Boken forteller om flere grunner til å elske og frykte det nordiske.

Fra eksil i Roma var savnet til sitt kjære hjemland så inderlig at biskop Olaus Magnus satte seg ned og skrev det som ble den første større fortellingen om folk og natur i Norden.

Året var 1555, to hundre år før opplysningstidens kritiske blikk kastet seg over hvermansens forestillinger om sannhet.

Det var gode kår for myter, skrøner og skremsler.

– Monsterfisker og sjøormer. Det er en del artigheter i boka, som folk i dag vil le av. Men den gangen var det nok mange som trodde på dette.

Bibliotekar Ivar Stokkeland ved Norsk Polarinstitutt har invitert inn til polarbibliotekets mest eksklusive samlinger for å vise den kanskje gjeveste skatten av dem alle: Historien om de nordiske folk, skrevet av den svenske biskopen fra sin landflyktighet i Italia.

Hvordan havnet den eksklusive boka i arkivet til Norsk Polarinstitutt? Polarbibliotekar Ivar Stokkeland gir deg svar i denne filmsnutten:

I landflyktighet

Det var reformasjonen som førte Olaus Magnus sørover.

Han var katolsk biskop i Sverige, men de store religiøse og kulturelle omveltningene fra katolisisme til protestantisme som skylte over Skandinavia med reformasjonens inntog, gjorde at biskopen søkte eksiltilværelse hos paven i Roma.

Derfra beskrev han det nordiske folks levevis, skikker, naturrikdom, rariteter og ikke minst magiske evner.

Mimret – og skremte

Det 22 bind store verket, med hele 770 kapitler og 500 illustrasjoner fra Europas ytterkant, er først og fremst myntet på folket i sør.

– Da boka ble skrevet tenkte nok folk i Sør-Europa at oppe i nord var det kaldt og øde. Olaus Magnus ville fortelle en annen historie, slik han mintes det og ville det skulle lyde, og selv var blitt fortalt på sine reiser i nord, fortsetter Stokkeland, og viser frem noen rike illustrasjoner av insekter i verket.

Bier, veps og den største billen i Skandinavia, eikehjortbilla, er finurlig illustrert. Og ikke minst svermer med kjempemygg som svirrer utenfor et myggnett.

– De var nok plaget av insekter den gangen og.

– Usiviliserte barbarer

Allerede i bokas første kapittel får vi vite at folket i nord kan fortrolle og trollbinde, de kan endatil frembringe styrtregn, djevelsvart mørke og uvær.

Olaus gir liv i rykter om Norden som befolket av usiviliserte barbarer som var verdt å frykte. En illustrasjon viser ei kvinne som tømmer ei heksegryte på vannet, i bakgrunnen ser vi skip som forliser.

Andre bilder beskriver havuhyrer som sluker skip med mann og mus.

– Olaus ville nok advare folk i sør mot å gå til angrep på folk i nord, for da ville det gå dem galt. Det ser ut til å ligge et sterkt forsvar for Norden bak hans verk, sier Stokkeland.

Til nord for å sanke kunnskap

Olaus Magnus visste hva han skrev om. Siden ungdomsårene hadde han reist rundt i Norden.

Etter noen års studier i Tyskland dro han tilbake til hjemlandet og virket som prest i det katolske kraftsentrumet i Norden, Uppsala. Der fikk han oppdraget å begi seg nordover og samle kunnskap om folk og levesett.

Ingen kan med sikkerhet si hvilken rute Olaus Magnus fulgte da han ridende på hest forlot Uppsala våren 1518 med kurs mot nord. Man antar at han fulgte kysten før han etter hvert reiste innover landet i retning Norge, forteller historiker Rune Blix Hagen ved UiT Norges arktiske universitet.

– I Trondheim har han høyst sannsynlig hatt lengre samtaler med erkebiskopen i Nidaros, som nok var en viktig informant når det gjelder Olaus beretning om de rike fiskeriene utenfor Nord-Norge, den fryktede Moskenesstrømmen, den uinntakelige festningen i Vardøhus, samenes livsførsel i Finnmark og om havuhyrene som slet sund mennesker med sine grufulle tenner.

Livlig handel

Etter Norgesbesøket dro Olaus Magnus østover og nådde etterhvert Torneå. I historieverket finnes flere bilder fra det rike folkelivet på Nordkalotten.

På handelsplassen ved Bottenviken møtes hviterussere, karelere, samer, bottninger, finner, bjarmere, svensker og mange fra Norge som gode naboer. Olaus forteller om en livlig, og som oftest fredfull handelsutveksling.

Med de karakteristiske elvebåtene dro Olaus Magnus videre oppover Torneelv.

– Vi vet ikke hvor langt nord Olaus kom, men han har nok passert Polarsirkelen før han snudde, sier Blix Hagen.

Den første fremstillingen av samer

På noe i underkant av halvannet år opplever biskopen flere sider av folkelivet på Nordkalotten.

Han ble kjent med samenes dagligliv og naturreligion, noe han uttrykker gjennom illustrasjonene fra samiske miljøer. En tegning viser tre samer, en av dem ei kvinne, med ski på beina som deltar i jakt.

– Olaus Magnus sin beskrivelse av samer er den første større kjente fremstillingen av samer. Han gjengir samene på en nyansert måte, og uten større moralisering, opplyser Blix Hagen.

Kattens nytte

I verket gir biskopen en rekke råd. Flere av disse er direkte knyttet til hvordan takle naturkreftene som han selv må ha kjent på kroppen, under sine mange og lange, og ikke minst kalde reiser i nord.

– Han gir råd om hvordan man kan beskytte seg mot storm og isende kulde. Dun og skinn er effektive plagg mot den nordiske vinteren, dessuten er katten et nyttig dyr – den kan man legge inntil sitt bryst for å holde kulden ute, forteller Blix Hagen.

Havsluket i Carta Marina

I forkant av bokverket laget Olaus et imponerende og frodig kart over Norden, Carta Marina, som ble utgitt i Italia i 1539.

Hensikten med kartet var å fortelle om Europas mindre kjente ytterkanter, og å vise hvilke store geografiske og folkerike områder som var gått tapt for den katolske kirke i forbindelse med det Olaus kaller «det lutherske kjetteri.»

Det var det første kartet som plasserte en rekke steder noenlunde riktig, og ble en viktig kilde til interesse og forståelse for de nordlige områdene.

Kartet er rikt illustrert med vesener og forestillinger fra folkeliv og folketro, et eksempel er et fryktet havsluk i Lofoten, som drar til seg store skip.

– Plutselig åpnet havet seg og slukte intetanende sjøfarere. Dette var noe som folk trodde på. I reiseberetninger kan vi lese om hvor stor redsel sjøfolk hadde for å bli dratt ned av Moskenesstrømmen, og de gikk gjerne langt utenfor Lofoten for å unngå havsvelget, forteller Blix Hagen.

Opplysningsverk med unik innsikt

Rundt år 1523/1524 dro Olaus Magnus til Roma. Han skulle aldri få se sitt hjemland igjen.

«Jeg som i 33 år har vært utsatt for forfølgelse og landflyktighet for troens skyld», skriver biskopen selv i historieverket. Men til tross for en slik bitterhet forble han trofast i sin kjærlighet til Sverige og det ytterste nord, forteller Blix Hagen.

– Ser vi bort fra hans mange harde utfall mot den lutherske villfarelse som rammet Norden, er hans historieverk preget av en dyp patriotisme og stolt skildring av de nordiske folkene.

– Er boka viktig for oss i dag?

– Ja, det er et opplysningsverk med mye historisk lærdom, et viktig samtidsdokument. Det bærer preg av å være skrevet at en person som er heftet av religiøse stridigheter, og gir oss innblikk i det religiøse skifte i Europa og hva det førte til.

– Og det er mest sannsynlig den første boka som gir en større omtale av Norden, svarer Blix Hagen.

Sjelden eksemplar

Historien om de nordiske folk er skrevet på latin, som var datidens akademiske språk. Orginaltittelen var Historia de Gentibus Septentrionalibus, rett oversatt til Historien om folkeslagene som bor under Karlsvogna.

Verket ble straks populært og kom på flere andre språk, fransk, spansk, tysk, etter hvert også svensk. Det finnes ennå ikke på norsk. I Roma hadde Olaus eget trykkeri, med flere håndverkere i sving for å lage illustrasjoner i tresnitt.

Noen få eksemplarer av verket finnes i Norge, blant annet på Nasjonalbiblioteket. Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt har hver sin av de tidligste utgavene.

På polarbiblioteket er bokverket trygt oppbevart bak lås og slå blant polarhelters gulnede dagbøker, gamle skipskart og polarlitteratur fra svunne tider.

Bibliotekar Ivar Stokkeland anslår at Historien om de nordiske folk er taksert til over 100 000 kroner.

– Men boka er ikke til salgs. Folk er derimot velkommen hit for å bla i den, sier han.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Hvordan kan fugleunger hjelpe oss å kontrollere miljøpåvirkningen fra forskningsstasjonen Troll?

• 

  Hvor er hval, hvalross, sel og isbjørn på Svalbard?

• 

  Hvor lyst må det være før alger kan vokse?

• 

  Polhavet vil være ugjenkjennelig i år 2100

• 

  Forskninga i Polhavet har nådd en milepæl

• 

  Kikker inn i fuglelivet med spesialkamera

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.