I motsetning til type 2-diabetes, oppstår type 1-diabetes oftest hos barn og unge. Kroppens eget immunforsvar ødelegger de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen, og derfor må man tilføre kroppen insulin.

Men forskerne har ikke klart å finne ut hvorfor det unge organet stenger insulinkranen, selv om flere hypoteser har blitt framsatt og forkastet i årenes løp.

Det finnes nå en del viten om de genetiske risikofaktorene, men ikke hvorfor de ikke påvirker alle - sykdommen er i liten grad arvelig.

Forskerne vet heller ikke hva de skal gjøre for å hindre at en person utvikler sykdommen.

I liten grad arvelig

- Det er veldig mange gener som kan gi en økt risiko for type 1-diabetes, men de fleste av disse genene har en veldig liten effekt, sier Lars Christian Stene. Han forsker på årsakene til denne diabetestypen, ved Norsk Folkehelseinstitutt. 

Det er uheldige kombinasjoner av såkalte HLA-gener som er den viktigste arvelige faktoren som er involvert i de fleste autoimmune sykdommer.

Men at du har dem, behøver ikke bety at du får type 1-diabetes eller andre slike sykdommer.

Selv om du har den mest uheldige kombinasjonen, er det bare omtrent ti prosent risiko for at du blir får  type 1-diabetes i barnealder. Så hvorfor rammes dette mindretallet?

Hva gjør at noen blir syke?

Antallet barn som får type 1-diabetes hvert år i Norge har steget i løpet av de siste 20-30 årene, men ser ut nå til å ha flatet ut.

Se faktaboks om type 1-diabetes.

Det at antallet nye tilfeller per år har økt, er blant de sikreste tegnene på at det er noe ikke-genetisk som er medvirkende årsak til sykdommen, ifølge Stene.

- Befolkningers gensammensetning kan variere fra verdensdel til verdensdel som følge av tusener av år med evolusjon, men kan ikke endre seg nevneverdig i ett og samme land over 20-30 år, sier han.

- Vi leter litt i blinde, og hver gang noen hevder å ha funnet miljøfaktorene som kan forklare økningen, viser det seg at det ikke stemmer.

- Men mest sannsynlig har utviklingen av type 1-diabetes noe å gjøre med hvordan immunforsvaret reagerer på stimuli, sier Stene.

- Mange har lett uten hell

Han følger denne forskningen tett, og kan fortelle at det kommer hyppige studier som lanserer mulige årsaker til hvorfor noen får type 1-diabetes og andre ikke gjør det, selv når den genetiske disposisjonen er den samme.

For få uker siden kom finske forskere med en studie som antydet at bortfallet av noen bakterier i tarmfloraen kanskje kunne være en utløsende faktor.

- Det disse finske forskerne kommer med her, er for så vidt et helt nytt funn, i alle fall at de bringer akkurat denne bakterien på banen, sier Stene.

Avventer begeistringen

Akkurat nå er det en forskningsinteresse for sammenhengen mellom tarmflora og type 1-diabetes, på samme måte som tarmen er i vinden også når det gjelder sammenhengen med andre sykdommer, ifølge ham.

- De siste årene har man tatt i bruk nye metoder som gjør at man kan studere dette mer i detalj, og forskningen har tatt av.

Foreløpig har man bare kunnet studere relativt få mennesker, men fordi tarmfloraen er et komplekst økosystem som kan utvikle seg over tid, genereres svært mye informasjon som må behandles og sammenstilles.

- Det er ikke usannsynlig at det er noe med tarmfloraen, men problemet er at mange av funnene forskere har gjort i enkeltstudier, ikke har stemt når man har forsøkt å bekrefte dem i nye undersøkelser, sier Stene.

Det gjør at han avventer begeistringen, også når det gjelder de finske forskernes funn.

Enterovirus-teorien

Selv bidrar Stene i prosjekter, både i Norge og i USA, som forsker på muligheten for at de såkalte enterovirusene kan ha fingre med i type 1-diabetesspillet. Det er en 40 år gammel hypotese.

- Enterovirus er en stor gruppe med vanlige virus som består av mange undergrupper. Det har vært en hypotese om at enkelte slike virus kan gi økt risiko for å utvikle type 1-diabetes. Noen studier har funnet sammenhenger – andre ikke.

Noe forskning har tydet på at pasienter med nyoppdaget type 1-diabetes har høyere nivåer av enterovirus enn andre, ifølge Stene.

- Men det kan være tilfeldig – de ha fått det etter at de ble syke. For å finne ut når de fikk det, kan det være mulig å følge barn som ikke er blitt syke, over tid, samtidig som man måle forekomsten av virus, sier han.

Kan også beskytte?

Men mens noen studier med nye designer har antydet at slike virusinfeksjoner kan øke risikoen, tyder funn på at de i enkelte tilfeller også kan beskytte mot diabetes.

- Sannsynligvis er tidspunktet for når man får en slik infeksjon, viktig, sier Stene.

Ifølge ham er det på den ene siden visse holdepunkter for at det å få enterovirus etter at forstadiet til type 1- diabetes er i gang, kan framskynde sykdomsprosessen, eller være det som gjør at man blir syk. På den andre siden:

- Det er en hypotese om at det å få virusinfeksjonen tidligere i livet, derimot kan virke beskyttende. Men det er mange faktorer involvert, sier Stene.

Når barnet har begynt å få såkalte autoantistoffer i blodet, som tyder på at de er i ferd med å utvikle type 1-diabetes, er det foreløpig ingenting man kan gjøre for å forhindre sykdommen, ifølge ham.

- Målet er å finne ut hva man kan gjøre for å bremse utviklingen, sier Stene.

Skiller seg fra type 2-diabetes

For type 2-diabetes vet man mer om hva som er årsakene. Det er kjent at det ligger viktige livsstilsårsaker bak denne diabetestypen.

Etter gjennombrudd i forskningen på 1970-tallet, satte man et skille mellom type 2 og type 1. Type 2-diabetes er ikke en autoimmun sykdom, men en sykdom der insulinet ikke virker som det skal.

Se faktaboks om type 2-diabetes.

- Det er arvelige faktorer ved type 2-diabetes, men i første rekke er risikoen knyttet til livsstil. Overvekt og lite mosjon disponerer for denne diabetesformen.

Det sier Anders Molven, som er professor ved Gades institutt ved Universitetet i Bergen, der han blant annet forsker på arvelighet av diabetes.

- Hvor stor den arvelige komponenten er, er vanskelig å måle. Vi kan si at mange har en nedarvet disposisjon for type 2-diabetes, men at miljøfaktorene vil bestemme om du blir syk eller ikke.

- Hvis genetikken var viktigst, ville ikke forekomsten av sykdommen ha økt så kraftig, sier Molven.

Har funnet mange gener

De siste årene har man funnet mange av genene som påvirker risikoen for type 2-diabetes - forskningsfeltet har rett og slett eksplodert.

- For fem år siden kjente vi to gener som er vanlige i befolkningen og som gjorde at noen var mer disponert.

- Nå kjenner vi mellom 30 og 40 slike gener, men hver av dem har liten effekt.

Det er mulig å, ut fra disse genene, se om en person er disponert for type 2-diabetes. Noen er heldige og har arvet kun ti av risikogenene - andre kan ha fått nesten alle.

Likevel mener Molven at det er mye enklere å bestemme en persons risiko ved å se på de faktiske trekkene som disse genene, sammen med livsstilen, gir seg uttrykk i.

- Man kan ganske enkelt vurdere om man har for høy vekt i forhold til høyden, undersøke blodtrykket og blodets fettinnhold, og spørre om foreldre eller søsken har diabetes, sier han.

I noen tilfeller kan personer imidlertid ha grunn til å teste om de er arvelig disponert for diabetes, mener Molven. Det finnes nemlig noen familier der sykdommen opptrer som en klassisk arvelig sykdom, der ett bestemt gen utløser den.

I disse familiene rammes flere generasjoner, man blir syk før 30-årsalderen og man er ikke nødvendigvis overvektig, og det kalles verken type 1 eller type 2.

- Da kan det være nyttig med en test for å finne ut om man har arvet akkurat denne genfeilen, sier Molven.

Behandling

Fordi type 2-diabetes har en viktig arvelig komponent, betyr det at mange overvektige aldri får sykdommen, ifølge rådgiver for Diabetesforbundet og overlege på Rikshospitalet i Oslo, Trond Jenssen.

- Vi får jo data fra landets overvektssentre, der de har pasienter med betydelig overvekt. Av disse, har bare 25 prosent diabetes type 2, sier han.

Jenssen møter mange voksne pasienter med diabetes av begge typer. Han forteller at det har kommet mange nye og forbedrede medikamenter for personer med type 2-diabetes de senere årene.

- De har ikke de uheldige bivirkningene som medisinene ga før, som vektøkning og for lavt blodsukker. Disse har imidlertid ikke blitt brukt så lenge, og det er skeptikere som mener at de bør prøves ut lenger før man kan si at de er bra, sier Jenssen.

For pasienter med type 1-diabetes er det i nyere tid utviklet nye insulinformer som virker på en mer skånsom måte for kroppen.

- Med insulin som virker langsomt, kan en injeksjon holde i flere døgn, noe som skaper et mer forutsigbart blodsukker, sier Jenssen.

Til sammenligning har det lenge vært vanlig med flere insulindoser om dagen.

Transplantasjon av insulinproduserende celler

For mennesker med type 1-diabetes, som ikke produserer insulin selv, finnes det nå også en mulighet for å transplantere insulinproduserende celler inn i kroppen.

Jenssen og kollegaene gjør dette på en måte der de sender cellene inn i kroppen gjennom en injeksjon i en blodåre. Cellene begynner å lage insulin i kroppen etter en uke, ifølge legen.

Det er stort sett pasienter som har hatt store problemer med å regulere blodsukkeret som kan få en slik transplantasjon.

- Full effekt har man foreløpig i tre år eller mer, sier Jenssen.

Ulempen for pasienten er at han eller hun må bruke immunundertrykkende medisiner for å hindre at kroppen støter cellene fra seg.

Forskerne har ennå ikke gjort så mye oppfølging over lang tid av disse pasientene, men Jenssen mener at utgangspunktet er godt.

- Pasienten vil være uten behov for insulinsprøyter i opptil tre år, men i flere år etter dette vil blodsukkeret fortsatt være jevnt og forutsigbart, fordi man fortsatt lager noe insulin selv – bare ikke nok til at man klarer seg uten hjelpemedisin, sier han.

- Mye tyder på at et jevnt blodsukker reduserer risikoen for sensykdommer, som diabetikere kan få. Dessuten innebærer et forutsigbart blodsukker en betydelig bedring i livskvaliteten, uansett om man bruker insulin eller ikke, sier Jenssen til forskning.no.

Stamcellebehandling

Forskere prøver også å lage insulinproduserende betaceller fra stamceller. Det har man foreløpig ikke klart.

Fordelen med å bruke stamceller til slikt bruk, er at pasienten kan slippe å bruke immunundertrykkende medisiner, fordi stamcellene er kroppens egne, og dermed blir de ikke avstøtt.

Ifølge Stene ved Folkehelseinstituttet, er imidlertid problemet med autoimmune sykdommer som type 1-diabetes at det nettopp er kroppens egne celler som immunforsvaret angriper.

- I ett tilfelle hvor en person med type 1-diabetes fikk transplantert hele bukspyttkjertelen fra sin eneggede tvilling, ble den autoimmune sykdommen reaktivert, og ødela også de transplanterte, friske betacellene, sier Stene.