Den første nedtegnelsen om bruk av blodigle (Hirudo medicinalis) til medisinsk bruk er fra 800 år før Kristus. Opp gjennom århundrene har arten hatt en sentral plass i medisinen, og så sent som i 1959 var det mulig å få kjøpt igler på norske apoteker.
I dag har blodiglene fått sin renessanse innenfor mikrokirurgi. Iglene er effektive for å hindre blod i å koagulere og brukes til å fjerne indre blodansamlinger. De brukes også for å bedre blodsirkulasjonen i påsydde kroppsdeler som fingre, ører eller øyelokk.
Svømmende blodigle. (Foto: Karl Ragnar Gjertsen, Creative Commons)
Fullt utvokste blodigler kan bli opp til 20 centimeter lange, men blir sjelden mer enn 10 centimeter. De har sugeskåler i begge ender, hvorav den minste sugeskålen omgir munnen som har tre skarpe, sagtakkete kjever som brukes til å skjære gjennom vertens skinn.
Samtidig som iglen skjærer seg gjennom skinnet, sprøytes det antikoagulerende og muligens bedøvende middel inn i såret, samtidig som de begynner å suge blod. Store, utvokste blodigler kan konsumere opp til 5 ganger sin egen kroppsvekt med blod.
Blodigle er en ferskvannsart som liker seg i både næringsrike og næringsfattige vann. Man trodde lenge at arten var utdødd i Norge, men den er nå funnet i lavlandet langs kysten, fra Oslofjorden til Sør-Trøndelag.
Det er omtrent 40 sikre, kjente lokaliteter med blodigle i Norge. En del av disse lokalitetene er påvirket av menneskelige aktivitet. Arten ble derfor vurdert til kategorien sårbar i Norsk rødliste for arter 2010.
