Marihøna, også kjent som gullhøne, gullsmed og Maria fly-fly, er et sagnomsust insekt. Mange myter er blant annet knyttet til hvordan den fikk navnet marihøne.

Flere historier sier at marihøna er oppkalt etter Jomfru Maria, og vi antar at det er den syvprikkede røde marihøna som er opphavet til navnet. De røde dekkvingene skulle være symbol på Marias røde kappe, og de syv prikkene skulle representere Marias syv sorger.

En annen myte sier at marihøna ble sendt av Gud for å beskytte kornet. En gang bøndene så at det var mye bladlus i kornåkrene, ba de til Jomfru Maria om hjelp til å redde avlingene. Da dukket det opp en liten bille som spiste bladlus med god appetitt.

• Les også: Den store bladlusjakten

Billen fikk navnet «Our Lady’s Bird», som på norsk ble til «Marias høne».

Dette viser at det antageligvis har vært kunnskap om at marihøna er et nyttedyr i mange generasjoner. For marihøna er nemlig en svært hjelpsom krabat i kampen mot bladlus. Hos disse artene er både de voksne billene og larvene grådige bladlusspisere.

54 arter i Norge

Hvem har ikke som barn plukket marihøner, tellet prikker og latt dem krype på hånda si? De voksne marihønene er pene, og er av mange sett på som et lykkedyr. Det finnes også mange vers og rim som handler om det lille insektet.

Men en ting mange ikke er klar over, er at det i Norge faktisk er kjent hele 54 forskjellige marihønearter. Rundt 35 av disse har sterke farger og prikker. De kan ha mange mønster- og fargekombinasjoner. De kan for eksempel være røde, gule, hvite, oransje, brune eller svarte og ha alt fra 2 til 24 hvite, røde eller svarte prikker.

Antall prikker er et av artskjennetegnene og har ingenting med hvor gammel marihøna er, slik som mange tror.

Mange marihønearter er svært glade bladlus i hagen. Men det finnes også noen marihøner som spiser planter og sopp. Et eksempel er den gule marihøna med 22 svarte prikker som spiser en sopp som lever på planter.

Bladlusjakten

Marihøna begynner å lete etter bladlus på plantene litt på måfå. Når den har lett gjennom et blad og ikke funnet bladlus, merker den bladet med et duftspor som sier «tomt blad!». Slik kan den kjenne igjen bladet og unngå å søke på det samme tomme bladet flere ganger.

Deretter farter den videre til neste blad. Når marihøna oppdager bladlus eller spor etter bladlus, setter den ned farten og begynner å lete ekstra nøye i området i nærheten.

Finner den ingen bladlus eller har spist dem opp, slutter marihøna den intensive letingen etter en stund, setter opp farten og finner seg nye jaktmarker. Slik optimaliserer marihøna jaktstrategien sin.

Når marihøna er kommet ganske tett innpå bladlusa, kan den både se og lukte den og kan gå direkte til angrep. Marihøna fanger bladlusa med de kraftige kjevene sine og holder den fast mens den suger i seg innmaten. Voksne marihøner og store larver spiser gjerne opp hele bladlusa.

• Les også: Uønsket marihøne påvist i Norge

Marihønelarva

Marihøna har vanligvis fire larvestadier.

Larvene til syvprikket marihøne må spise minst 300-400 bladlus for å utvikle seg til voksen marihøne.

Hvis ett voksent marihønepar blir foreldre til for eksempel 200 larver, kan disse til sammen spise minst 80 000 bladlus i løpet av sommeren.

Samle inn marihøner

– For å bekjempe bladlus i hagen eller hobbyveksthuset, kan vi samle marihøner i nærmiljøet vårt, og sette dem ut på planter som er angrepet av bladlus. Både de voksne og larvene kan brukes, sier insektforsker Nina Svae Johansen fra Bioforsk Plantehelse på Ås.

Hun påpeker at larvene er mest effektive, ettersom de ikke kan stikke av igjen så lett som de voksne marihønene som har vinger.

– Jeg bruker denne metoden selv i hobbyveksthuset mitt. Send gjerne ungene ut på leting etter marihøner. De kan for eksempel samles i et syltetøyglass med hull i lokket.

Hun forteller at både syvprikket og toprikket marihøne selges som kommersielle nyttedyrpreparater til bruk i biologisk bekjempelse i kommersiell dyrking i flere europeiske land, men disse er ikke godkjent for salg og bruk i Norge per i dag.

– Hovedgrunnen til det er at marihønene i preparatene er av utenlandsk opprinnelse, og man er usikker på den økologiske risikoen ved å slippe dem ut i norsk natur, sier forskeren.

Brukt i folkemedisin

Marihønas sterke farger gjør et den synes godt for predatorer som vil spise dem. Men de sterke fargene er også et varsko om at de som prøver å spise dem, vil få seg en overraskelse.

Når marihønene føler seg truet, skiller de nemlig ut et gulbrunt stoff som lukter vondt, smaker bittert og er svakt giftig. Derfor vil mange predatorer vegre seg for å spise dem.

– Dette stoffet ble faktisk tidligere brukt i folkemedisinen som smertestillende middel, og det har siden vist seg at det inneholder salisylsyre, forteller Svae Johansen.

Spiller død

En annen beskyttelsesmetode marihøna bruker, er å legge antenner og bein tett inntil kroppen og spille død, siden predatorer sjelden er interessert i å spise byttedyr som allerede er døde.

– Marihønas egg er derimot lite beskyttet, og er utsatt for å bli drept av både snylteveps og predatorer, sier forskeren.

• Les også: Marihøne vokter veps

Maur som beskytter bladlus, vil prøve å hindre marihøna i å fange dem.

– I laben vår observerte vi for eksempel at en maur gjorde utfall mot en marihøne som ville ta en kirsebærbladlus. Marihøna trakk seg tilbake en stund, men så sitt snitt til å snappe til seg en bladlus når mauren var litt uoppmerksom et øyeblikk. Så tok den bladlusa med seg utenfor maurens rekkevidde og spiste den der.