– Jeg er jo ikke glad for at jeg har dysleksi, men jeg er veldig glad for å ha fått diagnosen. Den forklarer mye. Mange brikker har falt på plass nå, sier Kent-Rune Myrseth.

Butikksjefen på Prix i Tromsø smiler, snakker litt butikkprat med en av de ansatte og hilser på kundene som kommer innom for å handle. Selv om det er tidlig formiddag, er det et jevnt sig med kunder.

For hver tjuende som kommer innom, er det statistisk sett minst én med alvorlig grad av dysleksi. Men som hos butikksjef Myrseth vises det ikke utenpå.

Skjult handikap

­– Dysleksi er et skjult handikap som dessverre blir oppdaget altfor seint hos mange. De mest kjente tegnene på dysleksi er lese- og skrivevansker, men disse vanskene kommer relativt seint i barnas utvikling. Internasjonal forskning viser at det finnes klare risikotegn allerede før skolestart. Tidlig avdekning kan utgjøre en enorm forskjell i livene til dyslektikerne.

Det sier Trude Nergård Nilssen, professor ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT Norges arktiske universitet.

Gjennom fem år har hun ledet en forskningsstudie som har gjort grundige og årlige observasjoner på 58 barn for å kartlegge tidlige tegn på dysleksi. 

Går igjen

Internasjonal forskning viser at effekten av tidlig innsats reduseres raskt etter hvert som barna blir eldre. Ifølge interesseorganisasjonen Dysleksi Norge kan effekten av tiltakene mot dysleksi være redusert med 50 prosent allerede i tredjeklasse. Det er på dette tidspunktet at vi i Norge i dag starter med diagnostisering av barna.

– Vi tror det er mulig å oppdage dysleksi enda tidligere, kanskje allerede i barnehagen, og jobber for å finne metoder for å kunne gjøre nettopp det, sier Trude Nergård Nilssen.

De fleste barna som deltar i dysleksistudien ved UiT var bare ett år gamle da de første observasjonene startet, og fordi mange av barna kommer fra familier hvor foreldrene eller andre slektninger har dysleksi, vet forskerne at en del av barna trolig kommer til å utvikle dysleksi.

– Vi vet at dysleksi går igjen i familier og ved å følge barna tett til de eventuelt utvikler lese- og skrivevansker, får vi data som gjør at vi kan gå tilbake i tid og se på testresultatene for å se etter tidlige tegn på dysleksi, sier professoren i spesialpedagogikk.

Selv om det fortsatt er noen år til studien er ferdig, kan forskerne allerede skimte et mønster hos barna som de tror vil få en dysleksidiagnose.

– Vi diagnostiserer ingen. Det er det andre som gjør. Men vi tror det blir et samsvar mellom våre observasjoner og fagfolkenes senere diagnoser, sier UiT-professoren.

Ikke smart nok

Da Kent-Rune Myrseth meldte sin ettårige sønn på studien for fire år siden, tenkte han at sønnen kunne bidra i kontrollgruppen. Selv om han opplevde skolen som et eneste stort, svart hull, og aldri lærte seg å lese eller skrive skikkelig, tenkte verken han eller skolen at dysleksi var årsaken.

– Jeg trodde jeg var dum, at jeg rett og slett ikke var smart nok til å lære meg å lese, sier Myrseth.

Derfor valgte han en kort og praktisk utdanning, først fagbrev som snekker, deretter fagbrev innen salg og service. Hele tiden korteste vei forbi bøkene.

Som et ledd i Dysleksistudien må foreldrene intervjues om egen skolegang og ta tester for å kartlegge eventuelle lese- og skrivevansker hos seg selv. Da Kent-Rune Myrseth sammenlignet eget resultat med sønnens mamma, skjønte han at noe var galt. Han sjekket med slekta om det var andre som hadde slitt med lese- og skrivevansker. Svaret var ja, og via fastlegen ble han henvist til logoped. Resultatet var entydig. Dysleksi.

– I veldig mange familier har det vært tabu å snakke om lese- og skrivevansker. Flere foreldre i studien vår har fått seg en overraskelse når de har kontaktet egne foreldre og søsken for å undersøke. Studien vår bekrefter det annen forskning har vist før: Dysleksi har ikke noe med IQ å gjøre, sier Trude Nergård Nilssen.

Lydrett

Internasjonal forskning viser at mennesker over hele verden har dysleksi, men at dysleksi har ulike uttrykksformer fra språk til språk. Grunnen er at dyslektikere sliter med å koble bokstavlyder med bokstaver.

Lydrette språk, språk hvor bokstavene har samme lyd uansett, er lettest å lære seg. Derfor har dyslektikere fra Finland typisk færre lesefeil enn engelsktalende dyslektikere. 

– På finsk har bokstavene stort sett samme lyd uansett hvilke ord de dukker opp i, men på engelsk er det annerledes. Bokstaven a høres helt forskjellig ut i ordene hand, ball, garden og hate, mens du finner lyden u i ord som skrives helt forskjellig, som i two, too og through. For personer som i utgangspunktet har problemer med å koble lyd og bokstav blir det vanskelig med så mange variasjoner. Norsk ligger et sted mellom finsk og engelsk, sier professoren i spesialpedagogikk.

Hatfaget

– Engelsk var selveste hatfaget på skolen, sier Kent-Rune Myrseth. Spesialundervisning på videregående hjalp godt på, det samme gjør engelske filmer. Men han synes det vanskelig å skrive språket.

– Og så snakker jeg Petter Solberg-engelsk, ler han.

Han håper at engelskundervisningen i skolen er bedre tilrettelagt for dyslektikere i dag enn da han selv gikk på skolen. Trude Nergård Nilssen mener det er store forskjeller, også fra klasserom til klasserom på samme skole. Hennes erfaring er at mange lærere har en privat oppfatning av hva dysleksi er.

Det kan Stian Olsen bekrefte. Akkurat nå står han og filmer i kommunestyresalen i Tromsø rådhus. Det er kommunestyremøte, og 19-åringen fra Tromsø er hyret inn for å formidle levende bilder.

I salen skal det stemmes over tre forskjellige forslag. Flere av bystyrets 43 representanter sier de har lest sakspapirene og hørt innleggene, men uttrykker likevel stor usikkerhet over hva forslagene egentlig betyr.

Statistisk sett kan fire av dem en eller annen grad av dysleksi. Tenåringen som står bak kameraet, har en alvorlig grad av dysleksi og har valgt å ta en pause fra bøkene for å frilanse som fotograf. Han ble ferdig med videregående i vår, etter 13 skoleår med lærere som hadde svært ulikt syn på utfordringene hans. Selv om Olsen fikk diagnosen allerede i grunnskolen, ble skolegangen en kamp om forståelse og hjelp.

Hardt arbeid

– Jeg jobbet veldig hardt med skolearbeidet og fikk mye hjelp av mamma. At jeg fikk gode karakterer, gjorde at flere lærere ikke trodde jeg hadde dysleksi. Jeg måtte lese høyt som alle andre, og noen mente at jeg var lat når jeg spurte om å få tilrettelagt undervisning, forteller 19-åringen.

En av lærerne på videregående sa det rett ut: Han brydde seg ikke om dysleksien.

– Han skulle ha skriftlig egenvurdering til bilder jeg tok. To hele sider med tekst, ellers strøk jeg på oppgaven. Det ble ikke spesielt bra, sier Stian Olsen.

Andre lærere rettet absolutt alle skrivefeilene, uansett hvilket fag det var snakk om.

– Det var sikkert godt ment, men det er ikke spesielt motiverende når den eneste tilbakemeldingen som kommer går på skrivefeil, sier Olsen.

Hjelpemidler

– Jeg har møtt ungdom som bruker all våkentiden til å kompensere for dysleksivanskene. De ønsker gode karakterer og møter en skole som ikke skjønner hva dysleksi er, sier Trude Nergård Nilssen.

Hun begynte å interessere seg for diagnosen da hun møtte mange dyslektikere gjennom jobben ved PPT, Pedagogisk-psykologisk tjeneste. Siden skrev hun sin doktorgrad om dysleksi.

– Det finnes ingen universelle løsninger for dyslektikere, men jo tidligere vi blir klar over hvilke unger som har dysleksi, jo tidligere kan skolen hjelpe til med tilpasset undervisning. Det finnes allerede gode hjelpemidler og metoder, både for å kartlegge problemene og for å tilpasse undervisningen. Men dessverre er det ikke alle i skolen som kjenner til det, sier Nergård Nilssen.

Dårlig mamma

– Da Stian fikk det vanskelig på skolen, ble jeg ordrett beskyldt for å være en dårlig mamma. Jeg fikk også beskjed om at vi ikke tok leksearbeidet på alvor. Vi søkte spesialisthjelp, men læreren ville ikke samarbeide med spesialisten. Hun mente hun kunne lese- og skriveopplæring etter mange år i skolen. Løsningen til skolen var å øke dosene av det som ikke virket. Hvert ord Stian skrev feil, havnet i en feilordkonvolutt, slik at han skulle lære seg ordet. Konvolutten ble bare tykkere og tykkere, sier mamma Lisa Melkild Olsen.

Tobarnsmammaen er lærerutdannet, jobber i skolen og skjønte tidlig at begge barna hadde lese- og skrivevansker, akkurat som pappaen. I dag har begge ungene fått diagnosen dysleksi. Datteren Hilde har møtt en skole som ønsker å hjelpe. Vendepunktet for Stian kom da han fikk en lærer på ungdomsskolen som tok lese- og skriveproblemene på alvor.

– Hun utgjorde en enorm forskjell i livene våre. Hadde det ikke vært for henne, tror jeg Stian hadde blitt en del av dropout-statistikken. Vi har sett at tilpasset opplæring hjelper, både på fag og selvtillit. Tenk om ungene hadde fått det allerede i barnehagen, sier Melkild Olsen.

Får hjelp

I dag blir de fleste diagnostisert først etter minst tre til fire år på skolen. Da er mye av grunnopplæringen i lesing og skriving ferdig, og grunnlaget for resten av skoleløpet allerede lagt.

– For meg er det mange tog som har gått, men det kommer ikke noe godt ut av å dvele ved det, sier Kent-Rune Myrseth.

Butikksjefen stortrives i Coop-systemet og har lykkes med å finne en god og stabil plattform i livet. Nå håper han at Dysleksistudien ved UiT lykkes, slik at alle barn med dysleksi får hjelp så tidlig som mulig. I en alder av 40 år har han endelig fått den hjelpen han skulle hatt for over 30 år siden. Men viktigst av alt:

– Det ser ut til at femåringen min allerede klarer seg mye bedre i lesing og skriving enn det jeg gjorde. Skulle han likevel ha dysleksi, oppdager vi det tidlig fordi han er med i studien, og han vil få hjelp, sier Kent-Rune Myrseth og tar en pause.

– Men livet blir mye enklere uten.