I mellomsteinalderen, også kalt mesolittisk tid, ble samfunnene mer komplekse. Det oppsto sosiale klasser og ulike rangsystemer, som gjenspeiles i hvordan de gravla sine døde.

Men nå kan nye metoder og nye funn ved gravplassen Zvejnieki i Latvia endre på hvordan forskerne ser på gravritualene fra denne perioden.

Funnene tyder på at mennesker bosatte seg tett oppå gravplassene, og at døden var en viktig del av hverdagen. Båndene til fortiden og til hjemstedet kan ha vært viktigere enn å vise fram sosial status.

Steinbrudd fullt av skjeletter

Gravplassen ved Zvejnieki ble først oppdaget i 1964, da området ble brukt som steinbrudd for å skaffe grus til veiene. Da bilister og forbipasserende oppdaget beinrester langs veiene, stanset man arbeidet i steinbruddet og startet opp  arkeologiske utgravninger.

Utgravningene på 1960- og 1970-tallet førte til mange interessante funn, men ble ikke fullført.  Arkeologene fikk ikke undersøkt hele området fordi det stod et hus i veien.

I 2005 sto dette huset tomt og var begynt å forfalle, og det arkeologiske arbeidet startet opp igjen. Nå har arkeologene gitt ut en rapport om sine funn.

400 graver

Hittil har arkeologene funnet rester etter 330 individer i Zvejnieki, og de anslår at minst 400 mennesker kan ha blitt gravlagt her. Det gjør Zvejnieki til et av de største gravfunnene fra mesolittisk tid i Nord-Europa.

Gravplassen ligger på en drumlin, en haug i landskapet skapt av isbreer, ved bredden av innsjøen Burtnieks. I perioden da området ble brukt som gravplass, mellom 7500 og 2600 f.Kr., var drumlinen en øy i innsjøen, som den gangen var tre ganger så stor som i dag.

Det uutforskede området under og rundt huset viste seg å romme 20 graver med minst 24 individer. Flere av disse gravene var blitt delvis ødelagt under byggingen av huset.

Nye metoder

Arkeologene som nå har jobbet i Zvejnieki har forsøkt å finne ut hvordan menneskenes syn på verden, deres forhold til liv og død, fortiden og forfedrene påvirket gravritualene i mesolittisk tid. 

I undersøkelsen av gravene har forskerne tatt i brukt en relativt ny metode, basert på tafonomien, læren om hvordan organisk materiale brytes ned og bevares.

Gjennom å analysere posisjonen og retningen til hver enkelt knokkel og andre objekter slik de ligger på stedet, kan arkeologene finne ut hvordan en kropp opprinnelig ble plassert i graven. Slik kan de lære mye om hvordan begravelsen har foregått.

Man kan blant annet finne ut om liket ble begravet like etter at døden inntraff, eller om forråtnelsesprosessen allerede var i gang da levningene ble gravlagt.

Denne metoden var ikke vanlig da Zvejnieki først ble undersøkt på 1960- og 70-tallet.

Barn og voksen

I rapporten blir en av gravene, nummer 323/325, beskrevet som typisk for gravene ved Zvejnieki. Den inneholdt restene etter en voksen mann og et barn på rundt fire år, som ble begravet for rundt 6000 år siden. Hodeskallen til mannen fant man ikke, fordi muren til huset ble bygget over hodet hans.

Gjennom å studere de to skjelettene, har forskerne kommet fram til at de høyst sannsynlig ble begravet samtidig like etter døden inntraff og at barnet ble pakket inn i tøy eller skinn, som senere har råtnet bort.

Grav 323/325 ser ut til å ha blitt lagt oppå en eldre grav, grav 330. Den eldre graven krysser den nyeste omtrent ved bekkenet til den voksne mannen. Akkurat der gravene møtes, fant man ingen rester fra grav 330, noe som tyder på at knoklene ble fjernet da de gravde den nye graven.

Å forstyrre eldre graver ser ut til å ha vært vanlig praksis ved Zvejnieki i mellomsteinalderen.

Rik grav

Det arkeologene kaller sitt mest spektakulære funn er grav 316/317. Denne graven rommer to individer, en mann og en kvinne, som er begravet samtidig. Flere ting skiller denne graven fra de andre.

Unikt er den store mengden gjenstander som ble funnet i graven. En mengde smykker av rav og bein, to store ringer av rav ved kvinnens skalle og en dolk laget av hjortebein ved mannens høyre arm gjør dette til et av de rikeste funnene fra mesolittisk tid i Nord-Europa.

Grav 316/317 er langt dypere enn de fleste andre gravene. I tillegg fant arkeologene en stein i jorda over dem som kan ha fungert som en markør. Disse tingene kan tyde på at datidens mennesker ikke ønsket at denne graven skulle forstyrres, i motsetning til de andre gravene.

Da arkeologene undersøkte skjelettene nærmere, oppdaget de at mannen i denne graven kan ha vært pakket inn i organisk materiale, på samme måte som barnet i grav 323/325. I tillegg var kraniet hans dekket i en rød leiraktig substans som kan tyde på at han ble begravet med en leirmaske foran ansiktet. De store ringene av rav ved hodet til kvinnen kan også være rester av en maske.

Jorda som lå over grav 316/317 inneholdt også mange beinrester fra både mennesker og dyr. Karbondatering viser at disse restene er langt eldre enn graven selv. Det ser ut som jorda har blitt hentet fra mellom 20 og 100 meter unna, fra et område hvor folk levde, og som ikke var gravplass.

Jord som monument

Enkelte av de som ble gravlagt på Zvejnieki ble altså begravet der det var åpenbart at graven ville bli forstyrret av en senere grav, mens andre ble gravlagt dypere og med en markering for å hindre forstyrring. 

- I et samfunn der man ikke kan bygge monumenter, kan boplassen selv fungere som et monument, skriver arkeologene i sin rapport.

Ved å bruke et område som både gravplass og bosted oppstår det en kontakt med fortiden, som kan være en viktig og ønskelig del av livet - og døden.

Referanse:

Liv Nilsson Stutz, Lars Larsson og Ilga Zagorska, The persistent presence of the dead: recent excavations at the hunter-gatherer cemetery at Zvejnieki (Latvia), Antiquity, vol. 87, nr. 338, s. 1016-1029. Se sammendrag