I en bod på Dublins konferansesenter henger noe som ser ut som deformerte maneter ned fra taket. Ispedd finner vi enorme kråkebolleaktige skapninger, svarte, store kuler med pigger ut til alle kanter.

Manetene og kråkebollene er bakterier, og de er resistente – de har utviklet seg slik at medisinene vi forsøker å drepe dem med, ikke lenger fungerer.

Det er helt krise, mener Otto Cars, professor i medisin ved Uppsala universitet i Sverige og leder for ReAct, en aksjonsgruppe som arbeider med å øke bevisstheten rundt antibiotikaresistens.

– Dette er veldig alvorlig. I Norge og Sverige og de nordeuropeiske landene går det ennå bra, men i for eksempel Hellas er det helt prekært, sier han til forskning.no.

– Multiresistente bakterier gjør at vi iblant ikke kan behandle vanlige sykdommer som lungebetennelse, og at helt normale prosedyrer på sykehusene igjen blir kjemperisikable. I praksis ser vi nå moderne medisin smuldre opp, advarer han.

Ingen nye typer på 25 år

I 1987 kom den forrige helt nye typen antibiotika. I løpet av de 25 årene som har gått siden, har vi kun laget variasjoner av typene vi allerede har. Bakteriene selv har imidlertid ikke ligget på latsiden, forteller Cars.

– De bytter gener og krysser seg med hverandre, og har blitt multiresistente – noen er til og med totalresistente. Vi kan i noen tilfeller snakke om en pandemi, og om noen av disse bakteriene kommer inn på for eksempel intensivavdelingene på sykehusene og begynner å spre seg, så blir det katastrofe, sier han.

– Vi finner totalresistente bakterier – bakterier som vi rett og slett ikke har medisin mot – på alle intensivavdelinger i hele Hellas.

Cars sier Hellas har vært det landet i EU med høyest forbruk av antibiotika, og at hygienerutinene dessuten ofte er alt for dårlige.

Dyr antibiotika sender signal om verdi

Det er særlig høyt forbruk, for den minste infeksjon, som nå truer antibiotikaens effektivitet over hele verden. Cars mener man må begynne å tenke alternativer allerede i dag, for det finnes ingen nye typer antibiotika på lur i legemiddelsindustriens skuffer som kan komme og ta over når de versjonene vi har i dag svikter.

– Det kan ikke være en menneskerett å få antibiotika når du blir syk. Vi må spare det til det virkelig trengs, men nå foreskriver leger antibiotika nesten som rutine. Pasienten forventer å få noe når han eller hun besøker legen, og legen ønsker å gi noe – da har han eller hun gjort jobben sin, sier Cars.

• Les også på forskning.no: Oftere antibiotika fra travle leger

– Jeg tror disse medisinene er for billige, om de blir mye dyrere får kanskje folk mer respekt for dem. Se på kreftmedisin – vi er villige til å betale skjorta for å forlenge livet med bare noen måneder, så hvorfor skal vi ikke betale skikkelig for medisiner som faktisk redder liv? spør legen.

– Legemiddelindustrien kan ikke ha ansvaret

Antibiotikaresistens er et mangslungent problem: folk ønsker medisiner, leger ønsker å hjelpe og en resept er noe håndfast han eller hun kan komme med, legemiddelindustrien vil tjene penger og pusher medisinene ut.

– I USA gir legemiddelselskapene en teddybjørn sammen med antibiotikaen til et barn som får en øreinfeksjon. Dermed er det jo klart at barnet maser etter et nytt kosedyr når han eller hun får vondt i øret igjen senere, forteller Cars.

– Ansvaret for å begrense antibiotikabruken kan ikke ligge hos legemiddelindustrien, for de har motsatt interesse av det vi er ute etter. Om de skal utvikle et legemiddel, ønsker de at det skal brukes så mye at de tjener inn investeringen i løpet av bare et par år, sier Cars.

Open access-samarbeid

Professoren mener vi i denne delen av legemiddelindustrien trenger en komplett omveltning av innovasjonspraksisen.

– Den såkalte ”drug pipeline”, av medisiner som er under utvikling, er nesten tom. Det kommer ikke til å komme noe nytt de neste 10, 20, 30 årene. Så vi må finne nye samarbeidssystemer for å fostre oppdagelsen og utviklingen av nye medisiner – dagens metode fungerer åpenbart ikke, sier Cars.

– Jeg tror akademiske forskere og små og store selskaper må gå sammen i et helt nytt open access-system for legemiddelutvikling. Dette er for krevende for bare ett universitet eller ett selskap alene.

I et slikt system må finansieringsordningen endres, og det offentlige må ta risikoen og kostnadene ved utvikling, mener Cars. Det er den eneste måten man kan sikre at nye medisiner utvikles, men ikke brukes med mindre det er helt nødvendig.

Må det en katastrofe til?

Under hengende manetaktige bakterier forteller professoren om et barnehjem i Ghana som nylig måtte stenge på grunn av et utbrudd av multiresistente bakterier. På et annet barnehjem i Mali hadde samtlige av barna slike superbakterier i kroppen.

Slike hendelser får lite oppmerksomhet i Vesten. Cars er redd for at det samme må skje på et vestlig sykehus før verden våkner opp.

– I verste fall er det slik, for vi ser jo hvordan verden reagerer raskt om det er snakk om SARS eller svineinfluensa – da samler man seg, WHO kommer med ressurser og man lager vaksiner. Dette er en langsom katastrofe, og det er et slags selvbedrageri. Siden antibiotika kom på 50-tallet så har tenkt at ”der løste vi det problemet – når trenger vi ikke bekymre oss for lungeinfeksjoner mer”, sier han.

– Men det har rett og slett ikke gått så bra Jeg er rett og slett veldig bekymret for det som er i ferd med å skje.

Les mer:

ReAct - Action on Antibiotic Resistance, basert ved Uppsala universitet