Eidsvollsbygningen er et godt eksempel på at vi også freder bygninger som har vært gjennom store rekonstruksjoner, ifølge Hans-Henrik Egede-Nissen ved Arkitektur- og designhøyskolen.  (Foto: Scanpix, Erik Johansen)
Eidsvollsbygningen er et godt eksempel på at vi også freder bygninger som har vært gjennom store rekonstruksjoner, ifølge Hans-Henrik Egede-Nissen ved Arkitektur- og designhøyskolen. (Foto: Scanpix, Erik Johansen)

- På tide å anerkjenne kopien som kulturminne

Både Eidsvollsbygningen, Nidarosdomen og Akershus slott er delvis rekonstruerte bygninger. Så hvorfor kan ikke kulturminnevernerne verdsette en god kopi? spør kunsthistoriker.  

 

Publisert

Kulturminnevern

Bevaringstanken kom for første gang til uttrykk i Norge i lov om kirker og kirkegaarde av 1893, etter at en rekke stavkirker og andre middelalderkirker var revet.

Den første fredningsloven kom i 1905. Den omfattet bare forhistoriske og middelalderske monumenter, gjenstander og bygninger.

I 1912 ble denne del av kulturvernarbeidet organisert gjennom opprettelsen av institusjonen Riksantikvaren, og i 1920 ble loven av 1905 supplert med en lov om beskyttelse av andre bygninger. 

Lovene om bygningsfredning av 1920 (med tillegg 1975) og om fornminne av 1951 ble avløst av lov om kulturminner av 9. juni 1978, som ble revidert 6. apr. 2001. Loven, som har som formål å verne og ta vare på våre kulturminner, omfatter faste kulturminner, løse kulturminner, skipsfunn og arkitektonisk eller kulturhistorisk verdifulle byggverk og anlegg.

Loven hører under Miljøverndepartementet. Riksantikvaren fatter vedtak om fredning av kulturminner, uansett alder. 

Kilde: Store norske leksikon

Hans-Henrik Egede-Nissen kaster med dette inn en brannfakkel i vernedebatten når han i sin ferske doktorgradsavhandling dissekerer kulturminnevernets forhold til autentisitet, altså hvor opprinnelig eller ekte et kulturminne er. 

- Autentisitet er blitt et hypet konsept innen kulturminnevernet, og trenger å bli sett på med et friskt blikk, sier kunsthistorikeren som er tilknyttet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. 

Hans-Henrik Egede-Nissen ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.  (Foto: AHO)
Hans-Henrik Egede-Nissen ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo. (Foto: AHO)

Egede-Nissen mener at rekonstruksjoner, eller kopier, kan være like kulturelt verdifulle objekter. Han viser til verdensarvlisten, som er full av eksempler: gamlebyene i Warszawa, Novgorod og Mostar, monumenter som Museumsinsel i Berlin, den tyske ordens slott i Marienburg, La Grande Place i Brüssel, katedralen i Remis, basilikaen i Vezelay og mange flere.  

- Uegnet kvalifikasjonsgrunnlag

Autentisitet er et grunnprinsipp innen kulturminnevernet, og innebærer at kulturminnet består av sitt opprinnelige stoff. Jo mer opprinnelig og autentisk, jo mer verdifullt er det. 

– Autentisitet er blitt et universelt honnørord som må med for at et restaureringsprosjekt skal være kulturminnepolitisk korrekt, sier Egede-Nissen.

Selv mener han at begrepet ikke egner seg som universelt kvalifikasjonsgrunnlag.

– Begrepet er blitt utvannet, vidtfavnende og inkonsistent. Materiell autentisitet er blitt så viktig ikke minst fordi vi henger fast i nedarvede forestillinger som vi ikke er oss bevisst, mener Egede-Nissen.

Slippes inn bakveien

Han mener at teorien ikke henger sammen med praksis, nettopp fordi det er så mange eksempler på at også rekonstruksjoner blir vernet. 

– I teorien er det egentlig ikke åpnet for en slik praksis. Materiell opprinnelighet er vektlagt i så stor grad at en rekonstruksjon ikke skulle hatt noe der å gjøre.

– Likevel, hvis rekonstruksjoner er kulturelt viktige, slippes de inn bakveien. Det er som en grindgutt som har fått det for seg at han bare skal slippe gjennom hvite sauer. Men så ser han en svart eller grå med særlig fin ull. Istedenfor å endre forsettet sitt, leder han sauen til et hull i gjerdet. Det ligger en uoverensstemmelse mellom teori og praksis her, sier han.

Rekonstruksjoner blant arvesølvet

En god rekonstruksjon innebærer store investeringer, både i form av håndverket som utøves for å få kulturminnet i stand, og dermed også penger. 

- Ikke minst har det også en følelsesmessig side. Det betyr at rekonstruksjoner det er investert mye i, kan ha verdier og betydning på høyde med sine materielt autentiske forløpere, mener Egede-Nissen.

Blant de mest kjente norske kulturminner er det rekonstruksjoner vi ikke tenker over til daglig.

– Nidarosdomen er for eksempel delvis rekonstruert. Det samme er Akershus slott, Rosenkrantztårnet, Håkonshallen, Austrått. Eidsvollsbygningen ble nylig fredet etter at mange interiører og hele kjelleren var blitt rekonstruert. Vi har vernet rekonstruerte deler på linje med autentiske fordi vi vet at det ikke er opprinneligheten som veier tyngst, men verdien kulturminnet har for oss, sier stipendiaten.

Nidarosdomen i Trondheim er et eksempel på en fredet bygning som delvis er rekonstruert. Her fra restaureringsarbeidet i 2003.  (Foto: Scanpix, Gorm Kallestad)
Nidarosdomen i Trondheim er et eksempel på en fredet bygning som delvis er rekonstruert. Her fra restaureringsarbeidet i 2003. (Foto: Scanpix, Gorm Kallestad)

Han legger til at hans prosjekt ikke er å nedvurdere originaler, men å oppvurdere kopier.

Varighet som verdi

Egede-Nissen mener fokuset bør vris bort fra autensitet og heller se på kulturminnets varighet.

I så fall vil dagens bygninger, som ikke bygges for å vare evig, ha begrenset fredningsverdi. 

– En fredning er ment å skulle bevare objekter for en uavgrenset fremtid. Men mye av det som bygges i dag har begrenset levetid, fordi vi bygger monolittisk. Det vil si at det ikke kan demonteres. Armert betong varer lenge, men på ingen måte ubegrenset. Uendelig vern av noe som er så begrenset går ikke opp, sier han.

Han mener kulturminnevernet bør begrense sitt nedslagsfelt til objekter som er kulturelt viktige, og som er laget for uendelig gjentatt vedlikehold, som for eksempel laftehus. Skjer det en råteskade i en tømmerstokk, så kan den tas ut, utbedres og settes inn igjen, noe som kan gjentas i det uendelige. 

– Etterkrigstidens måte å bygge på er samfunnets største energikonsument og produsent av avfall. Ved å frede samtidsarkitektur omfavner kulturminnevernet dagens ikke-bærekraftige praksis. Istedet burde vi, med historisk arkitektur som prinsipp, vise vei mot en moderne byggemåte tilrettelagt for ubegrenset livslengde, sier Egede-Nissen.

Det er da nærliggende å spørre om kunsthistoriekeren mener at nyere arkitektur, som for eksempel funksjonalisme, ikke bør ha en verneverdi. 

- Jeg skal ikke gjøre meg til talsmann for å oppheve vern av funksjonalismens bygninger på det grunnlag at de antagelig har en begrenset livshorisont, men jeg synes det er all mulig grunn til å tenke seg om før man legger varig vern på stadig flere nyere objekter i den hensikt å dokumentere samtiden, svarer han. 

Referanse:

Hans-Henrik Egede-Nissen: Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Doktorgradsavhandling ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo 2014