Urfolk dyrket bjørnekult

Ritualer fra utdødde arktiske kulturer vekker undring fordi de minner om funn fra andre tidsperioder og andre deler av jorden.

Blant de tusenvis av funnene Jørgen Meldgaard og kollegene hans gravde ut på de kanadiske bosetningene på 1950- og 60-tallet, er de mange fine utskjæringer i hvalrosstann, reinsdyrhorn og drivtømmer særlig interessante. (Foto: Nationalmuseet)
Blant de tusenvis av funnene Jørgen Meldgaard og kollegene hans gravde ut på de kanadiske bosetningene på 1950- og 60-tallet, er de mange fine utskjæringer i hvalrosstann, reinsdyrhorn og drivtømmer særlig interessante. (Foto: Nationalmuseet)

Om Jørgen Meldgaard:

Jørgen Meldgaard (1927–2007) var arkeolog og fra 1959-97 intendant på Nationalmuseet.

Hans store interessefelt var områdene Arktisk Canada og Grønland, hvor han sto bak omfattende arkeologiske utgravinger fra 1940-tallet fram til 1980-tallet.

Meldgaard rakk ikke å publisere alle sine funn og observasjoner før han døde og tok derfor mye av kunnskapen med seg i graven.

Nå har to forskere fra Nationalmuseet fått adgang til det han etterlot seg.

Fakta om Dorset-folket:

Dorset-folket på Grønland og Canada (ca. 700–1200 e. Kr.) – eller «tunit» ifølge inuittiske folkeminner – er en arkeologisk betegnelse på en ikke-inuittisk folkegruppe.

Dorset-kulturen var eldre enn inuittkulturen. Arkeologene mener at Dorset-folkets forfedre innvandret fra Sibir og Alaska for om lag 4500 år siden.

Iniuittlegender nevner Dorset-kulturen som et folk som ble fordrevet av inuittene. De fleste arkeologene mener at de to gruppene har levd i samme område i en periode.

Utskjæringer, redskaper og andre funn fra tunitfolket forsvinner i løpet av 1300-tallet, men etterkommerne kan ha eksistert helt opp til begynnelsen av 1900-tallet.

De fleste forskerne mener at kulturen bukket under som følge av at klimaet og livsbetingelsene endret seg, men også fordi de ble utkonkurrert av inuittene.

Om utstillingen:

Nationalmuseets store forskningssatsing «Nordlige Verdener» skal fram til 2013 skape og formidle ny kunnskap og innsikt om forholdet mellom menneske og miljø i de siste 15 000 årene, også i dag når vi begynner å merke klimaendringene.

Det faglige innholdet består av over 20 prosjekter som er ledet av forskere fra samtlige forskningsenheter på Nationalmuseet.

Prosjektene er delt opp i tre forskningssøyler for å sikre tilstrekkelig store, dynamiske og tverrfaglige forskningsmiljøer.

Augustinus Fonden er den primære bidragsyteren.

På 1950-tallet gjorde den nå avdøde danske arkeologen Jørgen Meldgaard et gåtefullt funn i Nordøst-Canada: En liten bjørnefigur, utskåret av hvalrosstann, var støttet opp mot bakveggen av et ildsted på en gammel boplass. Bjørnen lå slik at den nærmest dykket ned i ildstedet.

Den lille bjørnefiguren var bare en av mange oppdagelser fra Meldgaards feltturer i Igloolik-området i arktisk Canada og Grønland.

Likevel skulle den vise seg å bli sensasjonell. Det har to seniorforskere fra Nationalmuseet, Ulla Odgaard og Martin Appelt, kommet fram til etter at de har fått adgang til Jørgen Meldgaards etterlatte dagbøker, opptegnelser og fotografier.

Mennesker og dyr sto nær hverandre

Den lille bjørnefiguren kan være en nøkkel til å forstå hvordan folk for mer enn 1000 år siden forsto forholdet mellom dyr og mennesker.

– Figuren gir kunnskap om hittil ukjente ritualer fra flere tusen år tilbake. Før-iniuttene, også kjent som Dorset-folket, forestilte seg at mennesker og visse dyr sto i et forhold som ligger langt fra vår moderne forestillingsverden, forteller Ulla Odgaard.

– For Dorset-folket på Grønland og i Canada var det ikke noe motsetningsforhold mellom mennesker og dyr. Mennesker sto ikke over dyrene, men eksisterte i en symbiose med dem. Og bjørner og andre dyr kunne være formidlere mellom menneskenes og åndenes verden, sier hun.

Ånder i parallelt univers

Funnet åpner altså opp for en tro hvor dyrene – og i særlig grad bjørner – var menneskets brødre. Dette kalles animisme og er også kjent fra andre kulturer.

– Vi vet at forholdet mellom bjørner og mennesker har vært avgjørende i alle førmoderne kulturer. Det gjelder helt tilbake til de aller tidlige gjengivelsene av omverdenen mennesket har skapt, forteller den andre forskeren i prosjektet, Martin Appelt.

Den hodeløse bjørnefiguren var plassert slik at den «dykker» ned i ildstedet. Det får nå arkeologene til å tro at det er snakk om en hittil ukjent, rituell handling. (Foto: Nationalmuseet)
Den hodeløse bjørnefiguren var plassert slik at den «dykker» ned i ildstedet. Det får nå arkeologene til å tro at det er snakk om en hittil ukjent, rituell handling. (Foto: Nationalmuseet)

– For eksempel ser vi det uttrykt i små utskjæringer og hulemalerier av mennesker og bjørner fra jeger/sanker-kulturen. Mange steder har man kombinert dyre- og mennesketrekk i avbildningene – for eksempel en figur av en bjørn med falkekropp, hvor det på undersiden er et utskåret menneskehode.

Bjørnen og mennesket byttet roller

På mange figurer er skjelettet avbildet utenpå kroppen. Dette gjelder også Jørgen Meldgaards bjørnefigur.

– Det vitner om en tro på at forskjellen på mennesker og dyr så å si bare er det skinnet man har på. Dyr er altså også personer – bare med et annet skinn. Og noen er blitt sett som ånder, altså mennesker i et parallelt univers, sier Appelt.

Menneskene kan ha vært fascinert av at bjørnen er et av få dyr som kan transcendere – overskride – og ferdes mellom to verdener: hav og land.

En annen forklaring kan være at mennesket og bjørner kunne skifte roller avhengig av situasjonen: Noen ganger var det mennesket som jaktet på bjørnen, andre ganger var det omvendt, forteller Appelt.

Nytt funn

Jørgen Meldgaard fant enda en hodeløs bjørnefigur på en annen boplass. Denne bjørnen sto oppreist med hodet opp og kroppen halv begravet i grus. Under fant man et ildsted, noe som tyder på det skulle se ut som den steg ut av ildstedet.

Figuren av hvalrosstann er bare 3,4 cm lang og kan være en viktig nøkkel til å forstå hvordan mennesker for mer enn 1000 år siden forsto forholdet mellom menneske og bjørn. (Foto: Nationalmuseet)
Figuren av hvalrosstann er bare 3,4 cm lang og kan være en viktig nøkkel til å forstå hvordan mennesker for mer enn 1000 år siden forsto forholdet mellom menneske og bjørn. (Foto: Nationalmuseet)

Samspillet med ildstedene fikk Nationalmuseets forskere til å tro at det kunne være rituelle anlegg, sier Ulla Odgaard.

Hun forteller at bjørner også er kjent fra steinalderhelleristninger i Sibir og tallrike funn av bjørnehoder eller hodeløse bjørnefigurer i de arktiske områdene. Men ingen av dem er funnet i en slik rituell sammenheng.

Inngangen til andre verdener

I fortellinger fra Sibir fremgår det at man kunne kommunisere med åndenes verden gjennom ildstedet, og i årtusener har man avholdt gjenoppstandelsesritualer der bjørnen hvert år reiser til den øverste verden for å frigjøre dyrenes sjeler, slik at menneskene kan jakte på dem igjen.

Ildstedet har med andre ord vært en inngang til andre verdener i mange kulturer.

Ikke funnet gravsteder

At ritualet med ildstedene tilsynelatende strekker seg på tvers av tid og rom, gjør at forskerne gir den stor betydning.

Bjørnefigurene på ildstedene vitner om Dorset-kulturens syn på liv og død. Figurene kan også være med på å forklare en gammel gåte – hvorfor arkeologene bare sjelden finner gravsteder.

For selv om det ikke er mangel på gamle, inuittiske fortellinger om det særlige forholdet mellom mennesker og dyr, tørker de muntlige kildene ut når man beveger seg bakover i årtusenene, til perioden før inuittene bosatte seg i arktisk Canada og Grønland.

– Hittil har vi hatt svært få arkeologiske funn av før-inuittiske graver og andre rituelle anlegg. Det gjør at vi vet lite om hvordan disse folkene så på verden.

– Men bjørnefigurene får plutselig mange brikker til å falle på plass. Plutselig forstår vi andre figurer av bjørnehoder og hodeløse bjørner på en helt annen måte, forklarer Martin Appelt.

Det at de to bjørnefigurene har tydelige utskjæringer av skjelettet, bekrefter dessuten en mistanke arkeologene har hatt om at Dorset-folket antagelig har partert sine døde og lagt dem ut i landskapet eller senket dem i havet slik at de kan ende som føde for dyr – slik man for eksempel ser i Nepal og Tibet i dag.

– Mistanken blir sterkere av at de få knoklene vi finner fra Dorset-kulturen, ikke er hele skjeletter, men enkeltelementer: en kjeve, en lårbeinsknokkel og så videre. Dorset-folket hadde nok et helt annet syn på skjeletter og kropper enn vi har i dag, noe bjørnefigurenes utskjæringer av utvendige skjeletter underbygger.

På tvers av tid og rom

Dette er den andre bjørnefiguren, som ble funnet «stående» i grusen. (Foto: Nationalmuseet)
Dette er den andre bjørnefiguren, som ble funnet «stående» i grusen. (Foto: Nationalmuseet)

Bjørnefigurene fra Igloolik tvinger ifølge Martin Appelt arkeologene til å tenke på en helt annen måte enn de normalt gjør.

– Vi arkeologer antar gjerne at det finnes avgrensede perioder med en tydelig oppdeling mellom tid og rom. Men figurene avslører at det ikke forholder seg slik, forklarer han.

– Noen fenomener, for eksempel animisme og ritualene med ildstedene og parteringen av de døde, transcenderer både over lang tid og over enorme avstander – man må betrakte dem ut fra skalaer på mange tusen år hvis de skal gi mening.

Snevre rammer fanger ikke fortiden

Appelt forklarer at når man ser på de arkeologiske funnene verden over, er det så mange overlapp, så mange ritualer som går på tvers av kulturer, tid og rom, at det ser ut til å være klare forbindelser.

– Det er ganske merkelig! Og mange arkeologer vil helt sikkert finne det urimelig å tenke slik som arkeolog. For hvordan kan ting være knyttet sammen på den måten på tvers av forskjellige kulturer og tidsperioder? spør han.

– Jeg har ikke svaret. Det er jo ingen fasit. Men jeg mener at de to hodeløse bjørnefigurene viser at det ikke holder å se på historien ut fra snevre rammer for tid, rom og tradisjoner, avslutter han.

Neste skritt for ham og Ulla Odgaard er å få skapt overblikk over Meldgaards mange funn og publisere de viktigste resultatene vitenskapelig i forbindelse med Nationalmuseets initiativ, Nordlige Verdener, som er museets hittil største, tverrgående forskningssatsing.

Referanser:

Om Nationalmuseets forskningssatsing 'Nordlige Verdener'

Ulla Odgaards artikkel om Dorset-kulturen (side 247-260): Memory of a myth – a unique Late Dorset ritual structure

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS