I 1980 ble det telt 2000 par hekkende polarmåker på Bjørnøya. 26 år senere var tallet nede i 700 par. Etter 2006 har antallet hekkende polarmåker stabilisert seg på Bjørnøya.

Miljøovervåkingssystemet for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) har nå ferske bestandstall og informasjon om polarmåkene.

Forskere tror den kraftige nedgangen av polarmåker på Bjørnøya skyldes mangel på mat, at antallet fjellrev stiger, økt konkurranse med storjo og miljøgifter.

Miljøgifter i hjerne og lever

Miljøgifter seiler opp som en viktig årsak til nedgangen av polarmåker. Siden 1970-tallet er det funnet døde og døende polarmåker på Bjørnøya i hekkesesongen. Obduksjon og analyse av vevsprøver fra disse fuglene viser at de har høye nivåer av ulike miljøgifter i hjerne og lever.

Dødsårsakene kan ikke kan fastslås med sikkerhet. Allikevel er det grunn til å tro at de høye nivåene av miljøgifter er dødsårsaken, enten direkte eller indirekte.

Fuglene får dårligere helse

Tidligere forskning fra Norsk Polarinstitutt og Norsk institutt for naturforskning (NINA) har vist at høye nivåer av miljøgifter reduserer overlevelse av voksne polarmåker med hele 40-50 prosent.

Fugler med høye nivåer av forurensning i kroppen kom ikke tilbake til kolonien i påfølgende år. Det kan være et signal om at fuglene var døde eller hadde dårlig helsetilstand, noe som igjen påvirker reproduksjonen.

Studien viste også at av de polarmåkene med laverer nivåer av miljøgifter i kroppen overlevde 91 prosent.

Uregulerte stoffer

Hovedkildene for miljøgifter i Arktis regnes å være tettere befolkede og industrialiserte deler av verden. Stoffene føres til Arktis via atmosfæren, havstrømmene og med elver og is.

Miljøgiftstoffer som ikke er regulert i Stockholmkonvensjonen er det største problemet for sjøfuglene, mener miljøgiftforsker Geir Wing Gabrielsen ved Norsk Polarinstitutt.

– Vi ser at de uregulerte giftstoffene øker i prøvene fra polarmåker. På den andre siden finner vi nedgang av gamle miljøgifter som er regulert under Stockholmkonvensjonen, som PCBer, DDT/DDE og flere pestisider, sier Gabrielsen.

Stockholmkonvensjonen er naturens vaktbikkje

Stockholmkonvensjonen skal stoppe produksjon og bruk av miljøfarlige stoffer. I dag har 175-180 land underskrevet denne konvensjonen, deriblant Norge.

Miljøfarlige stoffer brytes langsomt ned i naturen, noen bruker flere år på nedbrytningsprosessene. Felles for mange av miljøgiftene er at de havner i dyrekroppene via maten de spiser. De kan skade helsen til både dyr og mennesker , som for eksempel spiser sjømat med miljøgifter i seg.

Men mye arbeid gjenstår for å få bukt med miljøgiftene som ender i naturen.

– Det produseres cirka 120 000-140 000 ulike kjemiske stoffer, men vi har i dag god kunnskap om mellom 5000-6000 av disse stoffene og virkninger de har på dyr og mennesker.

– Av disse er kun 30 av stoffene regulert under Stockholmkonvensjonen. Det betyr at de som jobber med konvensjonen, har en stor jobb med å sjekke ut miljøfarlige stoffer, sier Gabrielsen.

Kjenner ikke skadeomfanget

Norsk Polarinstitutt har hvert år i flere år, i samarbeid med Norsk institutt for luftforskning (NILU)og Norsk institutt for vannforskning (NIVA), levert inn forslag til nye stoffer som må sjekkes ut i blant annet arktiske arter av fugl og pattedyr.

– For å få et stoff fjernet fra produksjon og bruk i henhold til kriterier som er gitt av Stockholmkonvensjonen, må vi vise at stoffet transporteres over lange avstander, at stoffet bruker lang tid på å brytes ned og at det tas opp av dyrene og havner i næringskjeden.

– Til slutt må vi også fremlegge studier som viser at det stoffet som vi mener skal fjernes forårsaker effekter på dyrets helse, blant annet fertilitet, hormon-, immun eller enzymsystem. Det siste punktet er svært arbeidskrevende og tar ofte mange år for å bevise, opplyser Gabrielsen.

Konvensjonen har en stor jobb foran seg. Spor av miljøgifter finnes i hele det arktiske miljøet, i luften, i jord og i sedimenter, i snø og havis/breer, i sjøvann og ferskvann, i fugler, i pattedyr og i mennesker.

– Det store problemet i dag er at mange nye miljøgifter finner veien til Arktis. Det er disse vi trenger mer kunnskap om, hvordan påvirker stoffene mennesker, dyr og øvrig natur. Vi vet alt for lite i dag, sier Gabrielsen.

Giftstoffer samles øverst i næringskjeden

Isbjørn er en av de mest forurensede artene på jorda. Den arktiske kjempen er øverst i næringskjeden. Isbjørnen spiser sel, som også er langt oppe i næringskjeden, og den spiser helst fettet på selen hvor giftstoffene samler seg.

Polarmåken troner også høyt i næringskjeden, noe som gjør den ekstra utsatt for miljøgifter. Arten er listet som «nær truet» i den nasjonale Rødlisten. Den spiser ulike byttedyr som fisk, krepsdyr, egg, unger og voksne individer av andre sjøfugler, samt insekter, kadavre og søppel.

Arktis – en varsellampe for miljøgifter

Nedgang i bestanden av polarmåker er urovekkende av flere grunner. Fuglen er øverst i næringskjeden og en viktig indikator for helsestatusen til flere andre arter i det arktiske økosystemet.

Gabrielsen mener at kunnskap om miljøeffekter på polarmåker og andre arter i Arktis er svært avgjørende for at forvaltningen skal iverksette relevante tiltak for å bevare dyrenes liv og helse. Herunder spiller Stockholmkonvensjonen en viktig rolle for å fjerne miljøfarlige stoffer fra produksjon og bruk.

– Forskere har en spesielt viktig oppgave i å formidle funnene sine til myndigheter og storsamfunnet. Vi har erfart at vår forskning på dyr og natur i Arktis har bidratt til regulering av giftstoffer gjennom Stockholmkonvensjonen, noe som både er viktig og motiverende for det videre arbeidet, sier han.

Han understreker Arktis sin betydning i jakten på miljøgifter:

– Arktis fungerer som varsellampe for kjente og nye miljøgifter.

Referanser:

Kjell Einar Erikstad og Hallvard Strøm: Effekter av miljøgifter på bestanden av polarmåke på Bjørnøya Sluttrapport til Svalbards miljøvernfond, Kortrapport 025.

Miljøovervåkingssystemet for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ)

Norsk polarinstitutt

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Lomviungens farlige ferd

• 

  Antarktis: – Nå er vi faktisk her alene

• 

  Møt fem av polarinstituttets kvinner: – Mangfold er nøkkelen til suksess

• 

  Ekspedisjonen som satte fart i den vitenskapelige utforskningen av Antarktis

• 

  Fimbulisen i Antarktis smelter fra undersida

• 

  Spektakulære historiar frå isøydet er no berre nokon tastetrykk unna

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.