Frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, men dagens ungdom engasjerer seg ofte i aksjoner i stedet for i de tradisjonelle politiske organisasjonene.

Dette engasjementet blir ikke hørt på samme måte som stemmene i for eksempel ungdomspartier.

Det mener Guro Ødegård, doktorgradsstipendiat ved Institutt for samfunnsforskning, som har skrevet avhandlingen “Motløs ungdom. Nytt engasjement i gammelt demokrati.”

Styrt av voksne

For å involvere ungdom i politikk, iverksetter myndighetene blant annet kommunale ungdomsråd, der et knippe ungdommer i kommunen kan behandle saker etter voksenpolitisk modell.

- Problemet er at de er styrt av voksne, bygger på en tradisjonell politisk agenda og appellerer i liten grad til ungdommen. Denne politiske kanalen ser ut til å være for smal til også å favne andre viktige ungdomsstemmer.

- Det som er bra er at ungdommene i kommunalt ungdomsråd lærer seg de politiske spillereglene og får en unik kompetanse på å drive tradisjonell polikk.

- Slik blir det for mange et springbrett inn i partipolitikken, men dette gjelder jo noen veldig få i hver kommune, sier Ødegård.

Politisk steinkasting

Hun etterlyser nå en større åpenhet for å tolke handlinger som politiske.

- Man kan for eksempel spørre seg hva som lå bak steinkastingen under Gazademonstrasjonene, sier Guro Ødegård.

- Det kan godt hende at steinkastingen og sinnet også representerte et uttrykk for utenforskap, selv om disse guttene mangler et vokabular som er forståelig for myndighetene.

- Det er ikke sikkert at det bare var barnevernet som skulle mobiliseres i etterkant av Gaza-demonstrasjonen. Kanksje de etablerte politikerne og de politiske institusjonene skulle tatt innover seg hva dette faktisk kunne handle om, sier Guro Ødegård.

Hun mener at Norge også må ta høyde for at denne typen politisk opposisjon kan øke i framtid – særlig dersom man ikke diskuterer hvordan man skal inkludere de nye og alternative stemmene.

- I stedet for å ta ungdoms initiativ på alvor og spørre hva de driver med der ute, inviterer samfunnet ungdommen inn i systemer som kontrolleres av maktapparatet.

- Det blir litt som å etablere en offentlige taggevegg; brodden blir på en måte borte, og da forsvinner liksom og meningen bak taggingen, sier Ødegård.

Fulgte Unge Høyre og Natur og Ungdom

Hun har sett på hvor stor andel unge som er politisk aktive, og på hvilke arenaer de er engasjerte.

Hovedmaterialet til avhandlingen har hun hentet fra den store Ungdom i Norge-undersøkelsen fra 2002. I tillegg har hun gjort ulike intervjuer med ungdom. Hun har blant annet fulgt opp medlemmer av Unge Høyre og Natur og Ungdom fra 16- og 17-årsalderen til tidlig i 20-årene.

- Jeg ville finne ut hvordan ungdom selv snakker om sitt engasjement, hvilke begreper de bruker og hvilke mening og motivasjon som ligger bak.

- Etter hvert skjønte jeg at det var nødvendig å stille spørsmålet om politisk engasjement på en litt annet måte enn det som blir gjort overfor voksne borgere og i godt utprøvde internasjonale undersøkelser, sier hun.

De tradisjonelle målene på politisk engasjement viste seg å ikke være særlig relevante for elever i ungdoms- og videregående skole. Mange av elevene som hevdet å ikke være politisk interesserte, holdt fast på at de var interesserte i samfunnsspørsmål, i følge avhandlingen.

- Ungdom diskuterer mye med sine venner og medelever. Skole, rus, rasisme, slankepress, mobbing. Dette er jo svært samfunnsaktuelle saker, men ungdom definerer de ikke nødvendigvis som politikk, sier Ødegård.

Få stemmer kommer helt opp

Dagens politikere har ofte lang fartstid, og mange er rekruttert fra ungdomspartiene.

Guro Ødegård fulgte opp medlemmer fra Natur og ungdom og Unge Høyre i flere år, fra de var midt i tenårene, til de ble over 20 år gamle.

Selv blant medlemmene i en tung organisasjon som Natur og Ungdom er det vanskelig å jobbe seg til innflytelse i de etablerte politiske miljøer, i følge intervjuene hennes.

Mange av medlemmene av Unge Høyre derimot, hadde gått gradene i partiet.

- Partiungdommen synes å få makt gjennom å være ungdomorganisasjonen til et etablert parti. Aksjonistene derimot, står i fare for å miste motivasjonen når engasjementet deres går fra å være grasrotaktivisme, til å bli lobbyarbeid i den store politikken, sier Ødegård.

Båret fram av partiet

- Unge Høyre-medlemmene hadde fra de var 16-17 år hele tiden en kanal inn i maktapparatet gjennom moderpartiet. Her møtte de støtte, oppmuntring og lærte seg hvordan de skulle få innflytelse.

- De hadde en politisk karrierestige å følge. De ble løftet fram og fortalt at de var viktige og bra.

En av informantene til Ødegård fra Natur og Ungdom hadde etter fem år klart overgangen fra ungdomsengasjement til den store politikken, men jevnt over hadde disse tidligere svært aktive miljøungdommene mistet mye av motivasjonen, i motsetning til informantene fra Unge Høyre.

Ødegård mener at en viktig forskjell på de to gruppene er at de i ungdomspartiet allerede hadde tilpasset seg et system, mens naturvernorganisasjonen ikke hadde den samme adgangen til maktapparatet.

- Det som slår meg, var likheten i de to gruppenes brennende engasjement for å skape en bedre verden.

- Forskjellen fem år senere var at de fra Natur og Ungdom framstod desillusjonerte og passive, mens de i Unge Høyre fremdeles var aktive, men mer nøkterne enn da de var 16, sier Ødegård til forskning.no.

Kilder:

Ødegård, G. (2009) Motløs ungdom. Nytt engasjement i gammelt demokrati. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.