk tankegods.

– Herregud!? «Verdensjødedommen erklærte krig mot Tyskland …» Hvilke forutsetninger har en elleveåring for å vurdere sannhetsgehalten i dette? Ingen.

Arne Olav Nygard er førsteamanuensis i lesevitenskap ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger. Det som har fått ham til å hoppe i stolen, er møtet med det Wikipedia-lignende «leksikonet» Metapedia.

Beskrives som et høyreekstremt leksikon

Nesten til forveksling likt Wikipedia presenterer Metapedia seg på sin egen inngangsside som «et elektronisk oppslagsverk om kultur, vitenskap, filosofi og politikk» som «har en metapolitisk oppgave, å informere om tabubelagte eller bevisst bortglemte emner og har et mål om å påvirke samfunnsdebatten, kulturen og historiesynet».

EU-parlamentet har en litt annen beskrivelse av nettstedet:

I en rapport fra 2019 beskriver de Metapedia som et høyreekstremt leksikon som er åpent rasistisk og som sprer konspirasjonsteorier og holocaust-fornektelser.

Wikipedia selv skriver i sin omtale at kopi-nettsiden har «fascist, far-right, white nationalist, white supremacist, anti-feminist, homophobic, Islamophobic, antisemitic, Holocaust-denying and neo-Nazi points of view».

– Når læreboka er fraværende eller mister status, mister elevene også en innføring i det mest sentrale verktøyet man har for å tenke kritisk: fagspråket, sier forsker Arne Olav Nygard.
– Når læreboka er fraværende eller mister status, mister elevene også en innføring i det mest sentrale verktøyet man har for å tenke kritisk: fagspråket, sier forsker Arne Olav Nygard.

Vanskelig å avsløre den politiske slagsiden

Metapedia er bare ett av en rekke slike nettsider, ifølge sjefredaktør Erik Bolstad i Store norske leksikon.

– Wikipedia driver på fri programvare, MediaWiki, som hvem som helst kan ta i bruk for å lage nettsider som ender opp med å se ut mer eller mindre som Wikipedia, sier Bolstad.

Han forteller at noen av disse er sterkt politiske. Men man skal være veldig godt trent for å oppdage den underliggende politiske slagsida til disse sidene.

Leksikonredaktøren som gikk på limpinnen

For mens falske nyhetssider har det med å presentere sakene sine i så tydelige vendinger at det er ganske lett å forstå at det ligger en politisk agenda bak, roper ikke de digitale oppslagsverkene ut det politiske ståstedet sitt med store titler og prangende overskrifter.

På Metapedia har for eksempel jødeutryddelsen fått en egen artikkel, med en kommentar om at ja, dette skal ha skjedd. En liten tvil der, altså, men ren fornektelse er det ikke.

Språkstilen på nettsiden er fortellende og lett akademisk i formen, velkjent fra leksikonsjangeren, og det er både faktaopplysninger og årstall å finne.

Og da er det fort gjort å la seg lure.

– Jeg har endt opp i Metapedia selv jeg, uten å legge merke til det. Jeg leste blant annet ganske mye av en artikkel om kulturmarxisme, tror jeg det var, før jeg begynte å tenke at «dette var da veldig rart …», sier Bolstad.

Først da la han merke til at det var bilde av en hvit mannsfigur oppe til venstre og ikke av Wikipedia-jordkloden, og han oppdaget hvor han faktisk befant seg.

Det er altså slike nettsider skoleelever kan møte når de søker etter informasjon til skoleoppgavene sine.

Elever: – Mange kan bli lurt

– Det er nok mange elever som ville tatt denne nettsiden seriøst, ja, sier Eirik Ulveseter (15). Sammen med klassekameraten Kate Kristipone (15) ved Vardheia ungdomsskole på Bryne scroller han konsentrert nedover en av artiklene på Metapedia.

Den presenterer Hitler først og fremst som en bestselgende forfatter og viktig filosof.

– Mange er nok ganske godtroende. Hvis det ser ut som Wikipedia og man tror det er Wikipedia, så tenker de at det må være troverdig, sier Kate.

Selv er Eirik og Kate nøye særlig med å sjekke kildene i nettartiklene de kommer over når de skal gjøre skolearbeid. Kildelista i Hitler-artikkelen er også en av grunnene til at de raskt avviser denne siden som seriøs.

– Du kan stole på innholdet hvis det for eksempel refereres til Store norske leksikon, og de skriver omtrent det samme, men ikke hvis kilden er et blogginnlegg skrevet av en eller annen influenser i 2011 eller noe sånt. Her er kildene stort sett referanser til andre nettsider, sier Eirik.

Mener det kan bli for mye digitalisering

Kate og Eirik er som de fleste norske skoleelever vant med å søke på nett etter kilder til skoleoppgaver eller kunnskap.

Skoleforsker Nygard har selv lenge vært positiv til å innføre digitale verktøy i skolen. Selv har han forsket på blogging i undervisninga, og han underviser masterstudenter i lesing og skriving i digitale omgivelser.

Men selv for en i utgangspunktet progressiv teknologioptimist kan det bli for mye digitalisering i skolen.

– De siste årene har det skjedd noen viktige ting samtidig i skolen, forklarer han:

For det første har læreplanene gått bort fra en tenkning om et pensum med tekster som elevene skal lese i løpet av skoletiden. I stedet for å ta utgangspunkt i bestemte tekster er læreplanene nå målstyrte. Da forsvinner også lærebokas betydning.

For det andre har det digitale gradvis blitt mer anerkjent som en del av elevenes virkelighet. Og for det tredje har kommuner over hele landet satset på digitale verktøy.

I sum fører dette til ekstremt høye krav til elevenes evner til kildekritikk og kritisk lesing og tenking, mener forskeren.

Nå frykter han at elevene er i ferd med å miste tilgangen til viktige fagtekster og med det noe helt sentralt: fagspråket som de trenger, for å kunne vurdere kvaliteten i tekstene de møter – både i skolen og fritida.

Ulik tolkning av begrepet kritisk lesning

Læreplanen, som ble revidert i 2020, har tatt inn over seg dette. I skolens og lærernes viktigste styringsdokument har kritisk lesing fått en fremtredende plass.

I overordnet del står det at «elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles», og i norskfaget skal de «kunne reflektere kritisk over hva slags påvirkningskraft og troverdighet tekster har».

Men er det nok å skrive dette inn i læreplanen? Nei, mener Nygard.

– Det er en del, for å si det rett ut, teite operasjonaliseringer av begrepet kritisk tenking der ute. Noen mener at bare man stiller spørsmål eller har andre perspektiver enn de man har hørt før, så er man kritisk. Men det å tenke kritisk er ikke en strategi som kan læres en gang for alle.

Lærebøker er avgjørende

Selv om digitale verktøy kan føre med seg mye verdifullt i undervisningen, mener han lærebøker er helt avgjørende for at elevene skal lære seg å virkelig forstå hva det er å tenke kritisk innenfor de ulike skolefagene.

– Hva er en fagtekst? Man kan begynne med å spørre om det. Jo, en fagtekst er en fagfellevurdert tekst som viser at så langt som dette er det vi har kommet i tenkinga, for å bli enige om hvilke ord vi skal bruke om et fenomen, sier Nygard og fortsetter:

– Innholdet kan spores, verifiseres og falsifiseres, og det finnes kilder. Skolen gir elevene en slags garanti for at dette er så godt som det kan få blitt innenfor faget. Man kan være uenig med det som står i læreboka, men man kan alltid finne ut hvor det som står der, kommer fra.

Nygard sier videre at lærebøkene i de ulike fagene er med på å sosialisere elevene inn i standpunktene og tenkemåtene i faget.

– Når læreboka er fraværende eller mister status, mister elevene også en innføring i det mest sentrale verktøyet man har for å tenke kritisk: fagspråket.

Han scroller seg nedover Metapedia-artikkelen om Hitler igjen.

– I stedet møtes elevene av sånt som dette.

Bekymret for fremvekst av alternative kilder

I en ny studie av Lisbeth Elvebakk og Marte Blistad-Balas kommer det frem at norske lærerstudenter har utfordringer med å vurdere tekster kritisk, og at lærerutdanningen derfor må legge vekt på å lære opp studentene i kritisk lesing.

Krister Staurset er læreren til tiendeklassingene Eirik og Kate. Han er bekymra for fremveksten av alternative kilder, som ofte presenteres i en form som er mer engasjerende enn hvordan kunnskapen blir presentert på skolen.

– Det er jo livsfarlig, sånne sider som den der. Jeg er enda mer bekymra for det konstante trykket fra sosiale medier. Jeg forsøker å lære dem opp i at de må være på vakt hvis det de leser appellerer veldig sterkt til følelsene.

– Jeg mener skolen på mange måter har feila litt. I stor grad er skolen basert på at elevene skal fylles opp med informasjon, men de stimuleres ikke mye til å stille spørsmål eller forstå hvorfor noe er som det er, sier lærer Krister Staurset.
– Jeg mener skolen på mange måter har feila litt. I stor grad er skolen basert på at elevene skal fylles opp med informasjon, men de stimuleres ikke mye til å stille spørsmål eller forstå hvorfor noe er som det er, sier lærer Krister Staurset.

Vil ha delaktige elever

Lærer Staurset har deltatt i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Stavanger om kritisk tenking i skolen fra han var nyutdannet for seks år siden. Dette har formet ham som lærer, forteller han.

– Da jeg starta som lærer, var jeg selv litt blenda av forelesningsmodellen – at læreren står der og snakker. Men etter hvert har jeg utvikla meg i en retning der jeg vil ha elevene mer og mer delaktige.

Når elevene hans leser tekster i samfunnsfag, KRLE eller engelsk, jobber de gjerne i par, forteller ham.

– For eksempel leser de ofte en tekst alene først før de så skal diskutere den med sidemannen. Hva mener du? Hvorfor mener du det du mener? Jeg sier gjerne at elevene har rett på egne meninger, men ikke egne fakta.

– Skolen har feila

Staurset ønsker også at elevene skal læres opp til en slags ydmykhet. At det går an å tenke at du kan ta feil.

– Det handler ikke bare om å gjennomskue alternative nyheter eller fakta. Like viktig er den demokratiske dannelsen ved å kunne argumentere og diskutere noe i fellesskap, understreker han.

Han mener det er på tide å tenke nytt rundt om undervisning hvis man skal øve elevene opp i kritisk tenking og lesing.

– Jeg mener skolen på mange måter har feila litt. I stor grad er skolen basert på at elevene skal fylles opp med informasjon, men de stimuleres ikke mye til å stille spørsmål eller forstå hvorfor noe er som det er.

Advarer mot å fjerne lærebøkene

Nygard er enig med Staurset at det å lære seg å lese tekster kritisk, er noe som må foregå hele tiden i klasserommet.

– Språk, fag og kritisk tenking henger sammen. Først når elevene har vært i faget og fagspråket en stund, når de har lært seg å bruke godkjente måter å tenke på i de ulike fagene – enten det er matematikk eller norsk eller KRLE – kan de begynne å være kritiske til det.

Og disse idealene kan fint finne sted i skolen, mener forskeren.

– Mye er opp til lærerne selv. Men mange av dem jobber i kommuner som ikke har eller tar seg råd, til lærebøker.

Og det er en utvikling han advarer sterkt mot.

– Hvis skoleelever ramler ut i alternativ fakta-universet, er det jo potensielt katastrofalt. Kommunepolitikere, skoleledere og lærere som ser at fagbøkene og skolebibliotekene er i ferd med å forsvinne der de er, må tenke seg veldig nøye om.

Referanser:

Lisbeth Elvebakk og Marte Blikstad-Balas: Kritisk lesing i høyere utdanning: Hvordan forholder lærerstudenter seg til tekster som krever kritisk lesing? Nordic Journal of Literacy Research, 2022. Doi.org/10.23865/njlr.v8.3347

Powered by Labrador CMS