Vi må tilby barna naturfagstimer som inspirerer. Vår nyeste kunnskap om det gåtefulle proteinet MYC er et av mange eksempler på akkurat det.

MYC er med på å bestemme hvor ofte cellene våre deler seg, at de gjør jobben sin og at de begår et stillferdig selvmord når de er utslitt. I de fleste kreftceller er det for mye MYC. Hvis man klarer å få kreftceller som dyrkes i flasker, til å lage mindre MYC, så tar de selvmord.

Allikevel hadde ingen inntil nylig, forsøkt det samme i en hel kropp. Fordi MYC er et meget viktig protein, antok man at hemming av MYC også ville skade friske celler. Italienske Laura Soucek var ikke overbevist om at det var slik og fikk utviklet en genmodifisert mus, hvor proteinet MYC ble hemmet når musen fikk en bestemt type antibiotika.

Musene ble så utsatt for en behandling som førte til at de fikk lungekreft. Etter at sykdommen hadde fått utvikle seg, fikk halvparten av musene behandling med antibiotika for å hemme proteinet MYC. Da musene senere ble obdusert, viste det seg at behandlingen hadde fått kreftsvulstene til å forsvinne! Friske celler hadde derimot tatt liten skade, og skadene ble raskt reparert når man tok bort antibiotikabehandlingen. Det uventede resultatet ble nylig publisert i Nature.

Uløste mysterier i biologien

Denne historien fra grunnforskningens verden er et godt eksempel på hva som kreves for å komme videre i forskningsfronten. Skal vi løse fremtidens utfordringer, trenger vi kunnskapsrike og kreative hoder som tør å gå nye veier.

Bare i fagområdet biologi er det fortsatt mengder av uløste mysterier. Verdens legemiddelindustri er kanskje den aktøren som har merket akkurat det best. Parallelt med kartleggingen av menneskets arvestoff, oppstod en stor optimisme, og det ble utviklet ny teknologi.

Men til tross for bruk av milliarder på genomics, proteomics, microarray og bioinformatics for å utvikle molekylærmedisin, gjerne i form av ”personalized medicine”, har resultatene latt vente på seg. Mange av molekylene man har hatt stor tro på, viser seg å være for lite effektive eller for giftige. Mye tyder på at våre modeller for hva som foregår inni en celle har vært for enkle.

Vi har først og fremst fokusert på de 2 prosent av DNA som vi kaller gener og som blir avlest i form av RNA-molekyler som igjen koder for proteiner. Nå viser det seg (kanskje ikke akkurat overraskende i etterkant) at også de resterende 98 prosent av arvestoffet vårt har viktige biologiske funksjoner. Dette arvestoffet blir i likhet med genene avlest i form av RNA, men disse RNA-molekylene er ikke passive oppskrifter på proteiner. I stedet har de selvstendige og aktive roller i cellene våre. Noen av disse mekanismene har vi forstått, men mange gjenstår det å avdekke for fremtidens forskere.

Indre glede og engasjement

Hvordan dyrker vi så frem mennesker som vil jobbe med slike problemstillinger? Det som kjennetegner grunnforskere som Laura Soucek er at de opplever en stor indre glede ved å frembringe ny kunnskap. Deres sterkeste drivkraft er ikke nysgjerrighet og ønske om faglig anerkjennelse.

For noen år siden intervjuet jeg 17 grunnforskere om hva som hadde gjort dem til forskere. Felles for dem alle var at de hadde opplevd noe som vekket deres faglige interesse før de var 12 år. Det kunne være alt fra foreldres engasjement til et museumsbesøk, en spesiell bok eller en naturopplevelse.

Et intervju av 22 ungdom som ønsker å fordype seg i naturfag på fritiden, viser at flertallet ble interessert i naturfag før de fylte 8 år, og resten før de fylte 10 år. Mange savner også flere utfordringer i naturfag. De ønsker lærere som kan gjøre flere eksperimenter, som kan koble det som står i lærebøkene til dagsaktuelle temaer og som kan vise dem nye sammenhenger.

Naturfag må på dagsorden

Det pågår nå en utstrakt satsning på å øke kompetansen blant lærerne i Norge, men foreløpig er ikke naturfaget satt ordentlig på dagsorden. Vi har fått nasjonale prøver i matematikk, norsk og engelsk, men det er kun Oslo-skolen som har innført egen kartleggingsprøve i naturfag.

Parallelt satser den systematisk og langsiktig for å øke lærernes kunnskap om kjemi, biologi, fysikk og forskerspiren for å kunne møte kravene i Kunnskapsløftet. Burde ikke en slik satsning være nasjonal?

Laura Soucek har følgende forklaring på hvorfor hun ble forsker: ” In primary school, we did not have a formal science teacher, but our class would have a guest every couple of weeks: “il Maestro Felci”. He was a science expert, who had the most amazing way of teaching. He would show us principles of physics and biology using interactive “toys”. To us, he looked like a magician, with never-ending tricks up his sleeve. His visits were a reason to be really excited and happy for days. I wish I could tell him now that that magic never faded for me and I still find it unique.”