Historien kort
Saqqaq-kulturen var blant de første folkeslagene som innvandret fra Canada til Grønland. Det skjedde for omkring 4500 år siden. De bosatte seg blant annet omkring Diskobukta.
De utviklet teknologi, blant annet syteknikker, som gjorde det mulig å jakte på havisen.
Skinnfunnene fra denne tiden er veldig begrenset – en liten, hullete strømpe er det eneste kjente klesplagget.
Tidlige kulturer på Grønland
Arkeologisk sett skiller man mellom forskjellige kulturer i Arktis i perioden frem til Thule-kulturen, som førte til dagens inuitter i Alaska, Canada og Grønland.
De tidlige kulturene omfatter blant annet Saqqaq- og Dorset-kulturen. Saqqaq-folket kom til Grønland for 4500 år siden og forsvant av ukjente årsaker 2000 år senere.
Referanse: Københavns Universitet
Saqqaq-folk hadde tørr ørevoks
I februar 2010 kunne forskerne ved Center for Geogenetik i København analysere seg frem til noen av Saqqaq-menneskets særtrekk. De brukte DNA fra en om lag 4000 år gammel hårdott fra Qeqertasussuk til å kartlegge den komplette arvemassen.
Hårdotten avslørte at Saqqaq-mannen hadde svart hår, brune øyne, en tett kropp med korte armer og bein, tendens til skallethet og tørr ørevoks.
Ved å sammenligne med DNA fra nålevende mennesker kunne forskergruppen konstatere at fortidsmenneskets nærmeste nålevende slektninger ikke er indianere eller inuitter: Han er derimot nært beslektet med folk fra Sibir, noe som betyr at Saqqaq-kulturen må være del av en koloniseringsbølge fra Sibir over Amerika til Grønland.
Les mer i denne artikkelen.
Bjarne Grønnows disputas er publisert på forlaget Museum Tusculanum:
«The Frozen Saqqaq Sites of Disko Bay, West Greenland. Qeqertasussuk and Qajaa (2400–900 BC). Studies of Saqqaq Material Culture in an Eastern Arctic Perspective»
Monographs on Greenland, Vol. 356: 490 pp. – Museum Tusculanum Press, Copenhagen, 2017.
Ville du ta på ullsokken utenpå støvelen?
Ifølge Anne Lisbeth Schmidt er det mystisk at man velger å lage strømpen av selskinn, som riktignok er vanntett, men ikke på langt nær så varm som skinnet fra et reinsdyr, som Saqqaq-folkets sytråder ble spunnet fra.
Eller for den saks skyld en hund, som knokkelfunn fra boplassene viser at Saqqaq-folket også hadde.
– Fottøy hos de arktiske folkene består av to deler: En strømpe og en støvel. Vi kan se at dette er en strømpe fordi hårsiden vender innover. Det er litt underlig at den er laget av sel, for andre materialer er varmere, og heller ville laget den ytre skoen av noe vanntett.
Det er litt som å ta på ullsokken utenpå gummistøvelen, mener hun.
Har du noen gang hatt et par virkelig gode sokker? Et par som du ville gå med hver dag fordi de var så behagelige? Som du fortsatte å lappe fordi du ikke klarte å kaste dem?
Slik har de første menneskene på Grønland også hatt det.
På en boplass fra den såkalte Saqqaq-kulturen har arkeologer funnet en skinnstrømpe som ser ut til å ha blitt lappet mange ganger. Særlig i området rundt stortåa.
– I seg selv er den kanskje ikke så flott, siden den har ligget i jorden i 4000 år. Men det er det eneste klesplagget vi har funnet fra Saqqaq, og sømmene avslører en uovertruffen teknikk, forteller arkeolog Bjarne Grønnow fra Nationalmuseet.
De første til å knekke havis-nøtt
Arkeologene ser at de første menneskene på Grønland var flinke til å sy. Stingene sitter veldig tett, og sytrådene er spunnet av uhyre tynne dyresener.
– Det er veldig vanskelig å spinne sener så nøyaktig; vi har funnet synåler produsert av fugleknokler, med nåløyer på under en millimeter. Saqqaq-folkets drakter må ha vært utrolig flotte, forteller Bjarne Grønnow.
Saqqaq-kulturen var blant de første som innvandret fra Canada til Grønland, for omkring 4500 år siden. Mens den såkalte Independence-kulturen vandret nordover, dro Saqqaq-folket sørover og bosatte seg blant annet omkring Diskobukta.
De utviklet teknologi som lot dem jakte på havisen. Det var det ingen andre som greide.
Bare to frosne boplasser – og én sokk
Bjarne Grønnow har nettopp skrevet en doktorgradsavhandling om de arkeologiske funnene i de permafrosne lag fra to Saqqaq-boplasser på Vest-Grønland.
Han oppdaget en frossen boplass fra denne kulturen – Qeqertasussuk – i 1983.
Like før det ble en annen frossen boplass, Qajaa, funnet av Grønnows læremester, Jørgen Meldgaard. Forskerne trodde dette var de første av mange flere. Det viste seg å ikke stemme.
En rekke boplasser fra den tiden er funnet på Vest-Grønland, men på de andre er bare gjenstander av stein bevart.
– Da Qeqertasussuk og Qajaa ble oppdaget, trodde vi at flere ville følge etter. Men vi tok feil, skriver Bjarne Grønnow i innledningen til «The Frozen Saqqaq Sites of Disko Bay, West Greenland».
Qeqertasussuk og Qajaa er fortsatt de eneste to godt bevarte boplassene fra Saqqaq-folkets tid – og skinnsokken altså det eneste klesplagget.
Et «ekstraordinært» funn
Hvorfor man finner så få gjenstander av skinn, er usikkert, forteller konservator Anne Lisbeth Schmidt, som har deltatt i prosjektet «Nordlige Verdener» ved Nationalmuseet. Hun er spesialist på arktiske skinndrakter og har utført analysene på skinnfunnene fra Qeqertasussuk.
– Det er et kjempesprang i tid der vi ikke finner klesplagg. Det er det som gjør dette funnet så ekstraordinært; vi har ikke noe tidligere funn, sier Schmidt.
Hun forklarer at strømpen er sydd med såkalt «kastesting», som er en enkel, men også veldig økonomisk teknikk der det ikke er kant på skinnet. Dessuten unngår man at kanten gnager.
– Det er egentlig den enkleste teknikken, men det er ekstremt fint sydd, slik vi ser på mange drakter fra jernalderen. Det kan være opp til 50 sting på 10 centimeter. Jeg er veldig imponert over tettheten. Det er vanskelig å forstå at de har kunnet å sy så tett med de redskapene de har hatt.
Sjeldne reparasjoner
Anne Lisbeth Schmidt forteller at klesplagg fra den tiden ikke varte så lenge. Tidlige arktiske folk måtte som regel lage nye skinnklær en gang i året – og antagelig oftere når det gjaldt fottøy.
– Du sliter selvfølgelig mye på fottøyet på harde underlag, sier Schmidt.
Likevel er det sjelden arkeologene ser forsøk på å lappe på klesplaggene sine, forteller hun.
– Vi ser ikke særlig mange reparasjoner av de gamle gjenstandene, men det ser ut til at de har prøvd med denne strømpen. Kanskje er det en avspeiling av at man har blitt nødt til å bruke det man hadde for hånden, eller kanskje til og med gjenbruke materiale fra tidligere.
Store gevinster ved ny kunnskap
De avanserte syteknikkene er bare én av en lang rekke velutviklede ferdigheter arkeologene har funnet spor etter fra Saqqaq-folket.
Bjarne Grønnow har nå samlet all kunnskap om Saqqaq ut fra de arkeologiske, blant annet fangstredskaper, husgeråd og verktøy. For det lokale museet er det arbeidet veldig nyttig, forteller museumsleder Anne Mette Olsvig.
Ved Qasigiannguit Museum finner vi de arkeologiske funnene fra Saqqaq-boplassen på Qeqertasussuk. Historiene om gjenstandene har stort sett ikke blitt fornyet siden utstillingen ble satt opp på 1990-tallet, forteller hun.
– Det er først nå materialet har blitt analysert ferdig, og det er utrolig spennende å få detaljerte opplysninger om gjenstandene, sier Olsvig, som arbeider med å formidle de arkeologiske funnene.
– Opplysninger om stingstørrelse og senetråd bekrefter at Saqqaq-folk har brukt avanserte teknikker. Strømpen er en del av museets utstilling, og det kan godt være vi må presentere den på en ny måte.
Saqqaq var ekstremt stilbevisste
En av de tingene som overrasket Bjarne Grønnow, er design og teknologi hos Saqqaq-folket.
På ganske kort tid lærte de seg å jakte på havisen, altså områder som er større enn Europa.
Likevel er det nesten umulig å skille mellom gjenstander med forskjell i alder på 2000 år.
– Vi kan følge dem fra de kommer til Grønland til de av ukjente årsaker forsvinner. Design og teknologi endrer seg ikke. De fleste kulturer endrer mote og stil, men det skjer ikke her, forteller Grønnow.
– Jeg planla å lage kronologiske skjemaer over utviklingen. Det var ikke mulig. Alle pilspisser ser helt like ut. Det samme gjelder lansespisser og harpuner. Det kunne ha blitt variert en milliard ganger og med alle mulige stiltrekk, men alt sammen er likt. Jeg har aldri vært ute for noe lignende.
Rask utbredelse skapte behov for identitet
Saqqaq-folket insisterte for eksempel på å bruke en bergart ved navn killiaq, som er en flintlignende kiselskifer, til redskapene sine. Killiaq finnes ikke andre steder enn rundt Diskobukta, der de først slo seg ned.
– De oppdager tidlig en forekomst av denne skiferarten og baserer hele steinteknologien på den. Selv hvis de bodde 500 kilometer unna, var det den steinarten de ville ha; da måtte de bytte den til seg. Åpenbart var man ikke en virkelig Saqqaq-person hvis man ikke hadde redskaper av den bergarten, sier Grønnow.
Han tror folkets raske utbredelse har skapt et behov for faste holdepunkter.
– Hvordan holder man fast i en identitet i en kultur hvor folk hele tiden flytter til nye områder? Antagelig ved å skape identitetsmarkører.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
