I fotobyrået Scanpix er det oppbevart et foredrag forfattet like før ferden over Stillehavet med “Kon-Tiki” i 1947 der de to hovedelementene i Heyerdahls tenkning om menneskehetens fortid trer klart fram.

Utviklingen i gammel tid skyldes kulturspredning

Heyerdahl tilhørte de såkalte diffusjonistene blant etnologene som mener at den materielle og kulturelle utviklingen i gammel tid i stor grad skyldes kulturspredning. For Heyerdahl ble det en livsoppgave å vise at en viktig del av denne kulturspredningen skjedde over verdenshavene via de store havstrømmene og vindbeltene som finnes der.

Myter med opprinnelse i historien

Den andre hovedpilaren hos Heyerdahl var gamle myter som han mente ofte har sin opprinnelse i konkrete historiske kjensgjerninger. Å ta mytene på historisk alvor var viktig for Heyerdahl, fordi disse mytene kan være viktige spor i det vitenskapelige prosjektet som går ut på å finne hvilke veier menneskeheten har beveget seg på gjennom historien.

For Heyerdahl kunne myter ha en historisk kjerne som gir viktig informasjon om den delen av menneskehetens fortid som ligger i historiens tussmørke. Men Heyerdahls fantasi og evne til å postulere dristige historiske sammenhenger, har som regel falt de etablerte historikermiljøene tungt for brystet.

Med flommende skjegg

I det gjenoppdagede Kon-Tiki-foredraget innleder Heyerdahl med en beskrivelse av hvordan de første menneskene kom til Amerika fra Asia over Beringstredet i sin tid og hvordan det oppsto ulike kulturer tilpasset lokale forhold. Så noen århundre før Kristus skjer det en plutselig oppblomstring av kulturer i høylandet i dagens Peru og nede ved kysten: “noen av de høyeste forhistoriske sivilisasjoner verden har kjent”, skriver Heyerdahl.

Denne kulturelle oppblomstringen kan følges gjennom dagens Columbia, Ecuador, Bolivia og gjennom Mellom-Amerikas jungel til Mexico. Grunnen til denne utviklingen har vært mye diskutert blant arkeologer, men det virker som et folk med en mer utviklet kultur har gjort landgang blant Mexicos urinnvånere og på vandring sørover har påvirket de lokale stammene, påpeker Heyerdahl i sitt foredrag. Pyramider, monolitter og soltilbedelse har fulgt i sporene til disse folkevandringene, og de har etterlatt seg merkverdige figurer av menn med langt flommende skjegg med sterkt semittisk nese, skriver Heyerdahl.

Solkongen Kon-Tiki

I myter hos lokale indianerstammer finnes det fortellinger om et folk som i sin tid kom og bosatte seg hos deres forfedre og lærte dem å dyrke jorda, bygge byer og templer og å dyrke sola. Disse innvandrerne var ifølge mytene et annet folk, med skjegg, lysere hud og med et annet utseende enn den opprinnelige befolkningen. Ifølge historien til incafolket var de svære ruinene i Tiahuanaco hovedsetet og soltempler for dette folket. Her skulle også folkets solkonge, Kon-Tiki, ha hatt sitt oppholdssted inntil nabostammene gjorde opprør og fordrev han og hans folk ned til kysten der de forsvant over havet mot vest.

Mot vest gikk også ferden med balsaflåten “Kon-Tiki” med Heyerdahl og hans mannskap for å vise at det kunne ha vært mulig for solkongen Kon-Tiki og hans folk i sin tid å gjøre den samme reisen på ryggen av den store havstrømmen som går fra Peru i retning av Polynesia. På Sydhavsøyene hadde Heyerdahl vært i 1930-årene. Ved hjelp av egne erfaringer og omfattende lesing skaffet han seg oversikt over de mange tegn på forhistorisk kontakt mellom Polynesia og Sør-Amerika. Men i motsetning til etablert vitenskap som mente at Polynesia var blitt befolket østfra, mente Heyerdahl at svaret på dette spørsmålet finner man i myten om Kon-Tiki.

Sør-Amerika-Nord-Afrika

Allerede i foredraget før Kon-Tiki-ferden ser vi at Heyerdahl antyder en forbindelse mellom de store kulturene i Mellom- og Sør-Amerika og kontinentet på den andre siden av Atlanterhavet og kulturer i Nord-Afrika. Det var også for å vise at en slik kontakt kan ha vært mulig at han i 1969 og i 1970 seilte med sivbåtene Ra 1 og Ra 11 ved å følge den store havstrømmen som går fra Kanariøyene og Nord-Afrika til Karibia.

Dette er også den ruta Columbus fulgte i sin tid da han “oppdaget” Amerika. Columbus kjent til denne strømmen, og det hadde også sjøfarere i Europa gjort i mange hundre år før ham, også de nordiske vikingene som var på disse kantene flere hundre år før Columbus.

Helge Ingstad og hans kone Anne Stine har levert det avgjørende arkeologiske bevis for at islendingene og de nordiske grønlendingene kom til Amerika via Grønland. I en samtale med undertegnede på Tenerife for noen år siden, sa Heyerdahl at han trodde nordiske sjøfarere også var kommet til Amerika via denne sørlige ruten.

Columbus på Island

I sine siste år var Heyerdahl svært opptatt av folkevandringer og sjøreiser som hadde sitt ende- eller utgangspunkt i Norge og Norden. Det var særlig de islandske sagaberetningene om Vinlands-reisene og Columbus sine besøk i England og på Island i årene før han la ut på sin Amerika-ekspedisjon, som fattet Heyerdahls interesse.

Dette gjorde han også til emne for en bok sammen med den svenske billedkunstneren og kartografen Per Lillestrøm, en bok som ble slaktet av mange fagfolk. Det samme ble den siste boken hans sammen med Lillestrøm der de to tar utgangspunkt i fortellingen om herkomsten til den nordiske guden Odin, slik den ble beskrevet av Snorre. Heyerdahl mente, i likhet med Snorre, at Odin var en historisk person som utvandret fra det sørlige Russland som følge av kriger med Romerrikets hærer, og i boka forsøker han og Lillestrøm å finne andre historiske referanser, litteratur og funn som kan støtte en slik teori.

Bevegelsen mot vest

I Thor Heyerdahls tenkning om kulturell spredning og sivilisasjon går det flere store og mange små bevegelser gjennom historien. En slags fellesnevner for disse bevegelsene er at de går fra øst mot vest, bevegelsene går hele tiden “solens vei”. Ifølge en slik tankegangen ligger altså kulturens vugge i øst der sola står opp.

En av disse historiske linjene, fra Odin til Norge, til Island og Amerika var det Heyerdahl fulgte i sine siste år. Hadde han levd noen år til, tror jeg at han ville ha forsøkt å utarbeide den siste delen av denne linjen i bokform, den delen av linjen som går fra Norden via Kanariøyene til Karibia fem hundre år før Columbus gjorde sin reise. At boken i tilfelle ville ha blitt slaktet av mange nærsynte fagfolk, kan man av erfaring ta for gitt. Men det er litt trist å måtte konstatere dette fordi det er en god del av de “steinene” Thor Heyerdahl kom over på sin veier som absolutt burde kunne danne utgangspunkt for grundige undersøkelser og studier hos forskjellige fagfolk, professorer og bedrevitere rundt omkring.

At mye av det Heyerdahl brakte fram de siste årene, var tanker andre har tenkt før og tanker som var lagt brakk, burde ikke være noe hinder. For det er ofte slik at nye innsikter kan vinnes ved å se på det gamle med et friskt blikk og på den måten får grunnlag for nye ideer og ny vitenskapelig framgang.

(NTB)