Da ulven ble menneskets beste venn

For omkring 30 000 år siden oppsto et partnerskap mellom ulver og mennesker. Ulvens evner som jeger, og den sosiale kompetansen, gjorde den raskt til et uunnværlig bekjentskap.
23.6 2013 05:00


Før hundene var ulvene menneskets beste venn.

Neandertalerne må ha blitt overrasket da det moderne mennesket vandret fra Afrika inn i Nord-Europa.

Ikke nok med at disse sære menneskene danset og sang og brukte kunst, hulemalerier og symbolspråk til å uttrykke seg. De hadde også alliert seg med et av de ville dyrene: ulven.

Men like merkelig var det at dyret så ut til å ha innfunnet seg med menneskenes regler. De fant seg til og med i å bli tjoret fast.

– Det moderne mennesket har vært i stand til å forestille mer enn våre mer primitive forfedre. Personlig tror jeg at det moderne menneskets partnerskap med hunden har vært enda en spiker i neandertalernes kiste – samtidig som det har vært med på å sikre vår egen overlevelse, sier Peter Vang Petersen, som er museumsinspektør ved Nationalmuseet i Danmark.

Han har skrevet kapitlet Metholitic Dogs – Hunder i mesolitikum – i den nye boken Hunting in Northern Europe until 1500 AD – Old Traditions and Regional Development, Continental Sources and Continental Influences.

Kom etter istiden

Tidsperioden mesolitikum dekker over den delen av eldre steinalder som i Norden strakte seg fra 8900 til 3900 f.Kr – etter istiden, men før landbruket.

For selv om alliansen mellom ulver og mennesker arkeologisk sett kan dateres minst 35 000 år tilbake i tiden – da det moderne mennesket kom til Europa – var det først etter istiden hunden for alvor ble menneskets beste venn. Forholdene for jakt endret seg nemlig, og mennesket oppdaget hvilken eminent jaktpartner hunden var.

– Temmingen av hundene er antagelig foregått betydelig tidligere, men nå ble menneskene helt avhengige av hundens hjelp til jakt og fiske, forteller Petersen.

Effektive jaktkamerater

Det moderne mennesket ble utviklet i Sør-Afrika, mens ulvene opprinnelig hørte til i Asia og Europa. Ulvene hadde derfor et inngående kjennskap til området da de moderne menneskene ankom. Det avgjørende møtet foregikk antagelig i det nordlige Nord-Afrika eller i Midtøsten, forteller Petersen.

– Vi er ikke fysisk utviklet til å leve i nordlige områder, men det er hunden. Der har vi altså inngått en allianse med en svært effektiv partner, sier han.

I mesolitikum begynte skogene for alvor å bre seg over Mellom- og Nord-Europa. Der det tidligere hadde vært vidstrakte tundraområder, lukket skogene seg nå omkring viltet og gjorde jakten vanskeligere.

Hunden kunne, med sin fenomenale luktesans, spore viltet som skjulte seg i skogen. De drev viltet i en ønsket retning, der menneskene kunne vente med pil og bue eller ulike feller.

– Uten hunder ville det vært vanskelig å for menneskene å leve i nord. På den måten har hunden betydd mye, sier Petersen.

Hvem tok initiativet?

Etter jakten måtte hundene finne seg i å bli tjoret fast og få servert det mennesket hadde til overs.

I funn fra kystboplasser i atlantisk tid (7000–3900 f.Kr.) kan man for eksempel se på målinger av hundenes tenner at de har levd av artsfremmed kost, basert på fisk, skalldyr og kjøtt fra havpattedyr. De har altså spist det som ble servert dem.

Likevel tror Peter Vang Petersen det var dyrene som tok initiativ til alliansen.

– Ulvene – eller hundene – har innsett at det kunne være mat å finne ved menneskenes boplasser, og at jegerne kunne fungere som en familie for dem. Det har virkelig gjort livet lettere for dem, sier han.


Mennesker fikk ulver til å arbeide for seg. Til gjengjeld fikk ulvene det som var til overs fra menneskenes måltid.

Sosiale evner var nøkkelen

Første del av domestiseringen – der et vilt dyr blir tamt – har antagelig vært at mindre ulveflokker ble tiltrukket av menneskenes boplasser. På grunn av de gode sosiale evnene har de fått lov til å holde seg i nærheten og fått adgang til rester, forteller Petersen.

– Ulvene holdt seg nok først i bakgrunnen, til menneskene ble vant til dem, sier han.

– De har raskt tilpasset seg boplassenes behov, og med tiden blir de enklere å ha med å gjøre.

Da ulvehundene ble akseptert som en del av menneskets sfære, ble forholdet tettere, samtidig som avstanden til de ville ulvene ble større. Hvis en hund og en ulv møtte hverandre, ble resultatet en kamp på liv og død, nøyaktig som i dag.

En del av familien

Med tiden har menneskene oppdaget at det var mye å hente i alliansen med ulvene. I tillegg til egenskapene som jeger og vakt har den sosiale kompetansen gjort den til en verdsatt følgesvenn.

– Hunder er sosiale dyr. De kan forstå hva gruppen foretar seg og hva skal de skal gjøre for å tilpasse seg. Den empatien har vært en stor fordel, sier Petersen.

Hunden var det første dyret mennesket tok til seg, og det var ikke på grunn av melk, kjøtt eller pels – men fordi det var et fruktbart partnerskap. Derfor fikk hunden en helt særegen plass i jegernes kultur, noe som er synlig i de arkeologiske funnene.

Hunder har blitt begravet sammen med mennesker, men også alene – som om de var medlemmer av familien. Det peker mot en forestilling om et liv etter døden, forteller Petersen.

– Hunder er det eneste dyret som blir gjenstand for denne omsorgen. Det viser at de virkelig er kommet inn i familiene, sier han.

– De har ikke vært hellige kuer – man kunne fremdeles finne på å spise dem eller bruke pelsen. Men hundene har spilt en betydelig rolle i det sosiale livet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Fakta

Mesolitikum kalles også for mellomsteinalderen. Perioden strekker seg fra slutten av istidens slutt og fram til innføringen av jordbruket. I Norden er det om lag 8900–3900 år før Kristus.

Hva er forskjellen på en hund og en ulv?

– Rent genetisk er hunder bare tamme ulver, men de har jo endret seg, også atferdsmessig, siden var helt ville. Man kan si at hunder er ulver som har underlagt seg vår måte å leve på, sier Peter Vang Petersen.

Rent fysisk har hundenes kranier blitt forkortet og «trykket sammen». I tillegg kommer endringer i størrelse og pelsfarge.

– Man må være evolusjonsbiolog for å kunne svare på hvorfor pelsfargen er noe av det første som endrer seg når dyr blir temmet, men jeg tror det er koblet til en tendens til at isolerte genpuljer utvikler større variasjon, sier Petersen.

Ulver er relativt like i pels og uttrykk, og det har antagelig gjort hundene relativt gjenkjennelige på et tidlig tidspunkt.

Kanskje startet vennskapet mye tidligere

Genetisk sett skiller hunder og ulver lag rent genetisk for omkring 100 000 år siden. Man har ikke arkeologiske funn som beviser at mennesket og hunden hadde startet sitt samarbeid så tidlig, men det kan ha skjedd, mener Peter Vang Petersen.

– Årsaken kan være at temmingen har foregått i områder som vi kjenner dårlig rent arkeologisk sett.

De første funnene som viser et forhold mellom hunden og mennesket, er fra Belgia omkring år 31 700 f.Kr.

De sparsomme vitnesbyrdene kan skyldes at istidens hunder levde en relativt selvstendig tilværelse i periferien av boplassene.

Emneord